Citizen Iversen om Med Hondo – 10. rapport fra Ottawa

soleil o Soleil O

 

Citizen Iversen har vært på symposium og retrospektiv filmserie, og gir oss en innføring til en av de fremste regissørene fra Afrika: Med Hondo.

«Afrika!», sukket Med Hondo, og tørket en tåre. Han hadde akkurat gått opp på talerstolen i forelesningssalen på National Gallery of Canada i Ottawa sentrum. Han hadde tatt av seg sin pork pie hat, og lagt den på podiet, hånden hadde rusket lett i det grå håret og lagt det på plass. Blikket hvilte et øyeblikk mot gulvet, før han så ut over salen: «Men å gråte nytter lite.» Til tross for kreften som rammet ham nylig var Hondos introduksjon til debutfilmen Soleil O helt fri for sentimentalitet. Kunsten og politikken har en fellesnevner for ham, og det er kampen, en trassig kamp, for å vinne tilbake menneskelig verdighet. En kamp som aldri tar slutt, og som er viktigere enn alle tårer.

Mange regner Med Hondo som en av de aller fremste filmregissørene fra Afrika. Ved siden av Ousmane Sembène (1936-2007) er Hondo den mest karakteristiske og internasjonalt anerkjente filmskaperen fra dette store kontinentet. Noen mener til og med at han er den største. Ikke så produktiv som Sembène, og heller ikke så kjent, men mer stilistisk og politisk kompromissløs.

Hans karriere har da også vært en eneste lang kamp. Etter suksessen med sin første egenproduserte film Soleil O i Cannes i 1970, hadde Hondo regnet med å få et tilbud fra en produsent. Det var i hvert fall slik han hadde lest skjedde på filmfestivaler. I Ottawa så han trassig ut på forsamlingen: «Ingen produsent kontaktet meg den gang. Ingen produsent har noen sinne kontaktet meg».

med hondo Med Hondo i Ottawa

 

Opprinnelig skulle Med Hondo ha kommet til Ottawa i fjor, men sykdom forhindret ham den gangen. Om kroppen er preget av kampen mot kreften, er det imidlertid intet som hindrer hans engasjement og lidenskap. Håndtrykket er fast. Blikket like fast, men også nysgjerrig og åpen. Et internasjonalt seminar viet hans filmer, og en retrospektiv filmserie var en unik mulighet til å lære ham og hans filmer nærmere å kjenne noen vinterdager i Ottawa.

Med Hondo ble født Mohamed Abid Hondo i Mauritania i 1936. Han emigrerte til Frankrike i 1959, hvor han arbeidet i ulike lavtlønnede yrker mens han studerte teater og skuespill. Han etablerte en egen teatergruppe, og fikk etter hvert mindre roller i film og teater fra slutten av 1960-tallet. Han har levd i Frankrike helt siden 1959, og først og fremst arbeidet som skuespiller og voice actor. Ironisk nok er han i dag mest kjent i Frankrike for sin rolle som eselet i Shrek, eller som Eddie Murphys stemme i Frankrike.

Interessen for film hadde han hatt lenge, men det var opplevelsene som immigrant som utløste arbeidet med debutfilmen. Hondo og hans venner opplevde ikke bare en daglig diskriminering på grunn av sin hudfarge, men de opplevde også at som immigranter syntes det å være umulig å få anstendige jobber. Soleil O ble spilt inn over en fire år lang periode, med venner både foran og bak kamera, som et forsøk på å formulere sin egen opplevelse av utenforskap, fortvilelse og sinne.

soleil-o Soleil O

 

Soleil O ble godt mottatt etter premieren i Cannes i 1970, og det er en original film som ikke ligner noe annet som ble produsert på denne tiden. Dens collage-karakter og blanding av både realistiske og sterkt symbolske scener, av og til en slags surrealisme eller absurd teater, kan minne litt om Jean-Luc Godard, men Hondos form vokste fram av hans egne opplevelser og hans ønske om å fortelle en helt egen fortelling. Fordi filmen kritiserte ledere i afrikanske land som nylig hadde fått uavhengighet like mye som den kritiserte rasisme og undertrykkelse i Frankrike, ble Hondo imidlertid motarbeidet fra alle hold. Verken i Frankrike eller i Afrika ble filmen populær.

Soleil O er en interessant og særegen film. Den starter med ulike symbolske eller realistiske scener som på ulike måter skildrer livet til en ung innvandrer. Han er på drift gjennom det franske samfunnet, opplever diskriminering og trakassering i Paris, men plages også av minner av koloniale overgrep. Hondos film er som et kaleidoskop, scene etter scene, sekvens etter sekvens, bryter opp filmens struktur med nye lag og bilder. Fortellingen endrer karakter hele tiden. I det ene øyeblikket i sterk og nesten dokumentarisk realisme når han filmer med skjult kamera i Paris’ gater for å fange inn hverdagsrasismen, og i det andre øyeblikket i sterkt symbolske scener som fanger inn mer personlige opplevelser og traumer. Av og til blir filmens budskap nesten overtydelig, av og til blir filmen rent av kryptisk og mystisk. Det er en særegen og kraftfull opplevelse, en sjeldent særegen film.

Den store filosofen Hegel skrev en gang at Afrika var et kontinent uten historie. Afrika var så å si utenfor historien, det store mørke og historieløse kontinentet. Med Hondo har i mange av sine filmer bevisst motsagt Hegel, og en av grunnene til at han ofte har laget historiske dramaer, er ønsket om å gi Afrika tilbake sin historie. Ikke bare historien om kolonialisering og overgrep, men også historien om motstand mot kolonialismen og historien om de mange motsetningene i postkolonialismens tid.

Sarraounia Sarraounia (1986)

 

Hovedverket til Hondo er dermed et historisk drama. Sarraounia fra 1986 er kanskje Hondos mest kjente film. Et stort epos i Scope-format laget for å vise moderne afrikanere at Afrika har en historie. Filmen er basert på en roman av den nigerianske forfatteren Abdoulaye Mamani, som igjen er basert på en sann historie. I 1899 vant afrikanske styrker, ledet av den kvinnelige krigeren Sarraounia et avgjørende slag i Lougou. Franskmennene, med sine leiesoldater fra andre afrikanske land, led et stort nederlag. På denne måten ble den hvite rasens overlegenhet avslørt som en myte. Selv om dette er en historie fra virkeligheten, er det få som kjenner til disse hendelsene. Hondo har forsøkt å gjøre dem mer kjent, og Sarraounia er et vellykket eksempel på et historiedrama som ikke bare presenterer helt nye sider ved vår fortid, men som også setter spørsmålstegn ved moderne historiografi.

Sarraounia er et bredt anlagt og fargerikt epos. Filmen skildrer hvordan franskmennene erobrer stadig nytt land, og hvordan stamme etter stamme må gi opp kampen mot overmakten. Samtidig skildrer filmen hvordan den stolte krigerdronningen Sarraounia nekter å la seg kue, men i stedet overlister europeerne og deres leiemordere og vinner det avgjørende slaget.

Grunnen til at en liten gruppe franskmenn kan erobre så store deler av Afrika på slutten av 1800-tallet er ikke bare overlegen våpenteknologi eller krigsteknikk, men først og fremst på grunn av manglende samarbeide blant afrikanerne. For mange av de mannlige stammehøvdingene er Sarraounia en torn i øyet, ikke minst ved å være kvinne. De er redd for hennes magi, hennes kraft og hennes fetisjer, men de ser også fordeler ved at hennes lille rike blir ødelagt. Alle stammene omkring Sarraounias område legger enten ned våpnene, blir kollaboratører, eller overvinnes lett fordi de ikke står sammen. Med samhold hadde den lille gruppen franskmenn fort blitt overvunnet.

sarrounia2 Sarraounia

 

Sarraounia står nesten alene, men hennes tropper klarer likevel ikke bare å stå imot angrepet fra franskmennene, hun slår også tilbake og lar seg dermed ikke erobre. I filmens slutt blir den franske kapteinen skutt av sine egne, som en gal hund, fordi han går for langt i sin sykelige trang til å erobre land for enhver pris.

Sarraounia er en film som presenterer en lite kjent del av Afrikas historie, og dermed på mange måter gir historien tilbake til Afrika, samtidig som filmen åpenbart er et lærestykke med en brodd rettet mot det moderne Afrika. Også i dag er manglende samhold og samarbeid mellom ulike afrikanske land, en viktig årsak til at mange problemer ikke overvinnes. Denne ubehagelige sannheten har gjort Hondo like ubekvem i mange afrikanske land som i Frankrike, men det har også bidratt til å gjøre hans filmer til viktige redskap i den politiske kampen i Afrika. Spesielt i Burkina Faso, der Sarraounia ble spilt inn.

Alle Hondos filmer har blitt spilt inn på tross av store økonomiske og politiske problemer. Dermed har han heller ikke fått anledningen til å lage så mange filmer som han burde, og hans foreløpige siste film kom i 2004. Fatima, the Algerian Woman of Dakar er en mindre polert og mer polemisk film enn Sarraounia. Det er en film som stryker en mot hårene, på en måte som bidrar til at man stiller spørsmål, både til filmen, til ens opplevelse og til vår felles historie og virkelighet.

fatima-lalgerienne-de-dakar Fatima

 

Fatima åpner i Algerie i 1957. Krigen river landet i stykker, og det er ikke bare de franske kolonialistene som står for de mange overgrepene. Senegalesiske leiesoldater kjemper på fransk side, og filmens mannlige hovedperson er den svarte offiseren Soleyman. En natt voldtar han en algerisk kvinne, Fatima, som på grunn av dette blir støtt ut av landsbyfelleskapet. Med sin svarte sønn er hun en stadig påminnelse om vold og overgrep i landsbyen, men ingen har noen sympati overfor henne.

Mange år etter overgrepet blir Soleyman spurt av sin far om han også deltok i overgrepene i Algerie. Når han til slutt svarer ja på dette, tvinger hans far ham til å reise tilbake og gifte seg med Fatima. Hun og sønnen blir med tilbake til Senegal, og de bygger opp et nytt liv der, men heller ikke her er det lett å leve. En dag vil hennes mann ta seg en kone nummer to, som han som muslim har lov til å gjøre, men Fatima protesterer. Etter å ha levd adskilt en tid vil Soleyman ha henne tilbake, men hans far slår sønnen som ennå ikke har forstått at man må respektere andre mennesker, og Soleyman dør når han slår hodet mot en spiss trestamme.

Fatima, the Algerian Woman of Dakar er en merkelig og utfordrende film. Vanskelig å like, vanskelig å være uberørt overfor. Filmen undersøker ikke bare problemene med svarte soldater i fransk tjeneste, men er også en undersøkelse av islams forhold til kvinner. En av grunnene til at dette er en så mye vanskeligere film enn den mer sjarmerende og positive Sarraounia, er at den aldri blir realistisk. Fortellingen går framover i rykk og napp, fra det ene symbolske nivået til det andre, men uten at vi riktig finner et fotfeste i historien. Nok en gang skaper Med Hondo en film som ikke skal nytes, men som skulle få oss til å gruble og stille spørsmål. Om historie, om kjønnsroller, og om filmens representasjon av virkeligheten.

Med Hondo Med Hondo i Ottawa

 

Filmen har en kort prolog der en griot, en tradisjonell skald og historieforteller i vest-afrikansk kultur, sier at: «Fortiden er over, nåtiden er usikker, og framtiden er mørk». Dette synes å være Hondos mørke credo, men han er ikke en som gir opp så lett. Han har bare fått anledningen til å lage 8 spillefilmer, fra den modernistiske fabelen Soleil O via historieeposet Sarraounia og den paranoide noir-thrilleren Black Light (1994) til den symbolske skildringen av den merkelige livsskjebnen til Fatima. Med Hondo er en av kunstnerne som aldri gir opp, og som alltid ønsker å gjøre noe nytt.

«Filmen i dag er hjernevasket, og fortiden sitter fast i halsene våre», sa Hondo og så utover tilhørerne på et symposium som avsluttet et ukelangt møte med en av de mest kompromissløse og spennende filmskaperne i verden i dag. Til tross for høy alder, og til tross for mange manuskripter i skrivebordsskuffen, gir ikke Hondo opp. «Jeg har 16 ferdige manus liggende, som jeg kan filme når som helst», sa han, «men det er ingen produsenter som vil satse på mine prosjekter». Av disse manuskriptene er det spesielt ett han vil filme, og kanskje kan nye finansieringsformer som crowd-funding hjelpe Afrikas fremste nålevende filmskaper tilbake i registolen igjen.

Møtet med Med Hondo og hans filmer var en omtumlende og befriende opplevelse. En påminnelse om at film skal bety noe. Film skal være noe som setter tanker i gang, ikke noe som bedøver oss. Hondo har gitt Historien tilbake til Afrika, og skapt en håndfull filmer som er lærestykker om de dilemmaene man står overfor i Afrika i dag. Det er sinte filmer, som ikke er innsmigrende og glatte, og som insisterer at tårer ikke nytter stort. Men kampen fortsetter, mot alle odds, og om noen kan klare å overvinne alle problemene må det være en mann som Med Hondo.



Din kommentar


Relatert

Citizen Iversen og D-Box – 3. rapport fra Ottawa

Blogg: Er man filmforsker så er man filmforsker, og må utforske nye fenomener i kinokulturen. Også ny kinoteknologi. Zs Citizen Iversen har vært i Ottawas nye flerkinokompleks og opplevd Vin Diesels bil- og actionfilm Fast & Furious 7. Fra et D-Box-sete.

Citizen Iversen og Birdman – 1. rapport fra Ottawa

Blogg: Utover våren vil Zs blogger Gunnar Iversen gi oss jevnlige rapporter fra sin eksil-filmtilværelse i Ottawa. Først ut en rapport om ærverdige Mayfair kino og en ikke så begeistret omtale av Oscar-belønte Birdman.

Citizen Iversen og popcorn – 4. rapport fra Ottawa

Blogg: Den norske filmviteren Citizen Iversen er blitt popcorn-frelst under sitt opphold i Canada. Her gir han Zs lesere bakgrunnen for popcornets unike posisjon i kinoenes snoputsalg.


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Kortfilmfestivalens internasjonale program – en kommentar

Z #1 1987: En kritisk kommentar ved Jan Erik Holst. | kun utdrag

Fra tradisjon til perversjon – om det perverse i japansk film

Z #4 2011: Den japanske nybølgens radikale oppgjør med alt tradisjonelt og hellig, har gjort Japan til en filmnasjon der opprøret mot det bestående har tatt form av både voldelige og seksuelle overskridelser. | kun utdrag

Skal animatørene utryddes?

Z #4 1983: Årets kortfilmfestival i Trondheim får besøk av Giannalberto Bendazzi, som har med seg et utvalg [...] | kun utdrag