De Palma-glimt I

hovedbilde2 Dressed to Kill

 

Vi har spurt et knippe cineaster fra inn- og utland om å velge ut tre favorittscener eller -øyeblikk fra Brian De Palmas filmografi.

Selv om Brian De Palma vokste opp i Newark, New Jersey, et par snaue timer utenfor selve New York (byen, altså), regner mange innfødte new yorkere – meg selv inkludert – ham som en ekte NY-filmskaper; på lik linje med NY-innfødte storheter som Woody Allen og Martin Scorsese. I de av filmene hans som har New York som bakteppe, klarer De Palma virkelig å fange essensen av denne metropolen; han er like komfortabel med å skildre de skitne slumområdene og utkantene av byen som dekadansen på 5th Avenue eller skyskraperne som ruver (og, i noen tilfeller dessverre i fortid, ruvet) over Manhattan. Det er mange scener og filmer å velge mellom, men disse tre skiller seg spesielt ut for meg:

Hi, Mom! (1970)

hi mom Hi, Mom!

Denne filmen er en slags kvasi-oppfølger til Greetings fra 1968. Her møter vi en ung desillusjonert Robert De Niro, i en proto-Travis Bickle-modus (Taxi Driver, red anm.) som tråler Manhattans gater på jakt etter mål og mening i tilværelsen. Vi følger ham fra utgangspunktet som pornofilmskaper in spe, til amatørskuespiller inspirert av Brechts fremmedgjøringselementer, til selvkomponert urban gerilja-virksomhet.

Hi, Mom er den mest eksplisitt politiske filmen De Palma har laget (i ettertid aner man også et frampek mot 11. september-katastrofen), og den er like relevant i dag som den var for 45 år siden. Tidlig i filmen ser De Niro at 200+ vinduer i en bygning vil gi ham perfekte objekter for amatørpornografien han spiller inn. I en montasje ser vi aktivitetene i flere av disse leilighetene, filmet gjennom et lusent 8 mm kamera. Dette er et filmatisk grep De Palma vil bruke om igjen i Dressed to Kill, og en av de første tydelige referansene – og hommagene – til Hitchcocks Vindu mot bakgården. I tillegg er det regissørens første voyeurisme-betraktning – et blikk han kom til å utforske gjennom hele karrieren (ikke minst i Body Double).

Forfengelighetens fyrverkeri (1990)

bonfireofthevanities_1130_430_90_s_c1 Forfengelighetens fyrverkeri

 

Filmen var så håpløs at det ble skrevet en hel bok om hvor vanskelig produksjonssituasjonen var (The Devil’s Candy: The Anatomy Of A Hollywood Fiasco, Julie Salamon). Adaptasjonen av Tom Wolfes kritikerroste roman er problematisk, men ikke uten styrker. Bortsett fra den latterlige slutten (som De Palma ble tvunget til å akseptere) er det mye å glede seg over i denne satiren.

Selv de mest ihuga motstanderne er enige om én ting: Den fire minutter og førtifire sekunder lange long take-en som åpner filmen, er blant de mest imponerende sekvensene i sitt slag. Foruten den tekniske finessen, er det forbausende hvor desillusjonerte vi blir som tilskuere; vi kastes inn i et undergrunns parkeringshus, en uendelig labyrint av gangveier og underbelyste områder, bare belyst av skiltene til McDonalds og Kentucky Fried Chicken. Det kunne vært hvor som helst. Twisten er at vi egentlig befinner oss i «Winter Garden Atrium», i det nordre tårnet til World Trade Center. Et merkelig sted ytterst få new yorkere ville befunnet seg, med mindre man arbeidet på Wall Street. I dag eksisterer dette stedet bare i hukommelsen, men De Palmas film byr på en så å si perfekt representasjon, til glede for vårt kollektive minne.

Dressed to Kill (1980)

dressed to kill Dressed to Kill

 

Jeg er usikker på om denne filmen egentlig har holdt seg så godt, mye takket være et knippe håpløse skuespillerprestasjoner. I alle tilfeller består denne über-hitchcockse thrilleren av en rekke briljante enkeltscener, og mange av dem er så komplekst sammensatt at de fortjener grundige undersøkelser.

Jeg har imidlertid valgt en av de mest konvensjonelle scenene, med tanke på hvordan den er fotografert og klippet. En standard shot reverse shot mellom Liz (Nancy Allen) og Peter (Keith Gordon) som spiser lunsj sammen i «Windows of the World», en legendarisk restaurant som befant seg på toppen av World Trade Center. Det mest fascinerende, og nokså merkverdige, med denne scenen (sett bort fra den eldre kvinnen som overspiller noe vanvittig i bakgrunnen) er hvor vanlig De Palma får denne scenen til å fremstå, ved å unngå å inkludere et totalbilde som kan hjelpe tilskueren med å orientere seg (byens «skyline» kan så vidt skimtes i bakgrunnen). Hvorfor velger han å benytte et av Manhattans mest prestisjefylte locations, og likevel forholde seg til stedet som om det bare skulle være en hvilken som helst restaurant i New York? Med denne og den tidligere nevnte garasje/Winter Garden-scenen i Forfengelighetens fyrverkeri, gir De Palma oss det beste og det verste av et nå forgangent landemerke.

 



Relatert

De Palma-glimt II

Z #4 2015: Vi har spurt et knippe cineaster fra inn- og utland om å velge ut tre favorittscener eller -øyeblikk fra Brian De Palmas filmografi. | kun utdrag

De Palma-glimt III

Z #4 2015: Vi har spurt et knippe cineaster fra inn- og utland om å velge ut tre favorittscener eller -øyeblikk fra Brian De Palmas filmografi. | kun utdrag

De Palma-glimt IV

Z #4 2015: Vi har spurt et knippe cineaster fra inn- og utland om å velge ut tre favorittscener eller -øyeblikk fra Brian De Palmas filmografi. | kun utdrag


Fra siste Z

Et spørsmål om å være eller ikke være

To restaurantgjester klager: - Så dårlig denne maten er, sier den ene. Den andre svarer: - Og så små porsjoner! Eller denne: - Hva er forskjellen på en rørlegger og Messias? Jo, Messias kommer nok en dag, men det gjør rørleggeren aldri. Dette låter woody-allensk. Ikke uten grunn. To svenske gubber prater i en park. Den ene forsikrer: - Jag är intellektuell! Så svarer den andre: - Inte jag heller. | kun utdrag

To Be or Not to Be: Traumer, vold og screwballkomedie

Hva kan man le av? Den amerikanske Hollywood-komedien To Be or Not to Be – med handlingen lagt til et naziokkupert Polen - fikk hard medfart da den kom i 1942, men regnes nå som en satirisk komedieklassiker. | kun utdrag

Politikk og satire – mockumentarer fra tidlig stumfilm til nyhetssatire

Hvilken betydning kan mockumentarer og nyhetssatire ha i en verden full av «alternative fakta»? | kun utdrag


Fra arkivet

5 på kino

Z #4 2010: Fem spørsmål til fem sentrale personligheter innen norsk film- og kinopolitikk: Stein Roger Bull, John M. Jacobsen, Lene Løken, Martha Otte og Nina Refseth | kun utdrag

Prisvinnere i Grimstad 2011

Z #3 2011: Årets prisvinnere | kun utdrag

Norsk dokumentarfilm anno 2012: Kamera som vitne og våpen

Z #3 2012: Årets dokumentarfilmer fortalte mange sterke historier, lot tilskuerne møte sterke og modige mennesker, og henvendte seg like mye til hjertet som til hodet. Samlet sett kan programmet imidlertid antyde at norsk dokumentar er litt for forsiktig og litt for lunken. | kun utdrag