Om å anerkjenne filmmediets begrensninger: Sauls sønn og Fuocoammare

hovedbilde Fuocoammare

 

Hvordan gi menneskelig lidelse et filmatisk ansikt? Dokumentarfilmen Fuocoammare, som tok Gullbjørnen under årets Berlinale, og den kinoaktuelle fiksjonsfilmen Sauls sønn er to filmer som har gitt Zs blogger stoff til ettertanke.

Vi sitter i en mørk kinosal i Berlin, men befinner oss på en liten, fargerik båt som flyter fritt i Middelhavet utenfor Lampedusa. For bare noen timer siden var båten fylt med hundrevis av mennesker. De har tatt ferden over vannet og måttet tåle svimlende temperaturer, uten vann eller næring, i et ukjent antall dager. De som fortsatt er i live, er blitt hentet ut av et italiensk redningsskip. Mange av dem sitter nå på dekk, utmattet, i sjokk og i stillhet. Men i bunnen av den lille båten, under dekk, er det fortsatt mennesker igjen. De som har måttet oppholde seg inne, med flere titalls andre, der hvor varmen var på sitt verste. Filmskaperen tar kameraet med ned og viser oss hva som er igjen av dem: En mengde lik ligger oppå hverandre i en formløs haug av hoder og lemmer.

Å vise, eller å ikke vise? I møte med menneskelig lidelse står filmskaperen overfor et moralsk dilemma. På den ene siden: Et påtrengende, radikalt behov for å informere, å formidle virkeligheten av tragedien som foregår utenfor våre kyster. På den andre: Faren for å formidle denne informasjonen på feil måte – og her virker det som mulighetene er endeløse. Man risikerer å banalisere tragedien ved å integrere den i nyhetsbildets endeløse strøm. En tilnærming som er i overkant sentimentaliserende og som appellerer til våre følelser kan virke mot sin hensikt. Og å estetisere lidelsen er moralsk tvilsomt. I verste fall kan man risikere å gjøre enkeltmenneskers tragiske skjebner til et kommersielt produkt – vi betaler tross alt for å se film på kino. Filmmediet byr tilsynelatende ikke på noen optimal måte å skildre ondskap og elendighet på.

sauls sonn1 Sauls sønn. Foto: Arthaus

 

Eller gjør det egentlig det? Vi trodde at Auchwitz var noe vi har lært å ta innover oss – den andre verdenskrig begynner å virke historisk fjern, og vi tror vi allerede kan alt om den. Den kinoaktuelle fiksjonsfilmen Sauls sønn (László Nemes) er et eksempel på hvordan gasskamrenes virkelighet kan gjøres høyst levende gjennom en rekke enkle, men uhyre effektive estetiske grep. Filmens hovedkarakter, en jødisk fange i konsentrasjonsleir, er medlem av Sonderkommando og tvinges til å delta i gassingen av nyankomne fanger, og i rydde- og vaskeprossessen som følger massemordet. Men grusomhetene vises aldri direkte, “full-on”. Kameraets blikk forblir festet på vår hovedkarakters ansikt, mens grufulle og inhumane handlinger forekommer off-camera, på lydsporet, eller i bildets periferi ute av fokus. Denne høyst klaustrofobiske, subjektive skildringen oppleves som umiddelbar og direkte: Hovedkarakterens blikk blir til vårt, og vi skjønner at å se bort må være den eneste mulige overlevelsestaktikk i en ellers død verden. Med denne tilbakeholdende, anti-heroiske tilnærmingen har regissøren i stor grad valgt å “ikke vise” ondskapen. Han skaper til gjengjeld en mer direkte og motbydelig opplevelse av den.

Dokumentarfilmen Fuocoammare (Gianfranco Rossi, engelsk tittel, Fire at Sea) vant den gjeveste prisen under årets Berlinale, og kommer på kino i Norge. Filmen er en viktig og verdifull Gullbjørnvinner, både fordi den belyser en av vår tids viktigste politiske utfordringer, og fordi den takler dette temaet på en måte som skiller seg ut fra andre elendighetsfortellinger. Jeg opplever imidlertid filmens tilnærming til dette emnet som delvis problematisk.

 

Fuocoammare_di_Gianfranco_Rosi_STILL_1.1.1_STILL_1.1.11 Fuocoammare

 

Som Sauls Sønn tar den et bevisst estetisk grep som består i å ta avstand fra tragedien, grusomheten skildres glimtvis. Scenen jeg beskrev i starten av denne teksten tilhører en forholdsvis kort sekvens i filmen sett som en helhet, og kommer relativt sent inn. De fleste av filmens 108 minutter går med til å skildre dagliglivet til en håndfull øybeboere på Lampedusa. Deres hverdag er riktignok noe gammeldags, men likefullt overraskende normal, og foregår for det meste adskilt fra den endeløse strømmen av flyktninger som ankommer øya. Det er dette grepet som så mange kritikere har hyllet, men som jeg synes man kan – og bør – sette spørsmålstegn ved. Filmen følger flere karakterer, blant annet en ung, jaktinteressert eplekjekk gutt og hans familie. I en rekke lange, observerende tagninger blir vi med ut på jakt, på skolebenken, eller på besøk hos optikeren: Scener fra en helt vanlig barndom. Vi ser familien spise pasta. Rosi lar til tider hverdagens kjedsomhet strekke seg ut for oss. Det er snakk om været, mens den lokale radio-DJ’en spiller gamle sicilianske kjærlighetslåter. Men vi hører også fra den lokale legen – antageligvis den eneste blant de lokale, bortsett fra kystvaktene, som har noe direkte kontakt med flyktningene. Han forteller om dehydrering, om brannskadene fra blandingen av bensin og saltvann, om å måtte obdusere små barn og gravide kvinner. Så skifter filmen igjen fokus, tilbake til vår unge gutt, som lærer å ro rundt i havnen, i et forsøk på å mestre havet som har tatt livet av så mange.

cop-Fuocoammaremedkontrast Fuocoammare

 

Slike sammensettinger er utvilsomt intelligente og reflekterte grep som bidrar til å få frem en merkelig situasjon hvor det tragiske og det hverdagslige kan leve side ved side. I Fuocoammare opptrer båtflyktningene som en rekke tilsynekomster, ikke som enkeltmennesker. Gutten, legen og DJ’en har ikke noen navngitte motparter blant innvandrerne. I en scene havner vi på et asylmottak – her oppstår det spontant et menneskekor som synger om sin farlige ferd. Men vi får aldri noe innblikk i deres psykologi, motivasjoner eller bakgrunn. Filmen skaper tvert imot avstand mellom “oss” og “dem”, og gjør ingen forsøk på å overvinne denne kløften. Premisset er åpenbart at våre adskilte situasjoner legger tilrette for en radikal, uovervinnelig annerledeshet – her er det ingen plass for gjensidig forståelse.

Det er noe ubeskrivelig ved menneskelig lidelse, og filmmediet har sine begrensninger i møte med den. Rosi er seg vel bevisst dette, og lager dermed film fra et perspektiv som passer for et vestlig publikum. Filmens standpunkt er nokså ekstremt: Flyktningenes opplevelser er så ekstreme og så fjerne fra vår virkelighet at de ligger utenfor all mulighet for forståelse og empati.

Fuocoammare er et utrolig viktig dokument, som forhåpentligvis kan bidra til, om ikke empati, så i alle fall økt bevissthet om hva som foregår hver dag på Europas sørlige kyst. Men jeg må innrømme at jeg opplevde frustrasjon over flyktningenes anonymitet. Filmen velger øyas ellers sjarmerende italienske innbyggere fremfor de hundretusenvis av mennesker som kommer til vårt kontinent med sine egne historier å fortelle. Trenger vi å velge? Skal vi ikke heller forsøke å oppleve den andres perspektiv? Og er ikke filmmediet spesielt godt egnet til nettopp denne typen foretak? Et slikt prosjekt hadde hatt sin egen rekke med utfordringer og vil blitt en helt annen film – men den hadde vært verdt å lage.

Fuocoammare_di_Gianfranco_Rosi_02medkontrast Fuocoammare

 



Din kommentar


Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Machomenn, myke helter og tøffe kvinnfolk – kjønnsroller i nyere spansk film

Z #4 1994: Det er noe med de spanske filmene vi har blitt presentert for de siste åra. Noe med [...] | kun utdrag

Lyden: Den tredje dimensjon

Z #1 2004: Lyden er det siste ledd i kjeden før verket møter publikum. I verste fall kan det være det siste [...] | kun utdrag

Baklengs inn i moderniteten – Storbyen i norsk 1920-tallsfilm

Z #2 2012: Når den kvinnelige skurken i filmen Madame besøker Oslo (1927) utbryter «Faa litt morfin!», er vi så langt fra det gode liv på landet som overhodet mulig. I norsk 1920-tallsfilm var storbyens fremste funksjon å framstå som bondelivets negative motpol. | kun utdrag