Citizen Iversen på filmfestival – 7. rapport fra Ottawa

Eisenstein in Guanajuato (Peter Greenaway, 2015)

 

Z-s Ottawa-utsendte medarbeider, Citizen Iversen, har vært på tre filmfestivaler. Samme helg.

Høsten er filmfestivalenes tid i Canada. I de store byene finner den ene festivalen etter den andre sted, til stor glede for alle filmentusiaster. Den store animasjonsfestivalen i september er Ottawas fremste bidrag til den stadig økende mengden filmfestivaler i landet, og animasjonsfestivalen er Ottawas eneste virkelige internasjonale festival. Men, når lønnebladene blir gulrøde og gradestokken viser minus er det andre festivaler som lokker. Enkelte helger kan man løpe sikksakk mellom flere ulike mindre filmfestivaler, og velge på aller øverste hylle fra de forskjellige repertoarene. Ikke alltid med det resultatet man forventet, men alltid med nye opplevelser og overraskelser.

Filmfestivalene har fått en stadig viktigere funksjon for filmskapere og for publikum, samtidig som de har de endret og utvidet distribusjonen av film. Om de tallrike festivalene verden over har tatt over for vanlige distribusjonssystemer er noe som kan diskuteres, og det er ingen tvil om at antallet filmfestivaler øker samtidig som distribusjonen av film i mange land blir mer populistisk, strømlinjeformet, amerikansk-dominert og helkommersiell. Festivalene har imidlertid neppe skylda for dette. Selv om enkelte av dem kanskje forsterker en stadig større fokusering på brede filmer i noen områder, er filmfestivalene ellers pustehullene i en stadig mer helkommersialisert kino-hverdag. Hvor kan man se smale filmer, fra land man ellers ikke ser filmer fra, i dag? Også i et så stort land som Canada er det først og fremst på festival man kan finne det som er litt utenom det vanlige.

The Editor (Brooks/Kennedy, 2014)

 

I en og samme helg ble det arrangert ikke mindre enn tre filmfestivaler i Ottawa. Noen strakk seg over flere helger, og noen var mer intensive enn de andre, men mulighetene for å finne de mer uvanlige filmopplevelsene økte betraktelig. På kinoen Mayfair gikk en skrekkfilmfestival av stabelen, som oppvarming før Halloween. På den andre viktige kunstkinoen Bytowne satte Inside Out sitt preg på Ottawa sentrum, mens på Carleton University kunne man i to langhelger se film fra Afrika i River-bygningen. Jeg var innom alle tre, og så filmer som ikke lignet noe jeg hadde sett tidligere.

Halloween satte sitt preg på området The Glebe, og mange hadde hagene fulle av plastskjelett og hodeskaller, oppblåsbare monstre og lysshow som kastet skumle lysglimt ut over omgivelsene. Nesten alle hadde oransje gresskar på dørstokken for å jage bort onde ånder. Da var det perfekt å ta turen til Mayfair for å oppleve gamle og nye skrekkfilmer. Foruten en visning av F. W. Murnaus Nosferatu (1922) med nyskrevet musikk, og en «double-bill» bestående av The Exorcist (William Friedkin, 1973) og The Shining (Stanley Kubrick, 1980) kunne man se et knippe helt nye filmer.

Ikke alle lyktes like godt i å få hårene til å reise seg på kroppen. Noen var da også ment å skape latterbrøl mer enn skrekkblandet fryd, og personlig fant jeg at for eksempel kanadiske The Editor (Adam Brooks og Matthew Kennedy, 2014) skapte mer gjesp enn gysninger. Filmen handler om mesterklipperen Rey som etter en ulykke, der han mister fire fingre på den ene hånden, blir tvunget til å leve av å klippe skrekkfilmer innenfor B-kategorien. Rey blir mistenkt for en serie grusomme mord som åpenbart er inspirert av filmene han klipper, og dette skaper muligheter for mange selvrefleksive hyllester til regissørenes favoritter innenfor italiensk giallo. Til tross for noen kjente navn på rollelisten, som Udo Kier og Paz de la Huerta, var The Editor verken smart eller skummel nok til å etterlate noe varig inntrykk. Mest interessant er filmen kanskje som bidrag til en stadig voksende tradisjon av kanadiske skrekkfilmer. Denne tradisjonen har kommet i skyggen av mer kjente amerikanske filmer, men Canada har en omfattende B-filmproduksjon som sjelden finner et publikum utenfor de store kanadiske byene.

Yakuza Apocalypse (Takashi Miike, 2015)

 

Mer interessant var Takashi Miikes Yakuza Apocalypse (2015), selv om det ville være feil å kalle filmen for vellykket. Miike fråtser i elementer fra gangster- og vampyrfilm-genrene, og dekonstruerer dem samtidig. Det er morsomt, men også utmattende. Filmens hovedperson er unge Akira, en hardbarket yakuza som ser opp til sin overordnede oyabun, og som oppdager at hans gangsterboss er vampyr. I den voldsomme kampen mot en rivaliserende gangsterbande blir antallet vampyrer økt kraftig, ikke minst etter at Akira selv blir vampyr og bandeleder. På dette tidspunktet introduserer imidlertid Miike fantasielementer som sprenger begge genrene i stumper og stykker.

Først dukker en kappa-kriger opp. I japansk mytologi er kappa et froskelignende vesen som lever i elver og vann. De er nærmest som nøkken i vår mytologi, og det finnes mange historier om mennesker som trekkes ned i kappaenes rike og lever der i mange år, spesielt viktig er Ryunosuke Akutagawas kortroman fra 1927. I Yakuza Apocalypse er kappa-krigeren en mesterlig kampsportutøver med dårlig ånde, men om ikke dette skulle gjøre filmen merkelig nok dukker det snart opp en enda mektigere kriger. En annen kappa iført et tøyfrosk-kostyme som overlever det meste. Eller er det et annet vesen inne i drakten?

Takashi Miike er moderne films fremste «genrebender», som elsker å blande og vri på forskjellige genreformler og genreelementer. Mange av filmene begynner som én historie, men ender opp som en helt annen type film enn den var i utgangspunktet. Yakuza Apocalypse er et slikt eksempel. Om den bare leker med vampyr- og gangsterfilmen, eller om det er et større alvor bak harselasen med og oppløsningen av genrene er usikkert. Det er ganske så kostelig, lenge, men etter hvert blir det stadig mer utmattende.

Yakuza Apocalypse (Takashi Miike, 2015)

 

For å oppleve større grøss og gru måtte jeg kanskje noe overraskende bevege meg fra kinoen Mayfair til Carleton University. Campus ligger bare ti minutters gange fra Mayfair, og River-bygningen er utstyrt med digitalt framviserutstyr av fremste klasse, og huser ofte mindre film-arrangementer. Den første afrikanske filmfestivalen i Ottawa fant sted over to helger, og var et spennende arrangement med filmer fra hele det afrikanske kontinentet. Jeg fikk med meg filmer fra så forskjellige filmnasjoner som Etiopia, Kongo, Nigeria og Sør-Afrika. Noen filmer ga verdifulle innblikk i andre filmkulturer, som Hermon Hailays Price of Love (2015), som hadde en av de mest overraskende avslutninger jeg har opplevd på lang tid, mens andre var interessante genreøvelser.

J. ’Fiery’ Obasi er Nigerias Tommy Wirkola, og det var med store forventninger jeg satte meg ned for å se en zombie-film fra Nollywood. Ojuju (2014) ble kåret til beste nigerianske film i fjor, og ettersom produksjon av film i Nigerias Nollywood ligger på et sted mellom 1500 og 2000 spillefilmer hvert år, er ikke dette en hvilken som helst utmerkelse. Filmen utspiller seg i den klaustrofobiske slummen i Lagos, der et stadig økende antall mennesker blir zombier. Årsaken er å finne i forurenset vann, og filmen har et slags sosialt og samfunnskritisk tema under den grufulle genreoverflaten, men først og fremst er det en film med tunga rett i munnen. En person blir bitt av en zombie, som biter andre, og så øker problemet akkurat som dominobrikker faller. På et mini-budsjett klarte Obasi å skape en usedvanlig ekkel stemning, ikke minst gjennom bruken av surklende, hostende, harkende og hvesende lyder. At man er i ferd med å forvandles til zombie signaliseres med en spesiell surklende hoste, og da en person hostet i køen ut av lokalet etter at filmen var over skvatt folk høylydt, så filmen gjorde åpenbart et inntrykk. Noen stor film er det imidlertid ikke. Den er mest av alt en kuriositet, men samtidig er det interessant at også i Nigeria utnytter filmskapere internasjonale genrer til eget formål, på samme måte som Tommy Wirkola i Norge.

Of Good Report (Jahmil X. T. Qubeka, 2013)

 

Mest skremmende og vellykket av de afrikanske filmene jeg fikk med meg var Of Good Report (Jahmil X. T. Qubeka, 2013). Denne sør-afrikanske skrekk-thrilleren har også et underliggende sosialt tema, men er så overbevisende i sin dramaturgi og er så vellaget at den skapte adskillige gisp underveis. Filmen har allerede gått en seiersgang på festivaler verden over i et par års tid, og ryktet ville ha den til å være en film som skapte sterke følelser, noe som virkelig ble oppfylt.

Filmen handler om unge Parker, en tilsynelatende forsiktig, velutdannet, ydmyk og sjenert mann som får jobb på et gymnas. Han er engelsklærer, og på tavla kan vi se at både Shakespeare, Keats og Ted Hughes er på pensum. Det kan tolkes som et skjebnesvangert signal at Othello står på leselisten, sjalusi og besettelse blir etter hvert et sentralt tema i filmen. Parkers mørke følelser og undertrykte traumatiske opplevelser utløses når han en dag møter unge Nolitha. Hun er en selvsikker og hyper-sexy Lolita som umiddelbart forfører den beskjedne mannen. At hun også er hans elev på skolen skaper selvsagt problemer allerede fra første stund. Forholdet deres er en storm av overskridende begjær, en storm som blir stadig mer tragisk i sitt omfang. Når Nolitha blir gravid, tar abort, og blir sendt bort fra skolen i lang tid, går Parker inn i en nummen dvale. Dvalen erstattes imidlertid av mørk og voldelig sjalusi når Nolitha etter en stund vender tilbake, uten å vise Parker interesse.

Of Good Report (Jahmil X. T. Qubeka, 2013)

 

Parker framstilles overbevisende som en mann plaget av indre demoner. I løpet av filmen åpner skuespilleren aldri munnen, vi hører ham aldri si et ord, uten at dette blir merkelig eller forstyrrende. Det er gjennom de små grepene, ved detaljer og gester, og et filmspråk som både i bilder og lyder antyder, at historien om Parker og Nolitha blir virkelig for oss. Regissøren viser oss i samtaler og i korte tilbakeblikk at Parker har en fortid som soldat, og etter hvert tar hans traumatiske fortid overhånd. Ikke bare er han tidligere soldat, med erfaring fra krig i Kongo, men han ble følelsesmessig mishandlet av sin paralyserte mor, og dette utløser en hallusinatorisk vold hos den ellers tilsynelatende sympatiske mannen. Han kidnapper Nolitha, tar livet av henne, og kvitter seg med liket gjennom å partere henne. Helt mot slutten av filmen blir han arrestert av en kvinnelig politioffiser, men hennes sinne fører til at hun stopper på veien til fengselet for å banke opp Parker, og han klarer å rømme etter å ha slått henne helseløs. I filmens siste bilder forstår vi at han har sluppet unna. Parker er på nytt engelsklærer, i Eritrea denne gang, og hans øyne faller på en ny elev, en ny Lolita-figur som han tiltrekkes av.

Hva som er mest skremmende med filmen er usikkert. Kanskje er Parkers transformasjon, og hans traumatiske bakgrunn, vel så sjokkerende som den voldsomme avslutningen av filmen, men uansett er det en drivende godt fortalt film. Qubeka er et stortalent som jeg håper vil få muligheten til å lage flere like spennende filmer. Han lager visstnok en amerikansk film, The White Devil, i disse dager, som annonseres som en gotisk skrekkthriller, og Of Good Report viser overbevisende styrke både filmatisk og i å mane fram skrekk og gru. Qubeka er et navn å følge i framtiden.

Eisenstein in Guanajuato (Peter Greenaway, 2015)

 

Mens skrekkentusiastene valfartet til Mayfair, og de som var nysgjerrige på afrikansk film gikk til Carleton-universitetet, valgte andre å gå til kinoen Bytowne midt i sentrum. Her fant Inside Out sted, Ottawas LGBT-filmfestival, som har arrangert skeive dager siden 2007. Programmet hadde mange interessante filmer. Jeg fikk bare med meg et par filmer, men avstemte festivalløpet mellom de tre festivalene.

Karrieren til Mika Kaurismäki har alltid vært en berg og dal bane av suksess og fiasko, ikke minst etter at han for en god del år siden bosatte seg i Brasil, men hans nye film The Girl King (2015) er hans beste på lang tid. Filmen handler om dronning Kristina på 1600-tallet, og kan ikke måle seg med Rouben Mamoulians klassiker Queen Christina (1933). Ikke minst er det hasardiøst å måle seg med Greta Garbo og John Gilbert, men Kaurismäkis film er slett ikke ueffen, selv om den ikke er noe mesterverk.

Det er heller ikke Peter Greenaways kontroversielle Eisenstein in Guanajuato (2015), der Greenaway skildrer de ti dagene som rystet Eisenstein i Mexico, når hans smellvakre guide Palomino initierer ham til analsexens gleder. I Russland vakte det bestyrtelse da det ble kjent at Greenaway ville fokusere på Eisenstein som homoseksuell, og de trakk all støtte til prosjektet, men med penger fra utallige land klarte Greenaway likevel å realisere én av de to planlagte filmene om Eisenstein. Om det blir én til får framtiden vise.

Eisenstein in Guanajuato er en typisk Greenaway-film. Stilisert og teatralsk, men også oppfinnsom og overraskende i sitt bildespråk, og preget av en bisarr og subversiv humor. Eisenstein kommer til Mexico for å lage film, men om besøket ikke blir vellykket kunstnerisk sett, og resultatet Que Viva Mexico ble sammenstilt av andre enn ham selv, ble møtet med Mexico avgjørende for hans seksuelle oppvåkning. Dette er da også hovedtemaet i Greenaways film, som er en hyllest til sansenes gleder, i et bildespråk som både siterer kunstnere som Gilbert & George og samtidig peker tilbake på Greenaways egne eldre filmer. Uansett hva man måtte mene om Greenaway lager han filmer som ikke ligner på noe annet, og denne gangen ligger også et slags sosialt og eksistensielt tema helt på filmens overflate, og er befriende og ektefølt.

Eisenstein in Guanajuato (Peter Greenaway, 2015)

 

Etter å ha løpt fra festival til festival, og samlet forskjellige inntrykk fra filmer fra hele verden, er det tid for ettertanke og bearbeiding av inntrykkene. Noen filmer har allerede bleknet, og vil ikke etterlate noe varig inntrykk, mens andre gnager i bevisstheten. Størst inntrykk gjorde nok Of Good Report. En tilsynelatende enkel film, i stilisert svart og hvitt, og med en antydende form, men samtidig en film preget av et underliggende mørke og en bundet energi som var imponerende. Det er filmer som dette som gjør en filmfestival viktig. Festivalen gjør det mulig å se en film som importører ellers ikke tør satse på. Jeg gleder meg allerede til neste festival. Da er det en «Eurofest» på Bytowne. Allerede neste helg.

 

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon