The Assassin: Om filmbildets uransakelige veier

hovedbilde The Assassin. Foto: Another World Entertainment

 

The Assassin var mitt første møte med en Hou Hsiao-Hsien-film. Siden jeg vet at Hou Hsiao-hsien og filmene hans omtales med dypt alvor og ærefrykt i filmkunstens høyeste kretser kom jeg filmen i møte med en følelse av ydmykhet. En ydmykhet som nok var blandet sammen med en lett avventende skepsis, men også med en redsel for selv å bli avslørt som mangelfull i møte med den store taiwanske filmmesteren.

Hou Hsiao-Hsien er en av verdens mest respekterte filmkunstnere. Da Cannes-juryen ble bedt om å utdype sine grunner for å gi ham regi-prisen i 2015, snakket Guillermo del Toro om “the clarity of his voice” og “the precision of his filmmaking”. Han hadde “a voice that spoke in a language with a clarity and poetry that was exceedingly strong and that required enormous control of the medium of cinema, and achieved it.” Ethan Coen destillerte disse tankene i en noe fyndigere oppsummering: “The movie has an identity.”

Chris Berry’s flotte innledning til Hou Hsiao-Hsiens filmer omtaler hans filmstil som “indirekte”, bestående av et mindre antall stille tagninger og en rolig, tilbakeholdende rytme. Videre har Hou ifølge Berry ofte vist interesse for realistiske skildringer av vanlige menneskers liv, med Taiwans komplekse politiske og kulturelle forbindelser til Kina som bakteppe.

assassin

Med The Assassin gjør derimot Hou Hsiao-Hsien sin inntreden i en litt annen sjanger. Her dreier det seg om en episk, historisk skildring fra 900-talls Kina med kjente troper som politisk intrige, drap og bedrageri, pustfrarøvende kampsport-scener og storslåtte naturlandskaper. Filmen skriver seg inn i wuxia-tradisjonen, noe som naturlig nok har konsekvenser for hva slags forventninger vi som vestlig publikum har til filmen. Med vår begrensede kjennskap til Hou er det lett å forvente en filmopplevelse på linje med de aksjon-fylte kampsport-eposene til Zhang Yimou og Ang Lee: Hero og Skjult tiger snikende drage. Det Hou leverer, derimot, er en kontrollert, nøktern og tilbakeholden – men dermed enda mer poetisk og slående – utgave av den asiatiske kampsport-filmen. Kontroll, presisjon og måtehold er nøkkelord for denne filmen, både i form og innhold. Både filmtittelens morder og filmregissør Hou anvender sine krefter på en sparsom, men uhyre presis og effektiv måte.

Filmens handling er noe tåkete, og krever utvilsomt litt mer kjennskap til kinesisk politisk historie. Men kort sagt så handler filmen om en ung kvinne ved navn Nie Yinniang som ble gitt bort av sin familie som jente og trent opp til å snikmyrde høytstående politiske figurer. Da hun en dag viser barmhjertighet overfor en familiefar, og ikke klarer å fullføre et oppdrag, blir hun som straff sendt hjem for å drepe sin egen fetter. Han viser seg igjen å være både en mektig provinsguvernør og en tidligere barndomskjærlighet. Det er ikke alltid lett å følge med på plotlinjene her, men denne korte innføringen er antageligvis nok til å forstå at disse omfatter både et stort politisk maktspill mellom hoff og provins og personlige dilemmaer rundt sjalusi, ensomhet og plikt.

assassin3

Hou Hsiao-Hsiens strengt tilbakeholdende, “indirekte” filmstil preger, som sagt, både form og innhold. Den kommer til uttrykk i de flott koreograferte, men overraskende rene og nøkterne, slåss-scenene. Et oppgjør mellom Nie og en annen morder i en bjørkeskog filmes i et vekslende tempo, med både korte, kjappe klipp fra kort avstand og lengre avstandsbilder. Selve kampen varer ikke lenger enn noen sekunder, og Nies slag er så presise at det tar tid før både vi og rollefigurene registrerer at noen er blitt truffet. Denne innsikten, og dens konsekvenser, får vi bare betrakte på veldig lang avstand, i en relativt lang tagning. Iscenesettingen har for det meste vasket kampscenen ren for underholdningsverdi: Spenningskurven er bratt, og slutter tidlig, og publikumet må selv komme frem til scenens betydning for karakterene. Til slutt blir den svartkledde Nie stående alene i den hvite bøkeskogen i et vertikalt komponert bilde, hvis styrke og stabilitet forsterkes av Hous overraskende bruk av det noe mer kvadratiske 1.33:1 formatet. Det er overraskende i den forstand at wuxia-sjangeren vanligvis omfatter vakre landskapsscener som sprer seg over hele lerretet. Men Hou har tidligere erklært at han trives med selvpåførte begrensninger: “For all true creation, you need rules and limits, and a predetermined space paradoxically permits you a much wider field for creation.”

assassin4

I likhet med Ibsens boktrykker Aslaksen fra En folkefiende er nøkkelordet for Hou alltid det samme: Måtehold. Her er det ikke snakk om å vise alt, bare fordi man kan. De ofte vertikalt komponerte bildene med Nie i en stående positur fremhever både hennes moralske styrke og hennes isolasjon i møte med verden. Det er bare en gang i løpet av filmen at bildeformatet utvides til 1.85:1, og det er når et barndomsminne skal skildres. Det er imidlertid ikke snakk om noen demonstrativ utvidelse à la Xavier Dolan – overgangen er kjapp, nesten umerkelig. I filmens midtparti, når våre vanskeligstilte rollefigurer må søke tilflukt i et mørkt bondehus, bidrar bruken av skygge og lys derimot til en klaustrofobisk følelse, som om rammene for bildet skviset karakterene inne på et enda mindre areal på lerretet.

Fotografen Mark Lee Ping Bin, som har tidligere arbeidet med Hou, og som blant annet er kjent for sitt arbeid på Wong Kar Wais In The Mood for Love, skaper billedskarpe, realistiske tablåer av den historiske 900-talls Kina med rike, varme rødlige og gylne toner for interiørscenene, mens utescenene er lysere og noe kjøligere. Naturen representerer et evig, rolig og meditativt bakteppe til menneskenes voldelige handlinger. En tagning kan vise en karakter dvele i morgensolen i et kort øyeblikk, eller la et tykt lag med tåke dekke over en fjelltopp. Det er sjeldent man får sett slike vakre tablåer på film, og hvert bilde besitter en egen, meditativ kraft.

assassin8

I lys av den naturskjønne realismen synes jeg derfor det var et overraskende valg å inkludere noen overnaturlige handlingselementer relativt sent ut i filmen. Det er mulig en gammel trollmann med svære, buskete øyenbryn er noe som hører hjemme i wuxia-universet, men hans inntreden i denne filmen, og de ellers så subtilt komponerte og realistiske tablåene, skapte en nesten komisk dissonans for meg.

Det er flere elementer av handlingen som forblir uavklarte i denne filmen for meg, og mye grunnleggende informasjon om figurenes følelser og motiver som ikke eksplisitt kommer til uttrykk. Filmen viser oss heller subtile nyanser i blikk, mise-en-scène og kamera. Når det er sagt, er det likevel noen ting jeg stusser på: I en film som lar oss komme frem til veldig mye av handlingen selv, er det overraskende med tilfeller hvor samme informasjon kan bli gjentatt opptil tre ganger. Kanskje vil et gjensyn med filmen kunne avklare slike spørsmål for meg, men når alt kommer til alt er dette snakk om små innvendinger på detaljnivå som ikke trekker ned filmen som helhet.

assassin7

Det er ingen grunn til å gå en regissør som Hou, og en film som The Assassin, i møte med noen ærefrykt eller redsel, det er mye bedre med en ren, avventende og avslappet nysgjerrighet. The Assassin er ikke noen vanlig action-fylt asiatisk eposfilm, og Hous rolige tempo, samt minimalistiske og observerende stil krever at man tilpasser forventningene sine til dette. Når dette er gjort, kan det resultere i en særdeles vakker filmopplevelse.

 



Din kommentar


Relatert

Den taiwanske nye bølgen

Z #1 2010: Den taiwanske nye bølgen er den mest interessante bølgen i det internasjonale filmlandskapet de [...] | kun utdrag

Hou Hsiao-hsien – en «indirekte filmstil»

Z #1 2010: Hou Hsiao-hsien er en av verdens største nålevende regissører, nå kinoaktuell i Norge med kritikerroste The Assassin. Chris Berry gir i denne teksten fra Zs Asia-nummer i 2010 en innføring til den taiwanske mesteren.

Kompleks minimalisme: Hou Hsiao-hsiens «Three Times»

Z #1 2010: Three Times er en film med en tilsynelatende enkel overflate, men den inneholder en skjult struktur som tillater den taiwanske mester å belyse menneskelivets repetive natur.


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Jost om Jost

Z #4 1993: Dei seinare åra har folk atter fått augene opp for at det blir laga film, og god film, i USA [...] | kun utdrag

På kant med genrens konvensjoner

Z #1 1989: Oddvar Einarsons Karachi er uten tvil lettest å lese som en kriminalhistorie laget for å fange [...] | kun utdrag

Les alt, se alt, vær subjektiv

Z #2 2016: Rett som det er beskyldes filmkritikken i aviser og etermedier for å være «et handlingsreferat, ispedd subjektive evalueringer …». Det skjedde senest i forordet til den interessante Montages-boka Analysen – norsk film 2015. Om jeg lykkes i å skrive noe interessant om film i stedet for bare å gi en overflatisk forbrukerveiledning, får mine lesere bedømme. Men ambisjonen min er ukentlig å bidra til å pirre deres nysgjerrighet og utvide deres filmsmak. | kun utdrag