Tarantino gir oss kinofilmen tilbake

hovedbilde

I disse dager kan man få med seg en virkelig stor «klassisk» kino-opplevelse på cinemateket i Oslo: Quentin Tarantinos nye film The Hateful Eight, i 70mm-format. Godt at kinoteknikkens storstue i Oslo ble reddet fra regjeringens foreslåtte nedleggelse!

Nå kvitterer altså cinemateket for Stortingets tillit med utsolgte hus på Quentin Tarantinos åttende film The Hateful Eight, levert i en ekstra lang versjon og i et fantastisk flott filmformat, 70 mm Ultra Panavision. Formatet har knapt vært i bruk siden midten av 1960-tallet. Cinemateket i Oslo er én av bare 98 kinoer på verdensbasis som får lov til å delta i Tarantinos spesielle «roadshow». Inspirert av de såkalte roadshow-ene som ble enkelte storfilmer til del i USA på 60-tallet. I tillegg til at filmen vises i det nesten utdødde filmformatet 70mm, inkluderer showpakka en musikalsk prolog før sceneteppet trekkes til side og en pause på 12 minutter før man tar fatt på siste del av den 3 timer lange filmen. Ved inngangen får man dessuten utlevert et eget roadshow-program med nærmere informasjon om filmen og 70mm-visningene. Filmen er forøvrig også fotografert på ekte film, 65mm opptaksformat, en analog sjeldenhet i en tid da så og si all film produseres heldigitalt.

Allerede cinematekets pressevisning av filmen i 70 mm-formatet var fullpakket av et publikum som må ha bestått av nesten samtlige norske filmskribenter og -kritikere. Samt en del av deres trendsettende venner og bekjente.

HATEFUL-EIGHT-12tilnett

For denne bloggeren ble cinematekvisningen nettopp den opplevelsen som visningen av en god kinofilm skal være. Alt føltes riktig, et oppriktig interessert publikum, state-of-the-art kinoteknikk, en god gammeldags kinomaskinist som kunne jobben sin – vi ble på forhånd advart mot et halvbilde som kunne oppstå på grunn av en feil i filmkopien, bildet kom og ble elegant rettet opp. Var det en feil tro? Eller var det bare Tarantino som ville minne oss om at det vi så på var virkelig film og ikke digitale filer?

Den lille musikkprologen satte bokstavelig talt tonen for kino-opplevelsen, og da den genialt forseggjorte åpningssekvensen kom, foldet både musikken – signert ingen ringere enn Ennio Morricone – og landskapet – signert Tarantinos faste fotograf Robert Richardson – seg ut foran øyne og ører. At filmen etterhvert kommer til å utspille seg inne i et ikke altfor stort gjestehus, demper ikke det visuelle inntrykket. Vi beveger oss bare fra de store linjene til en imponerende detaljrikdom.

Quentin Tarantino begynte sin karriere som assistent i en videosjappe der han, om myten stemmer med virkeligheten, bedrev tiden må å leie ut amerikanske b-filmer. Det er derfor ikke merkelig at filmene hans tar utgangspunkt i amerikansk actionfilm, med spenningsfylt, voldelig handling og snappy replikker. Og sjappa må dessuten ha hatt et rikt utvalg med film fra hele filmhistorien, for i Tarantinos filmer finner du referanser til det meste. Ikke bare referanser til film forresten, men til hele populærkulturen. Hvordan skal man ellers forklare at de største kvinnerollene bærer navnene Daisy og Minnie?

HATEFUL-EIGHT-18tilnett

Det er kanskje ikke så rart at en som har drevet med utleie av film i det utrolig dårlige VHS formatet nærer en drøm om en vei tilbake til de amerikanske gigantfilmenes storhetstid på 1950 og 60-tallet. En tid da filmmediet begynte å føle konkurransen med det teknisk sett elendige fjernsynet. Film- og kinobransjen svarte med stadig nye triks for å holde på sitt publikum, sylskarpe farger, høyoppløselige bilder, storslåtte formater, 3D og stjerneglamour. Helt vellykket kan man kanskje ikke si at denne frenetiske satsingen var. Fjernsynet gjorde et solid innhogg i kinoens massepublikum. Sofaen hjemme og dørstokkmila var, og er, kinoens største konkurrent. I de siste årene har hjemmeskjermene med sin økende kvalitet, både teknisk og innholdsmessig, også vunnet nytt terreng.

Men videohandleren er kanskje på vei ut og da er det godt å vite at noen av dem fortsetter i filmbransjen og er med på å gi nytt liv til filmopplevelsene på kino. Tarantinos roadshow på cinemateket i Oslo vil foregå på utvalgte dager fremover i januar og februar. Har du tenkt deg dit, og det bør du, så legg merke til at 70mm-versjonen vises uten undertekster (bortsett fra noen få scener med spansk dialog) så det visuelle kan nytes ubesudlet. Noen av oss går dermed glipp av enkelte gode replikker, i så fall er det bare å gjense filmen på vanlig kino og i digital versjon. Så kan man sammenlikne de to opplevelsene og glede seg over at vi fremdeles har et cinematek i Norges hovedstad.

minibilde

Sjekk ut mer om visningene på Cinemateket i Oslo



Din kommentar


Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

«Based on a true story»: Sannhetens tjener eller løgnens dilettant?

Z #2 2010: «Based on a true story» er en filmatisk merkelapp med tvetydig fortegn: Forfalsker filmene virkeligheten, eller maler den bare virkeligheten med et annet, og mer spektakulært, strøk? | kun utdrag

Hvilken filmkritikk trenger vi?

Z #2 1988: Innenfor all kunstkritikk er det en tradisjon at også selve kritikken settes under debatt. Ikke [...] | kun utdrag

Sex, hat og hevn. Gaspar Noes Irreversibel

Z #2 2016: Noen ganger er man sikrere på at man har sett noe grusomt enn på at man har sett noe viktig, selv om Irreversibel bærer alle kjennetegn på en moderne kunstnerisk begivenhet: Sjokk, ubehag og eksplisitt vold. | kun utdrag