Ta det som et menneske

hovedbilde3

Ny debattbok hevder at kvinner selvfølgelig lager minst like gode filmer som menn. Hvorfor er da kvinner underrepresentert i filmbransjen?

Ta det som en mann, frue er tittelen på en dansk, feministisk filmklassiker fra 1970-tallet. Det er også tittelen på en ny debattbok om kvinner i norsk film. Redaktør for boka, som består av en rekke essays skrevet av ulike filmskribenter, er Vigdis Lian, tidligere direktør ved Norsk Filminstitutt. Boka ønsker å vise hvor viktig filmer laget av kvinner har vært i den norske filmhistorien og hvordan kvinnelige filmskapere støter på motstand: både hos bevilgende myndigheter, hos filmprodusentene og hos kritikere. Tematikken er definitivt aktuell i diskusjonen om fremtidens norske filmpolitikk.

Da kulturministeren la fram sin filmmelding i sommer virket det klart at økt kvinnedeltakelse i norsk filmbransjen ikke skulle være noen prioritert målsetting for det statlige virkemiddelapparatet. Heller ikke Stortingets familie- og kulturkomite, som i sin innstilling om filmmeldinga samlet seg i en nærmest rørende enighet om de fleste sentrale punkter, klarte å enes om akkurat dette.

tadetsomenmann Omvendte kjønnsroller i den danske filmen Ta det som en mann, frue (Mette Knudsen, Elisabeth Rygård og Li Vilstrup, Danmark, 1975, foto: det danske filminstitut)

 

Da komiteen presenterte sin innstilling under en pressekonferanse på Filmens hus den 26. november var det bare de mannlige medlemmene som var tilstede. Neppe tilfeldig at kvinnene glimret med sitt fravær. Ib Thomsen fra et ellers fremskrittsvennlig parti kunne ikke la være å innkassere æren for at «kvinnekvotering» ikke var en del av det forliket som samtlige partier på Stortinget stilte seg bak. Et forlik som reddet Cinemateket i Oslo og sikret støtte til en mangfoldig filmformidling, som styrket grunnlaget for insentivordningen for utenlandske filmprodusenter og rettet opp mye av det bransjen hadde påpekt som svakheter i den opprinnelige filmmeldinga.

Et mindretall i komiteen pekte likevel på at 40% kvinneandel fortsatt burde være en målsetting. Og slik ble det faktisk, svært overraskende, da Arbeiderpartiet og Kristelig folkeparti fikk med seg et Stortingsflertall på at 40% kvinneandel skal være et mål for statens politikk på filmområdet. Et sviende nederlag for mindretallet, regjeringspartnerne, som nå blir tvunget til å gjennomføre opposisjonens politikk. Det gjenstår likevel å se hvilke tiltak kulturministeren vil sette i verk for å oppnå målet. Ren kvotering er ikke nødvendigvis det beste. Ingen synes vel egentlig det er særlig stas å få lage film bare fordi man tilhører en spesiell gruppe eller minoritet?

Men, tilbake til den foreliggende debattboka. Dens premiss er at kvinner fortsatt diskrimineres i den norske filmbransjen. I sin innledende gjennomgang av kvinnelige filmregissører fra 1970 til 2000 trekker Vigdis Lian fram gode og mindre gode perioder for kvinner, hovedsakelig regissører, i norsk film. Fra det sterke feministiske gjennombruddet på 70-tallet, der Anja Breiens Hustruer står som en bauta, og framover gjennom skiftende regimer og trender. I perioder har kvinner faktisk stått for nær halvparten av norsk spillefilmproduksjon, i andre har andelen ligget godt under 20%. Noe har påvirket kjønnsbalansen, men hva?

exit1970 Vibeke Løkkeberg får drahjelp i Exit (Pål Løkkeberg, 1970)

 

Det er ikke nødvendigvis bare selve produksjonsapparatet som er årsaken til at andelen kvinner i norsk filmbransje til tider er faretruende lav, fastslår boka. Også filmkritikerne kan ha noe å svare for. Medieviter Ingrid Dokka loser oss i sitt essay gjennom en del herlige sitater fra norske filmkritikeres omtaler av kvinners filmer. Ikke alle like kjønnsnøytrale. Dokka siterer Dagbladets ordkunstner Arne Hestenes som presterer følgende om Vibeke Løkkebergs spill og Pål Løkkebergs regi i film Exit fra 1970: «Man merker det i Liv, man fornemmer det i enda sterkere grad her, hvordan regissøren og manusforfatteren Pål Løkkebergs private og høyst forståelige forelskelse i sin nydelig frue Vibeke Løkkeberg – er med på å blende hans artistiske syn». Dokka peker på at det kan være komplekse årsaker til den lave kvinneandelen i norsk film. Det kan være holdninger og stengsler vi ikke er helt klar over. Kanskje kan en sterkere bevissthet omkring disse forholdene gi en endring uten at kvotering er nødvendig?

En annen tidligere direktør ved filminstituttet, Jan Erik Holst, går i sitt essay også inn på selve filmbransjens holdning til kvinner. Fram til 2000-tallet var det lite snakk om kvinneandel og kvotering, hevder han. Feministisk film var riktignok et tema, men egentlig ikke kvinneandelen i bransjen som sådan. I ettertid ser vi at det offentlig eide produksjonsselskapet Norsk film AS gjennom hele den siste delen av forrige århundre leverte en relativt høy andel film med kvinnelige regissører. Kvinneandelen hos andre offentlige produsenter som fjernsynsteateret og NRKs dramaavdeling har derimot til tider ligget under 9%.

Produsent og regissør i NRKs fjernsynsteater og dramaavdeling Eli Skolmen Ryg skriver i sitt personlige essay om nettopp den mannsdominerte bastionen fjernsynsteatret. En rekke velkvalifiserte kvinner stod her for en viktig del av arbeidet, selv om det stort sett var menn i ledelsen. Så kom kravene om høye seertall for fullt. Dette førte etter hvert til mindre fokus på kunst og enda større maskulin dominans, antyder skribenten.

Siste essay er skrevet av filmskaper og filmpolitiker Elisabeth O. Sjaastad, som tar et oppgjør med egen og andres holdning til debatten om kvinneandelen i norsk filmbransje. Hun ønsker ikke en «kvotering» av kvinner, men ser likevel at det finnes strukturer i bransjen som rett og slett kvoterer inn menn, selv der kvinner har høyere kompetanse og bedre prosjekter. Med en god miks av tiltak kan vi kanskje unngå kvotering, konkluderer Sjaastad.

Vigdis Lian avslutter selv boka med å slå fast at kvinner er minst like gode filmskapere som menn og at en mentalitetsendring må til for å slippe begge kjønn inn i bransjen på like vilkår.

hodejegerne Kvotert inn på teaterskolen? Aksel Hennie får trøst av Synnøve Macody Lund i Hodejegerne (Morten Tyldum, 2011, foto: nordisk film)

 

Det er vanskelig å være uenig. Landet har mange sterke kvinnelige filmprodusenter og -regissører, og mange kvinnelige filmarbeidere i andre fagfunksjoner også. Det står ikke på det. En kvotering burde være unødvendig, i hvert fall på produksjonsstøtte-nivå. Men, kanskje er det et poeng å ha kvotering på filmskolenivå? I boka siteres kjønnsforsker Anne H. Lorentzen som forteller at skuespilleren Aksel Hennie for noen år siden gikk ut mot kvotering i filmbransjen. En utidig politisk styring av kulturlivet, mente han. Han glemte at han selv var kvotert inn som mann på teaterskolen. Her er som oftest 2/3 av søkerne kvinner, men det tas alltid opp like mange av hvert kjønn.

Vigdis Lian (red.)
Ta det som en mann, frue!
Emilia Press, Oslo, 2015



Din kommentar


Relatert

Ingen snakker om Per Blom

Blogg: Filmregissøren Per Blom gikk bort i året som er i ferd med å ebbe ut. Hans død vakte liten oppmerksomhet, men han laget noen filmer som til dels vakte stor oppsikt i sin samtid. Is-slottet var en...

Blant hodejegere og nazizombier: Ny bok om filmbransjen

Blogg: En hardt arbeidende generasjon har endelig klart å befri norsk film fra taperstempelet, men hvor går veien videre? Insider Kjetil Lismoen har skrevet bok om livet i filmbransjen gjennom de siste tjuefem årene.

… den mystiske direktør X

Z #3 1997: Sigurd Evensmos beskrivelse av opprettelsen av det kommunale filmdistribusjonsbyrået Kommunernes [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Portugisisk film, sa du?

Tretten innganger til en ukjent cinematisk gullalder. | kun utdrag

Det satt to jenter i et rom

Pedro Costas filmserie fra slumstrøket Fontainhas i Lisboa er en oppvisning i «virkelighetsfiksjon», og en bauta i moderne europeisk filmskaping.

«Vakker er et annet ord for rettferdig» – et intervju med Pedro Costa

Filmskaper Pedro Costa om pønk, om kaos som metode, om sitt forhold til Fontainhas gjennom 20 år, og om å yte rettferdighet til mennesker i prekære livssituasjoner. | kun utdrag


Fra arkivet

Bill. mrk. «Sinte smådamer søkes»

Z #1 1999: Et sted må de jo komme fra, disse hevngjerrige og kaldblodige nittitallskvinnene i den vestlige [...] | kun utdrag

Dager i lys og mørke

Z #2 1986: Fernano Solanas, Wim Wenders, Masaki Kobayashi, Chris Marker, Alexander Kluge, Jean-Luc Godard, [...] | kun utdrag

Den levende fortiden – Om Martin Asphaugs film «En håndfull tid»

Z #4 1989: Martin Asphaug og Erik Borges En håndfull tid er blitt en sjeldent intelligent film, konkluderer [...] | kun utdrag