Japansk grotesk erotikk: Ero guro nansensu

hovedbilde

Ukas Z-blogger gir oss en innføring i den særegne japanske populærkulturelle uttrykket ero guro nansensu – som kan oversettes til erotisk grotesk nonsens – og en historisk gjennomgang av de ofte ultravoldelige filmene som kan kategoriseres som ero guro-filmer.

Historisk bakgrunn

Det vi kjenner som det japanske kunstuttrykket ero guro oppstod opprinnelig i en spesifikk tidsperiode, og mange mener at det oppstod ut fra innflytelse fra tysk kultur under Weimar-perioden. Under mesteparten av Edo-perioden (1603 – 1867) var Japan i nesten total isolasjon fra resten av verden. Utlendinger (og da bare hollendere og kinesere) hadde kun lov til å oppholde seg i enkelte havnebyer. Japanere som dro til utlandet ble henrettet hvis de kom tilbake. Slik var det helt til amerikanerne i 1853 ankom med sine «sorte skip» og tvang Japan til å åpne landet. Da tok det imidlertid ikke lang tid før japanerne skjønte hvor langt etter resten av verden de lå, både teknologisk og kulturelt, og sendte ut representanter til forskjellige land for å oppdatere seg. Et av disse landene var Tyskland.

Forholdet mellom Tyskland og Japan surnet til under første verdenskrig, da Japan okkuperte flere tyskkontrollerte områder i Kina og Stillehavet, men etter krigen ble forholdet forbedret takket være Tysklands ambassadør til Japan, Wilhelm Solf. Noe som førte til opprettelsen av et «Japanese-German Cultural Society» i 1927. Tysk kultur under den daværende Weimar-republikken, er kjent for sine avantgardistiske, nihilistiske, dekadente, ekspresjonistiske og hedonistiske holdninger, og man mener den var inspirasjon for den japanske kunstretningen ero guro som spredde seg til flere kunstområder, blant annet maleri og litteratur.

30 Sion Sonos Strange Circus

 

Å definere hva ero guro nansensu faktisk er – og eventuelt ikke er – kan være problematisk. På den ene siden brukes begrepet for å betegne et japansk kunst og populærkulturelt uttrykk i en spesifikk epoke i japansk historie. En passende beskrivelse av dens utvikling på denne tiden kan være det tyske ordet zeitgeist, tidsånd, i dette tilfellet forstått som en form for kunstnerisk følelse eller en kunstnerisk idé som spredde seg i datidens massekultur. Dette var ikke en bevegelse skapt av en gruppe kunstnere. Det ble heller ikke skrevet noe manifest som skisserte noe felles mål eller filosofi for denne retningen. Akademikere som Miriam Silverberg og Jim Reichert har foreslått at ero guro oppstod som en reaksjon på Japans totalitære politikk på den tiden. Når begrepet gjenoppstår på 50-tallet, har Japan vært gjennom store samfunnsendringer, og begrepet har til dels endret betydning. Fra da av har det som oftest blitt brukt til å betegne «undergrunnskunst» preget av åpenlyse skildringer av sex, vold og det groteske. Som Jasper Sharp skriver i Historical Dictionary of Japanese Cinema:

«The term [ero-guro] resurfaced in the 1950s to describe the more macabre B-movie gangster, science fiction, and horror works by Shintoho, such as those directed by Ishii Teruo, as well as screen adaptations of writers like Rampo. From the 1980s onward, it has been most commonly used in connection with underground works featuring overt depictions of sex, violence, and grotesquerie…» (Sharp. 2011 s. 60-61)

1 Shogun’s Joy of Torture

 

Det vil si at hva som ansees som ero guro har endret seg i løpet av årene. Men hvis vi tar for oss hvert enkelt ord, kan vi kanskje få litt mer innsikt:

  • Ero: Erotikk, ofte fremstilt pornografisk, men direkte sex behøver nødvendigvis ikke å være en del av verket.
  • Guro: Grotesk, ofte oversatt til det engelske ordet gore som betyr ekstremt blodig, fremstilling av innvoller eller avkappede kroppsdeler osv. Denne type innehold er ikke uvanlig, men det er heller ikke nødvendig. Med grotesk, mener man hovedsakelig det som avviker fra aksepterte normer i samfunnet. På 20-tallet kunne dette f. eks være transseksualitet eller homoseksualitet.
  • Nansensu: Nonsens, kan også bety fantasi og det overnaturlige, men ikke nødvendigvis. Med nonsens, mener man hovedsakelig ekstrem overdrivelse.

Jeg velger derfor å definere ero guro nansensu slik: Overdrevne erotiske skildringer som ikke samsvarer med samfunnets normer i den perioden verket ble laget. Så kriteriene for hva man regner som ero guro i dag er ikke nødvendigvis de samme kriteriene som man hadde på 1920-1940 tallet.

Man kan velge å være purist og si at kun det som ble laget i perioden 1920-1940 er ero guro og alt som har kommet etter er eventuelt neo ero guro. Men det vil da si at det ikke finnes ero guro-film. Jeg har ingen absolutte svar, men her er noen eksempler på filmer som generelt blir regnet som ero guro, og så får det være opp til hver enkelt å avgjøre hva de mener er riktig.

Ero guro i film

2 Shogun’s Joys of Torture

 

Ero guro ble en del av filmmediet på 60-tallet, innen for det som blir kalt pinku eiga eller pink films: halv-pornografiske filmer, ofte med sadomasochistiske tendenser. En av de første regissørene som er kjent for å ha ført ero guro inn i filmens verden er Teruo Ishii, kjent i Japan som blant annet «the king of cult».

En av de første filmene som blir sett på som ero guro er Ishiis Shogun’s Joy of Torture (1968). Filmen er lagt til Tokugawa-, eller Edo-perioden, og åpner med en montasje hvor en rekke kvinner blir torturert og drept på diverse måter. Filmen går så over til å fortelle tre historier, som alle ender i lange tortur-sekvenser. Denne filmen regnes som ero guro på grunn av, i tillegg til de nakne kvinnene, fokuset på tortur og drap som framstilles veldig overdrevent og generelt urealistisk.

7 Blind Beast

 

Et annet eksempel på ero guro-film fra denne perioden er Blind Beast (1969) av Yasuzô Masumura. Filmen handler om en blind skulptør som bor sammen med sin mor. Han kidnapper en kvinne for å holde henne som sexslave. Blind Beast er et eksempel på en ero guro hvor fremstillingen av vold er minimal, spesielt sammenlignet med de andre filmene som nevnes i denne artikkelen. Det groteske ved denne filmen (utenom den blindes ønske om å ha en sexslave), er hans fetisjering av kvinnekroppen. Det vil si ikke nødvendigvis kroppen som helhet, men heller kroppens individuelle deler. Han har derfor et eget rom hvor han har laget gigantiske skulpturer av kvinnelige kroppsdeler. På en vegg kan det f. eks være gigantiske lepper, mens på en annen vegg henger det gigantiske bryst.

Blind Beast er basert på novellen av samme navn, skrevet av Rampo Edogawa, også kjent som ero guros gudfar. Han var hovedsakelig en krimforfatter inspirert av blant annet Edgar Allen Poe og Arthur Conan Doyle. Men det var hans ero guro-verker som virkelig gjorte ham stor i Japan, og det er hovedsakelig i disse verkene vi kan se inspirasjonen fra Poe. Historiene hans har ofte blitt overført til manga (japansk tegneserier) og film, enten direkte eller som en hovedinspirasjonskilde.

sansenes rike Sansenes rike

 

Men kanskje den mest kjente ero guro filmen fra denne perioden er trolig Sansenes rike (Nagisa Oshima, 1976) Sada Abe jobber på bordell. Der innleder hun et seksuelt forhold til bordellmammaens ektemann, et hedonistisk forhold som hovedsakelig består av seksuell eksperimentering. Det ender med Sada dreper Kichizo under en omgang med autoerotikk-kvelning, og hun bestemmer seg så for skjære av Kichizos penis. Filmen var veldig kontroversiell og fikk forbud i flere land. I Norge var den totaltforbudt (men kunne vises i filmklubber) inntil 2001.

Noen vil si at bølgen av ero guro-filmene kulminerte på slutten av 80-tallet med Guinea Pig filmene (1985-1989), og da spesifikt med Guinea Pig: The Devil’s Experiment (1985) regissert av Satoru Ogura og Guinea Pig: Flower of Flesh & Blood (1985) regissert av Hideshi Hino. (Det finnes imidlertid en del som mener at disse filmene kun er torturporno og ikke bør regnes som ero guro.)

Flowers of Flesh and Blood skal være løst basert på Hideshis horror-manga. De to første filmene handler om en kvinne som blir torturert, og ikke stort mer en det. Det sies at Charlie Sheen så Flowers of Flesh and Blood og trodde at det var en ekte snuff-film, og rapporterte filmen til FBI. Det ble imidlertid raskt avklart at det var snakk om en fiksjonsfilm når det viste seg at Hideshi hadde gitt ut filmen Making of Guinea Pig (1989), hvor han viser hvordan de hadde fått til spesialeffektene.

Ero guro på 90- og 2000-tallet

18 Midori

 

På 90-tallet var det tilsynelatende over for ero guro innenfor film. En av hovedgrunnene for dette var trolig arrestasjonen av Miyazaki Tsutomu, en mann som hadde kidnappet, voldtatt og drept flere mindreårige jenter. Politiet skal ha funnet flere videoer av porno-, horror- og animefilmer hjemme hos ham. Dette førte til moralsk panikk, selv om det kom fram under rettsaken at Tsutomu var mentalt ustabil. Innenfor horrorsjangeren begynte man derfor å produsere filmer som var mindre eksplisitt i sin bruk av vold. Flere av disse var inspirert japanske spøkelseshistorier, som blant annet The Ring (1998).

Men i 1992 kom en av de første animasjonsfilmene som man regner som ero guro. Midori, regissert og animert av Hiroshi Harada, basert på en manga av Suehiro Maruo. Filmen handler om en jente ved navn Midori som ender opp på et sirkus med diverse «freaks». Hun blir behandlet som en slave og blant annet misbrukt seksuelt. Sirkuset sliter med dårlig økonomi, men så kommer det en dverg som også jobber som illusjonist. Dvergen, Masamitsu, er en kjempesuksess og han forelsker seg i Midori. Hun går dermed fra å være den som gjorde all jobben, til å være den som gir ordre, noe de andre i sirkuset ikke er like fornøyd med.

Denne filmen er hovedsakelig animert av kun en person (Harada selv) og man kan se det på kvaliteten. Selve tegningen er generelt gode, men f. eks i scener hvor det kun er dialog, bruker han ofte stillbilder av karakterene som snakker istedenfor å animere munnen. Filmen har en god del voldsomme scener, blant annet voldtekten av Midori. Det er også en scene hvor en av karakterene tråkker ned en valp som bokstavelig talt knuses. I neste scene blir det hintet til at de spiser valpen. Filmen er i skrivende stund, tilgjengelig på YouTube med engelsk undertekst.

24 Ichi the Killer

 

På 2000-tallet returnerte eru guro tilbake til filmen med regissører som blant Takashi Miike og Sion Sono. Miikes Ichi the Killer (2001) er en gangsterfilm, med sterke overtoner av ero guro nansensu. Dette gjelder spesielt med tanke på filmens fokus på sadomasochisme og filmens ekstreme overdrevne tilnærming til vold.

Filmen fokuserer på den japanske mafiaen, også kjent som yakuza. Når yakuzasjefen Anjou forsvinner sporløst fra jordas overflate, med enormt mye penger, bestemmer hans nestkommanderende, en sadomasochistisk mann ved navn Kakihara, seg for å finne de som er ansvarlige for forsvinningsnummeret. Han får et tips om at sjefen er bortført av en rivaliserende yakuzagjeng – og kidnapper og torturer derfor den rivaliserende yakuzasjefen Suzuki – men innser til slutt at han har tatt feil mann. Han forstår at det trolig er Ichi, en psykotisk, seksuelt undertrykt person, som står bak forsvinningen.

21 Ichi the Killer

 

Filmen er basert på en manga av Hideo Yamamoto. Man kan si at filmen på mange måter har en form for tegnefilmvold. Det blir rett og slett så voldsomt at det grenser til det banale. Både Ichi og Kakihara er seksuelle avvikere på hver sin måte. Ichi kan man si er en ufrivillig sadist. Han blir seksuelt opphisset hver gang han dreper eller skader noen, men han begynner også å gråte. Et eksempel på hvordan Ichi er som karakter, er en scene hvor han dreper en hallik ved å kløyve ham vertikalt i to. Grunnen til dette er at halliken seksuelt misbrukte en prostituert. Han gjør ikke dette for å redde kvinnen, men fordi kvinnen – i hans hode – ønsker å bli misbrukt av ham istedenfor halliken. Kvinnen er dessverre ikke interessert i å bli misbrukt av noen, og angriper Ichi med et balltre. Ichi reagerer instinktivt og kutter strupen hennes, han begynner så å gråte hysterisk.

Kakihara har i motsetning til Ichi, en like stor interesse i å motta smerte som å gi smerte. I filmen får vi vite at Kakihara er forelsket i Anjou, ikke fordi han er homofil, men fordi ingen andre kunne torturere ham på samme måte som det Anjou gjorde. Et eksempel på hans sadistiske side, er når han torturer Suzuki for å få informasjon. Scenen åpner med at Suzuki er hengt opp med kjøttkroker, Kakihara heller så kokende frityrolje over ham, for så å stikke ham med lange nåler. Dette er også en film som er åpen for diskusjon i forhold til om den er eller ikke er ero guro. Jeg mener at filmens perverse absurditet, gjør Ichi the Killer til en ero guro film.

32 The Box

 

Ichi the Killer er dessverre forbudt i Norge, men man har lov til eie den og se den som privatperson. Filmklubber har også lov til vise den. Så man kan enten prøve å overtale sin lokal filmklubb til å vise filmen eller man kan bestille den på nett.

En annen Miike-film som er nærmere 20-30 tallets ero guro, finner vi i Three Extremes (2004). Dette er en samling av tre kortfilmer regissert av tre regissører. Miikes bidrag er kortfilmen Box. Dette er historien om to jenter som jobber sammen med sin far i et sirkus. Deres triks er å plassere seg inn i ufattelig små bokser. Det blir hintet til mulig incest, jentene manipulerer kroppene sine ved at de er så myke, og grensene mellom drøm og virkelighet er uklare. På mange måter en typisk ero guro.

Det siste eksempelet er Sion Sonos Strange Circus (2005), sett på av flere kritikere, som et moderne eksempel på ero guro. Filmen handler om en forfatter ved navn Taeko som jobber med sin nye bok. Fortellingen hun skriver handler om en jente som ser foreldrene sine ha samleie. Hun blir oppdaget i dette, noe som fører til at hun blir seksuelt misbrukt av sin far. Taeko blir oppsøkt av Yuji som lurer på om den nye boken kan være selvbiografisk. Taeko insisterer på at det er en fiktiv fortelling, men det virker som om Yuji vet mye mer enn det han gir uttrykk for.

29 Strange Circus

 

Et av uttrykkene som filmen bruker er transseksualitet. Som nevnt tidligere ble dette sett som et sosialt avvik på 20-tallet. Deler av filmen foregår i en drømmeverden som er formet som et tivoli. Her er flere av tivoliets gjester transvestitter og det samme gjelder tivoliets vert, Black Shadow. Det er ikke bare her transseksualiteten kommer fram. I løpet av filmen påstår Yuji at han egentlig er kvinne og han viser oss til og med arrene fra når han skal ha fjernet brystene. Men det er også mye som tyder på at dette ikke nødvendigvis er den endelige sannheten.

Det er vanskelig å si hva som er virkelig og hva som er fantasi i Strange Circus. Er Taekos fortelling fiktiv, eller er den selvbiografisk. Er hun i så fall datteren som blir misbrukt av faren, eller moren som ikke stoppet ham? Det er en god del voldsomme scener, men filmen er generelt en av de mindre voldelige. Det er som sagt den groteske erotikken som bryter med samfunnets normer og dens absurde framstilling i filmen som er fokuset.

Ero guro er hovedsakelig et japansk fenomen, men jeg mener at det er flere filmer laget utenfor Japan som kan passe inn under definisjonen beskrevet tidligere i artikkelen, noen eksempler på disse filmene er: David Cronenbergs Videodrome (1983), Jurg Buttgereits Schramm (1993), Lars Von Triers Antichrist (2009), Srdjan Spasojevics A Serbian Film (2010), Ki-Duk Kims Moebius (2013).

8 Blind Beast

 

Kilder:

Azuma, H. Abel, J.Kono, S. (2009) AnimalsOtaku: Japan’s Database Animals. Minneapolis: University of Minnesota Press

D. Olson (2010) 21st-Century Gothic: Great Gothic Novels Since 2000. Scarecrow Press

J. Berra (2010) Directory of world cinema: Japan. The University of Chicago Press

J. Berra (2012) Directory of world cinema: Japan 2. The University of Chicago Press

J. Reichert (2001) «Deviance and Social Darwinism in Edogawa Ranpo’s Erotic-Grotesque Thriller Kotō no oni.», Society for Japanese Studies

J. Sharp (2011) Historical Dictionary of Japanese Cinema. Scarecrow Press

I. Buruma (2003). Inventing Japan, 1853–1964. New York: The Modern Library.

M. Silverberg (2009). Erotic Grotesque Nonsense: The Mass Culture of Japanese Modern Times. University of California Press

M. Hiyama: «Wilhelm Solf (1862–1936)». In: Brückenbauer. Pioniere des japanisch-deutschen Kulturaustausches. Hg. vom Japanisch-Deutschen Zentrum Berlin und der Japanisch-Deutschen Gesellschaft Tokyo. iudicium, Berlin 2005.

R. Curti (May 31, 2003). «Roman Porno Revisited: Teruo Ishii, the Outcast». Retrieved 2007-03-03.

http://www.midnighteye.com/reviews/strange-circus/

http://www.midnighteye.com/reviews/shoguns-joy-of-torture/

http://jenniferlinton.com/tag/ero-guro-nansensu/



Din kommentar


Relatert

Fra tradisjon til perversjon – om det perverse i japansk film

Z #4 2011: Den japanske nybølgens radikale oppgjør med alt tradisjonelt og hellig, har gjort Japan til en filmnasjon der opprøret mot det bestående har tatt form av både voldelige og seksuelle overskridelser. | kun utdrag

Tegnende, avkappa og uavhengige hender: Litt japansk filmhistorie

Blogg: Internettverdenskrise og nettnerdens rødmefylte neseblod: Årets filmfaglige seminar i Filmens Hus, «Fokus Japan», i regi av Filmklubbforbundet i samarbeid med UiO og Norsk filmkritikerlag, starta med en komisk audiovisualisering av globale problemstillinger og kulturspesifikke særegenheter.

Hafu – helt japansk?

Blogg: Den japanske dokumentarfilmen Hafu har tatt Japan med storm og skapt en viktig debatt om det flerkulturelle i et av verdens mest homogene samfunn.


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

En liten historie om filmrullen

Z #2 2006: En liten historie om filmrullen. Av Brynjar Kulset, amanuensis/filmarkivar, [...]

Inn i sin tid – Norsk dokumentarfilm anno 2015

Z #3 2015: Gunnar Iversen har siden 2001 skrevet for Z om dokumentarfilmprogrammene ved Kortfilmfestivalen i Grimstad. Her ser han på årets trender. | kun utdrag

Underholdningsvoldens mekanikk

Z #2 1998: Voldsproblematikken i media er full av paradokser. Like konfliktfylt som volden selv er våre [...] | kun utdrag