Izer Aliu: Multinasjonal norsk filmskaper

hovedbilde2  


En albansk filmregissør fra Makedonia som snakker svensk og er norsk statsborger. Z har møtt Izer Aliu, mannen bak kortfilmen Å vokte fjellet som gjorde rent bord på kortfilmfestivalen i 2013, og vant både Amanda-statuett og en rekke andre priser. I høst ble Aliu tildelt Anders Jahres Kulturpris for unge talentfulle kunstnere. Nå er han snart klar for kino med spillefilmen Hunting Flies.

Å vokte fjellet var Izer Alius eksamensfilm fra Filmskolen på Lillehammer. I 2014 kom en ny kortfilm, Det gode livet, der borte. Hunting Flies er hans første spillefilm. I likhet med debutfilmen utspiller den seg i Makedonia.

Z traff Izer Aliu hos Storyline filmstudio ved Akerselva i Oslo. Her jobber han med etterarbeid på Hunting Flies samtidig som han utvikler manus til et nytt kinofilmprosjekt, 12 bragder. Sistnevnte er en samproduksjon mellom flere land der Bergens-baserte Mer Film, og Storyline,  er norske medprodusenter. Mer Film er kjent som en kresen filmprodusent og har blant andre Gullpalmevinner Bobbie Peers og Mot Naturen regissør Ole Giæver i sin stall. På spørsmål fra Z svarer Mer film-sjefen Maria Ekerhovd at hun ser på Izer Aliu som et kjempetalent med stort potensial. – Filmene hans har et variert formspråk og store filmatiske kvaliteter, samtidig har de originalitet og noe viktig å formidle, fremholder hun.

Selv er ikke Izer Aliu en som skryter uhemmet av eget talent, snarere fremstår han som en beskjeden og reflektert filmskaper. Aliu er født i nåværende Makedonia i 1982, men familien kom til Norge som politiske flyktninger da han var bare to-tre år. Etter ti år i Norge flyttet familien fra Holmlia, der unge Izer var i ferd med å gli inn i et uheldig ungdomsmiljø, til Skövde i Sverige, der en annen gren av familien holdt til. Men det norske statsborgerskapet beholdt han.

binary-105768-116910bÅ_vokte_fjellet Fra Izer Alius eksamensfilm Å vokte fjellet(2012)

 

– Jeg begynte først med å skrive, forteller Aliu, som foretrekker å snakke svensk selv om familien nå har flyttet tilbake til Norge. Han prøvde seg også en periode som rapper innenfor det man kan kalle «storytelling» tradisjonen. Interessen for å lage film kom da han gikk medielinje på videregående. Siden studerte han bl.a. statsvitenskap og filosofi og var i en periode aktiv i politikken der han, etter eget utsagn, representerte svært liberale synspunkter. Etter hvert gikk han lei politiske fiksfakserier og da behovet for å finne en karrierevei etter hvert ble påtrengende, framstod filmskolen på Lillehammer som et fristende alternativ. Izer hadde på dette tidspunktet aldri laget film for andre enn familien, og måtte på kort tid lage noe som kunne sendes inn med søknaden til filmskolen. Det ble innspilling den ene dagen, klipping den andre og på den tredje dagen ble filmen gjort ferdig og sendt inn. Svennestykket må ha falt i smak, for han kom inn på filmskolen – og ut igjen på den andre siden med den oppsiktsvekkende eksamensfilmen Å vokte fjellet i bagasjen.

Detgodelivet Det gode livet, der borte (2014)

 

Kortfilmen Det gode livet, der borte, produsert av Motlys AS, ble en ny triumf for Aliu, med nok en hovedpris i Grimstad som resultat. Selv er han ikke helt fornøyd med denne filmen, som forteller om en innvandrer som slites mellom livet i Norge og familien i hjemlandet, men filmen griper åpenbart inn i problemstillinger som blir stadig mer aktuelle. Selv synes regissøren filmen lider av at suksessen fra filmskolen gjorde ham litt for høy på seg selv og at han rett og slett ble litt slurvete. – Det var noen tekniske årsaker til at vi måtte ta vekk en del.  Hovedkarakteren ble litt for snill fordi vi kuttet ut en sidehistorie som nyanserte den, forklarer Aliu, som nok er i et selvkritisk hjørne denne dagen.

Alle Alius filmer, så langt, utspiller seg i Makedonia eller i innvandrermiljøer. Det er et stort innslag av selvbiografiske elementer i en film som Å vokte fjellet. Han har selv en lillebror slik som hovedpersonen i filmen, og kjenner godt igjen ansvaret man føler overfor yngre søsken.

hf1 «Hunting Flies» (2015)

 

Den nye spillefilmen Hunting Flies var i utgangspunktet et rent soloprosjekt fra regissørens side. Han har selv skrevet manus, valgt skuespillere og regissert filmen. Handlingen utspiller seg på landsbygda i Makedonia. Det har nettopp vært valg og det vinnende partiet setter inn sine folk i alle offentlige stillinger, ikke bare politiske stillinger, men også lærerstillinger. En ung ambisiøs lærer nekter å akseptere at han får sparken, og er villig til å gå langt for å beholde jobben. Samtidig må en av elevene ta seg av sin utviklingshemmede fetter som plutselig viser seg å ha evner ingen hadde forventet.  – Det var tenkt nesten som en øvelse, forteller Aliu – lage filmen raskt og sende den kjapt ut til publikum. Filmen er foreløpig testet ut på publikum i forskjellige land. Folk fra Makedonia, der filmen utspiller seg, og andre steder med tilsvarende politisk praksis, kjenner seg raskt igjen i situasjonen.

– Men er det slik at den bare taler til Makedonere er jeg redd jeg har feilet med filmen, sier regissøren. Han frykter å ha sviktet den grunnleggende spontane ideen når han nå jobber seg gjennom filmen på nytt med tanke på kinolansering.

Zs medarbeidere har sett filmen i sin uferdige form, og sitter igjen med et helt annet inntrykk enn at filmen har feilet. Selv om utgangspunktet er Makedonia, er det ikke vanskelig å kjenne igjen svakheter i et hvilket som helst politisk system: behovet for å kjempe for sine synspunkter, men også for seg selv, og ikke minst det å bli sett og å ha en oppgave, å bety noe for andre, men anmeldelsen får vente til filmen er helt ferdig.

– Arbeidet med filmen fikk meg til å tenke mer over mitt store ansvar som filmregissør, forteller Aliu – litt skremt av den tanken. Neste film, med den foreløpig tittelen 12 bragder, vil bli mer gjennomarbeidet allerede på manusstadiet. Filmen skal spilles inn i Skövde (ca 40 000 innb.), en slags parallell-by til («Fucking») Åmål, men på den andre siden av Vänern. Det var i utgangspunktet et mørkt drama, men ble etter hvert et drama med mye humor. – Mer krimfilm enn sosialrealisme, en leken film, røper han. Også i denne filmen vil han legge inn biografiske elementer fra egen oppvekst. Det handler om maktforhold i ungdomsmiljøet, om brå skifter mellom humor og dødsens alvor.

aliu2015 Izer Aliu er klar for nye filmbragder

 

Sin egen musikkbakgrunn har Izer Aliu ennå ikke brukt direkte i noen av filmene sine. Å vokte fjellet var helt uten musikk og i Det gode livet der borte var det bare én låt. Han røper likevel at han fortsatt skriver musikk, men bare som en hobby. Som lytter finner han imidlertid mye inspirasjon i musikken. – I Hunting flies brukes det mer musikk og jeg har fått god hjelp av komponisten Roy Westad på Go Electra, sier Aliu. – I den neste filmen vil nok musikkelementet bli viktigere. Jeg er jo vokst opp med italiensk neorealisme som brukte veldig sterk musikk, nesten klisjeaktig, og det blir kanskje litt mye, men hvorfor ikke?

For Aliu vokste opp med gamle svart/hvitt filmer på TV 3. Det var her han for første gang ble kjent med for eksempel italiensk neorealisme – blant filmatiske forbilder er Vittorio deSica, men også Martin Scorsese, iranske filmskapere som Kiarostami og Panahi, endog nåtidige svenske regissører som Ruben Östlund.

På spørsmål om han har andre nordiske forbilder, Bergman for eksempel, svarer Aliu litt nølende at han kanskje ikke helt har forstått det svenske regissørikonet. – Jeg hadde Bergmans filmklipper, Sylvia Ingmarsdotter, som lærer og vi snakket mye om han, men jeg ble mer interessert i mennesket Bergman enn i filmene. Det er så mange svenske referanser i filmene at jeg rett og slett ikke forstår dem. Det var litt vanskelig å innrømme da, men jeg kan gjøre det nå. I mitt miljø har konflikter alltid vært høylytte, ikke passivt aggressive som det ofte er i Norden. Kanskje Bergman-filmene var mer for sin tid enn de er for nåtiden? Jeg kjenner at jeg burde elske Bergman, men… Roy Andersson er en regissør som jeg har mye lettere for å relatere meg til. Av Europeisk film var franske La Haine/Hatet (Mathieu Kassovitz, 1995) kanskje den som satte meg på et spor, den som fortalte om oss, om innvandreres hverdag. Kassovitz har laget en rekke uinteressante filmer etterpå, men Hatet var viktig. Den er en inspirasjon for min kommende film 12 Bragder, for jeg vil vise hvordan miljøet virkelig var, ikke en standard kriminalfortelling. De bygger ofte på helt usanne klisjeer.  Det finnes mange filmer som har inspirert meg, men jeg har ikke lyst til å liste opp, jeg vil ikke bli definert av min filmsmak.

lahaine Inspirasjonskilde: Mathieu Kassovitz La haine/Hatet fra 1995

 

– Hva har utdanningen på Filmskolen i Norge gjort for deg?

-Den har lært meg at ingen vet noen ting. Første året var jeg så redd, jeg spilte rollen som filmregissør. Da jeg kom inn på filmskolen hadde jeg følelsen av at alle de andre hadde laget så mye film før de begynte. Jeg hadde jo bare lagd filmer med familien på fritiden, som en hobby. Jeg så meg selv utenfra i en rolle, det var veldig merkelig. Jeg ventet på at noen skulle komme og lære meg å lage film, fortelle meg at sånn gjør man det, men slik var det jo ikke. Jeg fant etter hvert ut at jeg bare måtte gjøre det som var rett for meg, at det ikke var noe som var riktig for alle. Jeg tror det gjelder for livet i sin alminnelighet også, at det ikke er noe som er rett for alle. Da jeg var yngre trodde jeg alltid at pappa visste alt, at man gjorde det når man var voksen. Nå er jeg selv blitt voksen, eller… jeg vet ikke, jeg har fått barn og sånn, men det er fremdeles så mye jeg ikke vet, og det gjorde antagelig ikke pappa heller. Så, skal jeg si at jeg ikke vet, eller skal jeg spille rollen som en som vet?

– Det var nok det jeg lærte på filmskolen, at jeg måtte finne min egen vei. Ja, jeg var veldig fornøyd med å gå på filmskolen egentlig. Ikke minst det at man hadde tilgang på så mange ressurser, så mye teknikk, kameraer som jeg ellers bare kunne drømt om. Også det å jobbe sammen med så mange andre som ville lage film, vi jobbet med film utenom skolen også. Selv om det ble knapt med tid hadde vi tilgang til så mye der. I dag er det kommet mye digitalt utstyr som også er billig, men den gangen, vi var jo med på overgangen fra analog til digital film, var alt mye dyrere og mindre tilgjengelig. Å vokte fjellet ble skutt digitalt med Alexa kamera. Jeg tror flere og flere kommer til å foretrekke det digitale ettersom de ser sine favorittfilmer digitalt, det er jo også et økonomisk spørsmål. Jeg vil gjerne gjøre noe på ekte film en gang, men det krever mye mer planlegging for at det ikke skal bli sløsing.

– Hva med den nye filmen, 12 bragder, det er en ko-produksjon mellom flere land?

– Ja, det er en ko-produksjon mellom Sverige og Norge. I tillegg til Mer film er norske Storyline med og så har vi Zentropa i Sverige.

– Etter som jeg skjønte tar filmen utgangspunkt i de 12 bragdene som Herakles utførte ifølge gresk mytologi, men med omvendt fortegn da?

– Bragder som ikke er så bra ja. Det begynner med innbrudd i et hus og så eskalerer det derfra. Von Trier sier at han lager et plot bare fordi folk trenger en linje å følge. Bare man har en enkel historie i bunnen, kan man utvikle handling og karakterer som man vil. Jeg tror det stemmer.

hf3 Unge amatørskuespillere i Hunting Flies (2015)

 

– Du har brukt amatørskuespillere i alle filmene dine, skal du fortsette med det her også?

– Jeg bruker det i denne filmen, men jeg håper det blir siste gangen. Jeg vil gjerne bruke profesjonelle skuespillere, det har bare blitt til at jeg har brukt amatører. Det har passet bra i de filmene jeg har laget så langt. Mange skuespillere blir for teatrale, og jeg har hatt problemer med å få dem bort fra det. For albanske skuespillere er det ofte viktig å snakke korrekt albansk, det er pinlig for dem å snakke sin egen dialekt. Jeg ville gjerne ha det vanlige muntlige talespråket som folk snakker, så det har blitt til at jeg har brukt amatører.

– En teatral spillestil preget i mange år norsk film også, men det er definitivt bedre nå, har du noen norske skuespillere i kikkerten for eventuelle nye filmer?

– Jeg har vært i dialog med norske skuespillere og vi har utvekslet mange gode ideer, men det har ikke blitt til noe foreløpig, avslutter regissøren av en fluefangerfilm som forhåpentligvis snart vil fange sitt publikum på en kino nær oss.

Det er flere som har fått øyenene opp for Izer Alius nye film. Bransjebladet Rushprint spør rett og slett om ikke Hunting Flies er årets beste norske film. Les mer om det her.



Din kommentar


Relatert

Norsk filmkanon

Blogg: Nylig tok Rushprint initiativet til å etablere og problematisere en norsk filmkanon. Ved siden av å sette sammen en liste, skulle kanonens jurymedlemmer drøfte oppdraget. Som flere av jurymedlemmene antyder, tror jeg det er viktig at en kanon blir noe levende, noe i bevegelse – og ikke et museum. Et navn jeg savner på listene er imidlertid Per Blom.

Den forstørrede virkeligheten – norsk science fiction-film

Z #4 1998: En mann i svart plastdrakt trykker på knapper i en naken betongkorridor. Mennesker i hvite frakker [...] | kun utdrag

”Norsk film dårligere enn noensinne”

Blogg: Hele 11 norske filmer har hatt premiere i første halvår 2015. Ingen av dem ble den helt store suksessen publikumsmessig. Er norsk film på et bunnivå, igjen?


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Årets nye norske kortfilmer – anmeldt

Z #1 1986: Her finner du kortanmeldelser av samtlige konkurransefilmer i Trondheim. Anmeldelsene står [...] | kun utdrag

Fra unntakstilstand til stillstand? – Om polsk film 1982-87

Z #4 1987: Det ville være umulig å påstå at historien ikke spiller noen rolle for polske regissører. Til [...] | kun utdrag

Woody Allens «Mord og andre misforståelser» – And we must always remember…

Z #3 1990: «Hvis vi ser oppmerksomt og lenge på en morsom historie, blir den mer og mer trist.» [...] | kun utdrag