En melodi helt for seg selv – Sangen fra havet
Sangen fra havet. Foto: Arthaus
I en tid hvor filmtilbudet for barn preges av en endeløs rekke med dataanimerte globale hits er det inspirerende å høre sanger med andre rytmer – i andre tonearter.
Tidligere i år spurte jeg litt fortvilet hvor det var blitt av den gode barnefilmen. Den annerledes fortellingen: Den som sjarmerer sansene, fascinerer på tvers av alder og provoserer til refleksjon. På kino har den få sjanser til å overleve i den overdøvende støyen fra pikseldrevne megahits og de evige norske barnebok-filmatiseringene. Hvis man er heldig, får man kanskje sett den i barnefilmklubben, på Cinemateket, gjennom den kulturelle skolesekken eller på festival. Den blir ikke vist på Netflix.
Sangen fra havet. Foto: Arthaus
Distributøren Arthaus er blant de aktørene som gjør en viktig innsats for at spennende barnefortellinger settes opp på kino over hele landet – med suksess. Etter relanseringen av Studio Ghiblis fantastisk skjellsettende Chihiro og heksene i norsk versjon har filmen til nå blitt sett av nesten 40,000. Chihiro skal i 2016 følges opp med flere titler fra det japanske animasjonsstudioet, blant annet den ferske Marnie – min hemmelige venninne, et psykologisk drama som retter seg mot de større barna. De av oss som satte pris på den nydelige franske noir-perlen En katt i Paris i 2013 kan glede seg til Phantom Boy, den nye spenningsfilmen fra animatørene Alain Gagnol og Jean-Loup Felicioli, hvis enkle, men kunstneriske animasjonsstil fremkaller assosiasjoner til modernistisk maleri.
Sangen fra havet. Foto: Arthaus
Med andre ord: I løpet av de neste månedene kommer utmerkede animasjonsperler for barn som perler på en snor til det norske kinopublikummet. Blant disse er den irske Sangen fra havet (Tomm Moore) en film med potensial til å bli sett av mange og elsket over hele linjen. Dens glimrende animasjon og enkle fortellingsramme, med utspring i irske folketradisjoner, har vekket stor begeistring fra anmeldere, men besitter også en bred publikumsappell.
Det fortelles en kompleks og følsom historie om å lære å forsone seg med livets både vakre og triste øyeblikk, samtidig som dette også er en film om betydningen av å ha en levende fortellertradisjon. Hovedpersonen Ben er en ung gutt, hvis mor forsvinner på mystisk vis på sjøen når hans lillesøster Saoirse blir født. Gutten kommer ikke over tapet, og vokser opp på et fyrtårn ved den irske kysten med en følelse av ulmende motvilje mot det lille lillesøster-vesenet. Etter noen år har Saoirse blitt en delikat og livsglad jente, men kan merkelig nok ikke snakke. En magisk natt, på bursdagen hennes, får hun se noen mystiske lys som leder henne mot en hemmelig skatt, og mot sjøen … Og vi oppdager etterhvert – samtidig som Ben og Saoirse – at hele dette fiksjonsuniverset er besjelet av herlige, magiske krefter. Å animere betyr å gjøre levende, fra det latinske anima, «ånd, liv»: Sangen fra havet blåser bokstavelig talt liv i eldgamle sagnfigurer fra irske eventyr, og reaktualiserer dem for et ungt publikum.
Sangen fra havet. Foto: Arthaus
I Sangen fra havet er det mytologiske en parallell virkelighet som ligger til grunn for alt – en skjult verden som trues av glemsel i møte med moderniteten. Bens egen ferd mot selvforståelse, modenhet og søskenkjærlighet kan ses i forbindelse med det irske folkets eget møte med kristendom, modernitet, og faren for å miste de keltiske røttene sine.
Den mye omtalte animasjonsstilen til Tomm Moore er enkel og også tilgjengelig for barn, samtidig som den virker helt utømmelig. Hvert bilde er et luksuriøst og malerisk tablå som skjuler et hav av utsøkte detaljer, og som gjør seg fortjent til å ses flere ganger. Gjennom hele filmen speiler det overnaturlige og det virkelige hverandre på en mesterlig og leken måte, gjennom et konstant visuelt spill med farger, lys, settinger og objekter. Måneskinn og spiraler signaliserer morens tilstedeværelse, høyspentmaster ser ut som ugler og varsler ankomsten til den skumle heksen Macha osv.
Sangen fra havet
Sangen fra havet er en givende opplevelse for mennesker i alle aldre, både i originalversjonen og i den norsk-dubbede. Dubbingen fungerer utmerket, og er en god gjengivelse av de originale karaktertrekkene og harmoniene. Ane Bruns praktfulle fremføring av tittelsangen er en av filmens emosjonelle høydepunkter, og fikk denne hardhudede barnefilmklubbkonsulentens hjerte til å banke noen hakk fortere. Med unntak av et par litt mørke øyeblikk vil til og med de minste finne seg til rette i filmens magiske, musikalske og morsomme univers. Her møter vi syngende alver, hjelpsomme seler og glemske trollmenn. De voksne kan hygge seg med fortellingen samtidig som de lar seg fascinere av filmens vidunderlige visuelle uttrykk.
Sangen fra havet
I forbrukets tidsalder, hvor mange barnefilmer er laget for å tilpasse seg et verdensomspennende marked, satses det for det meste på et minste felles multiplum. Fortellinger og visuelle uttrykk blir banale, pregløse produkter av – og for – en global, teknologidrevet kultur. I et slikt landskap er det inspirerende at lokale, særegne produksjoner med utgangspunkt i en animatørs unike stil og en bestemt nasjons historiske fortellertradisjon, når frem internasjonalt. Sangen fra havet innretter seg ikke etter det minste felles multiplum, men finner heller veien til det universelle gjennom det partikulære. Med andre ord: Sangen fra havet synger ikke etter notene, men holder tonen. La oss håpe den får sjansen til å leve et godt liv på norske lerreter.
Sangen fra havet TweetRelatert
La de små barn komme av seg selv
Z #2 1992: Artikkelforfatteren vil i det følgende pledere for at bare den barnefilm er navnet verdig som ikke [...] | kun utdrag
Akira – 25 år gammel obligatorisk klassiker
Blogg: Katsuhiro Otomos dystopiske Akira fra 1988 er blitt en klassiker innenfor anime og sci-fi film og er en gigantisk inspirasjonskilde for sjangerfilmer i øst og vest. Er du en nyfrelst anime-tilhenger eller science-fiction entusiast er filmen obligatorisk.
Friheten i det faktiske
Blogg: Hvordan skal vi forstå idéen om animert dokumentar? Under årets Dokfilm i Volda ble spørsmålet via et eget seminar og aktualisert av en Norman McLaren-utstilling.
Fra siste Z
Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie
Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag
Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu
Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag
Fra arkivet
Soul til fjells!
Z #1 2015: «The Bar-Keys» med Soul Finger fra Spioner som oss (John Landis, 1985) | kun utdrag
Kjærlighet i en post-ironisk tid. Lars von Trier og melodramaet
Z #4 2003: Siden 70-tallet har de klassiske melodramaene vært akseptert som forsknings- og fascinasjonsobjekt. Men først de siste årene har det blitt stuerent å lage nye melodramaer etter gammel oppskrift. Vendepunktet kom under Cannes-festivalen i 1996, der den danske regissøren Lars von Trier varslet et skifte i tidsånd. | kun utdrag