En melodi helt for seg selv – Sangen fra havet

hovedbilde Sangen fra havet. Foto: Arthaus

 

I en tid hvor filmtilbudet for barn preges av en endeløs rekke med dataanimerte globale hits er det inspirerende å høre sanger med andre rytmer – i andre tonearter.

Tidligere i år spurte jeg litt fortvilet hvor det var blitt av den gode barnefilmen. Den annerledes fortellingen: Den som sjarmerer sansene, fascinerer på tvers av alder og provoserer til refleksjon. På kino har den få sjanser til å overleve i den overdøvende støyen fra pikseldrevne megahits og de evige norske barnebok-filmatiseringene. Hvis man er heldig, får man kanskje sett den i barnefilmklubben, på Cinemateket, gjennom den kulturelle skolesekken eller på festival. Den blir ikke vist på Netflix.

2 Sangen fra havet. Foto: Arthaus

 

Distributøren Arthaus er blant de aktørene som gjør en viktig innsats for at spennende barnefortellinger settes opp på kino over hele landet – med suksess. Etter relanseringen av Studio Ghiblis fantastisk skjellsettende Chihiro og heksene i norsk versjon har filmen til nå blitt sett av nesten 40,000. Chihiro skal i 2016 følges opp med flere titler fra det japanske animasjonsstudioet, blant annet den ferske Marnie – min hemmelige venninne, et psykologisk drama som retter seg mot de større barna. De av oss som satte pris på den nydelige franske noir-perlen En katt i Paris i 2013 kan glede seg til Phantom Boy, den nye spenningsfilmen fra animatørene Alain Gagnol og Jean-Loup Felicioli, hvis enkle, men kunstneriske animasjonsstil fremkaller assosiasjoner til modernistisk maleri.

10 Sangen fra havet. Foto: Arthaus

 

Med andre ord: I løpet av de neste månedene kommer utmerkede animasjonsperler for barn som perler på en snor til det norske kinopublikummet. Blant disse er den irske Sangen fra havet (Tomm Moore) en film med potensial til å bli sett av mange og elsket over hele linjen. Dens glimrende animasjon og enkle fortellingsramme, med utspring i irske folketradisjoner, har vekket stor begeistring fra anmeldere, men besitter også en bred publikumsappell.

Det fortelles en kompleks og følsom historie om å lære å forsone seg med livets både vakre og triste øyeblikk, samtidig som dette også er en film om betydningen av å ha en levende fortellertradisjon. Hovedpersonen Ben er en ung gutt, hvis mor forsvinner på mystisk vis på sjøen når hans lillesøster Saoirse blir født. Gutten kommer ikke over tapet, og vokser opp på et fyrtårn ved den irske kysten med en følelse av ulmende motvilje mot det lille lillesøster-vesenet. Etter noen år har Saoirse blitt en delikat og livsglad jente, men kan merkelig nok ikke snakke. En magisk natt, på bursdagen hennes, får hun se noen mystiske lys som leder henne mot en hemmelig skatt, og mot sjøen … Og vi oppdager etterhvert – samtidig som Ben og Saoirse – at hele dette fiksjonsuniverset er besjelet av herlige, magiske krefter. Å animere betyr å gjøre levende, fra det latinske anima, «ånd, liv»: Sangen fra havet blåser bokstavelig talt liv i eldgamle sagnfigurer fra irske eventyr, og reaktualiserer dem for et ungt publikum.

5 Sangen fra havet. Foto: Arthaus

 

I Sangen fra havet er det mytologiske en parallell virkelighet som ligger til grunn for alt – en skjult verden som trues av glemsel i møte med moderniteten. Bens egen ferd mot selvforståelse, modenhet og søskenkjærlighet kan ses i forbindelse med det irske folkets eget møte med kristendom, modernitet, og faren for å miste de keltiske røttene sine.

Den mye omtalte animasjonsstilen til Tomm Moore er enkel og også tilgjengelig for barn, samtidig som den virker helt utømmelig. Hvert bilde er et luksuriøst og malerisk tablå som skjuler et hav av utsøkte detaljer, og som gjør seg fortjent til å ses flere ganger. Gjennom hele filmen speiler det overnaturlige og det virkelige hverandre på en mesterlig og leken måte, gjennom et konstant visuelt spill med farger, lys, settinger og objekter. Måneskinn og spiraler signaliserer morens tilstedeværelse, høyspentmaster ser ut som ugler og varsler ankomsten til den skumle heksen Macha osv.

19 Sangen fra havet

 

Sangen fra havet er en givende opplevelse for mennesker i alle aldre, både i originalversjonen og i den norsk-dubbede. Dubbingen fungerer utmerket, og er en god gjengivelse av de originale karaktertrekkene og harmoniene. Ane Bruns praktfulle fremføring av tittelsangen er en av filmens emosjonelle høydepunkter, og fikk denne hardhudede barnefilmklubbkonsulentens hjerte til å banke noen hakk fortere. Med unntak av et par litt mørke øyeblikk vil til og med de minste finne seg til rette i filmens magiske, musikalske og morsomme univers. Her møter vi syngende alver, hjelpsomme seler og glemske trollmenn. De voksne kan hygge seg med fortellingen samtidig som de lar seg fascinere av filmens vidunderlige visuelle uttrykk.

OwlPylons Sangen fra havet

 

I forbrukets tidsalder, hvor mange barnefilmer er laget for å tilpasse seg et verdensomspennende marked, satses det for det meste på et minste felles multiplum. Fortellinger og visuelle uttrykk blir banale, pregløse produkter av – og for – en global, teknologidrevet kultur. I et slikt landskap er det inspirerende at lokale, særegne produksjoner med utgangspunkt i en animatørs unike stil og en bestemt nasjons historiske fortellertradisjon, når frem internasjonalt. Sangen fra havet innretter seg ikke etter det minste felles multiplum, men finner heller veien til det universelle gjennom det partikulære. Med andre ord: Sangen fra havet synger ikke etter notene, men holder tonen. La oss håpe den får sjansen til å leve et godt liv på norske lerreter.

1 Sangen fra havet


Din kommentar


Relatert

La de små barn komme av seg selv

Z #2 1992: Artikkelforfatteren vil i det følgende pledere for at bare den barnefilm er navnet verdig som ikke [...] | kun utdrag

Akira – 25 år gammel obligatorisk klassiker

Blogg: Katsuhiro Otomos dystopiske Akira fra 1988 er blitt en klassiker innenfor anime og sci-fi film og er en gigantisk inspirasjonskilde for sjangerfilmer i øst og vest. Er du en nyfrelst anime-tilhenger eller science-fiction entusiast er filmen obligatorisk.

Friheten i det faktiske

Blogg: Hvordan skal vi forstå idéen om animert dokumentar? Under årets Dokfilm i Volda ble spørsmålet via et eget seminar og aktualisert av en Norman McLaren-utstilling.


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Mellom vitenskap og virkelighet – om cinema direct på kortfilmfestivalen 1985

Z #1 1986: Deler av Kortfilmfestivalen sto i den antropologiske filmens tegn, blant annet en hel avdeling med [...] | kun utdrag

Cut and Paste

Z #2 2008: Som voksen har jeg møtt folk som tilsynelatende hadde en svært moden og helstøpt filmsmak i ung alder. Slik var det ikke for meg. Jeg elsket film, film og atter film. Samme hva, bare det var film. High-school komedier, sorthvitt krim, romantiske kostymedramaer, samtidsskildringer, røverhistorier, reinspikka tull og tøys – alt dugde.

Werner Herzog i virkelighetens grenseland

Z #2 2010: Werner Herzogs blendende vakre The Wild Blue Yonder kan hjelpe oss å finne vår tids grenseoppgang mellom fiksjon og dokumentar. | kun utdrag