En kvinne på randen

hovedbilde Åpenbaringen

 

Vibeke Løkkebergs Åpenbaringen (1977) er noe langt mer enn en lovende debutfilm eller et feministisk debattinnlegg – den er et betydelig verk som tåler internasjonal sammenlikning.

En kveld i august kom jeg oppglødd – nærmest euforisk – ut fra Cinemateket i Oslo etter å ha sett Åpenbaringen, Vibeke Løkkebergs debut-spillefilm fra 1977. For en film! For et skuespill!

Og for en serie! Filmen er del av Cinematekets spesialprogram der samtlige av Løkkebergs spillefilmer blir vist én gang hver (i tillegg til tre filmer hvor hun medvirker som skuespiller). Mange av dem vises for første gang på årevis; gjennomgangstonen hos publikum på vei inn til visningene har vært «denne har jeg ikke sett den siden den gikk på kino». Serien ble innledet med Hud (1986), og har utover Åpenbaringen fortsatt med Løperjenten (1981), det tsjekhovske dramaet Måker (1991) og Der gudene er døde om 90-tallets Balkan-kriger (1993). I lesende stund gjenstår Løkkebergs foreløpig seneste film for det store lerretet – dokumentarfilmen Gazas tårer (2008).

For en som er født midt på 70-tallet og ikke har hatt sjansen til å se Løkkebergs filmer på kino, har det å se dem i sammenheng vært – for å bruke en nærliggende metafor – noe av en åpenbaring. Og Åpenbaringen tar kaka. Poet og forfatter Marie Takvam spiller hovedrollen som Inger Johansen, en hjemmeværende husmor som, etter at barna har flyttet ut og overgangsalderen satt inn, har trøbbel. Trøbbel med livet, trøbbel med «nervene», trøbbel med å finne sin plass. Ikke minst i ekteskapet med Walter. I en scene seint i filmen, etter at Inger har tatt ham på fersken med «en dame fra kontoret» i ektesenga, sitter de to overfor hverandre i skinnsofaen (det er en flekk på den midterste puta, har han ligget med «damen» der også?). Og Walter spør: «Vet du egentlig hva du er?» Det kan Inger ikke svare på. For hva kan hun være? For ham, for sin hjemmeværende mor og pleietrengende far, for samfunnet?

aapenbaringen Åpenbaringen

 

Under innledningen til visningen på Cinemateket ble det – blant mye annet – snakket om Åpenbaringen som tidsbilde og som innlegg i en feministisk diskurs (NFIs Ingrid Dokka har pekt på det samme i sin gjennomgang av kvinnestemmer i norsk film: http://www.nfi.no/138023/kvinnestemmer-i-norsk-film). Inger tilhører en generasjon kvinner som ble voksne før kvinnefrigjøringen, som sto i skyggen av sine menn, og som til tross for materiell velstand følte seg dypt mistilpassede, uten å kunne artikulere hvorfor. Filmviter Johanne Kielland Servoll la vekt på at filmen fortsatt er tematisk aktuell: Monogamt samliv har jo ikke akkurat gått av moten, og kvinner er ofte mer økonomisk og moralsk utsatte enn menn etter samlivsbrudd. Men etter å ha sett filmen er det mer enn noe annet tydelig hvor filmatisk aktuell den er, og hvor ny den føles.

Først og fremst på grunn av måten den er fortalt på: Åpenbaringen viser Løkkeberg som en filmskaper som tør å tro på sitt materiale. Hun presser ikke stoffet inn i en tydelig styrt fortelling. Hun må ikke på død og liv forsikre oss om hvem karakterene er og hva slags relasjon de har til hverandre. Og vi slipper den evinnelige etableringen av «filmuniverset» med sveipende crane shots over høstlige forstadsgater. Etter en fin åpningsmontasje fra Ingers besøk på tivoli (der stadig tettere nærbilder av karusellen antyder at her dreier det seg om krefter som er sterkere enn mennesket, og om å være i limbo) går vi inn i handlingen in medias res. Scenene følger etter hverandre uten klare markeringer av tid og sted, men også uten at vi et øyeblikk er i tvil om hva som skjer med Inger. Slik blir Åpenbaringen et glimrende eksempel på film som noe organisk, som «a slice of life», og kan tidvis minne om Kechiches Blå er den varmeste fargen eller Claire Denis’ 35 Shots of Rum.

apenbaringenmarie takvam_2 Åpenbaringen

 

Scenene er ofte lange – et godt eksempel er sekvensen tidlig i filmen der en nervøs Inger prøver seg i arbeidslivet, som selger på et varehus. Forgjeves prøver hun å pushe oppblåsbare kleshengere («ideell for den reisende herre») på kundene. Først ler vi, men fordi Løkkeberg og fotograf Paul René Roestad tør å la scenen trekke ut, rekker latteren å forvandles til medynk og etter hvert fortvilelse på vegne av Inger. Til slutt geleides hun bort fra plassen sin mens kvinnene på kafébordene rundt smiler megetsigende til det hele. Sekvensen er også ganske typisk for filmen fordi vi gjennomgående ser Inger i halv- eller helfigur – vi blir hele tiden minnet på den litt tunge og ubehjelpelige kroppen hennes (hvordan er det å være Ingers kropp?) og det uttrykksfulle og såre ansiktet. Filmen er spilt inn på lavt budsjett, med amatører i bærende roller. Fortellingen drives fram gjennom den naturalistiske dialogen, og av Marie Takvams fantastiske timing og nærvær i rollen som Inger.

I det hele tatt synes jeg Åpenbaringen likner på mye av det som er friskt, åpent og lekent i norsk (og internasjonal) spillefilm i dag, snart 40 år seinere. Da tenker jeg eksempelvis på Iram Haqs Jeg er din, Erik Nilssons En som deg og Mariken Halles Verden venter. Eller for den saks skyld på Joachim Triers Oslo, 31. august (selv om Trier benytter seg av helt andre formgrep). Altså filmer som tør å ta risiko, tør å frigjøre seg fra konvensjonelle krav til dramatisk fortetting og tanken om at film først og fremst er historier. Selv har Løkkeberg følt seg marginalisert i norsk filmbransje, og i samtalen før visningen gikk hun langt i å antyde at hennes ønsker om å tematisere marginaliserte kvinneliv ikke har vært populære hos de som sitter på pengesekken i norsk film. Mulig det, men også tematisk har Løkkeberg sine arvtakere. Tenk for eksempel på Dag Johan Haugeruds Som du ser meg og Solveig Melkeraaens Flink pike (den siste er riktignok en dokumentar).

lperjenten-e1441027813147 Løperjenten

 

I Vibeke Løkkebergs egen filmografi har Åpenbaringen mest til felles med Løperjenten, som kom fire år etter. Begge filmer har en åpen, utvungen framstillingen av stoffet, begge klarer å oppnå både nærhet og distanse, identifikasjon og ettertanke. Hud er både i spill og på lydsiden betydelig tyngre på labben, selv om Løkkeberg også her klarer å fortelle mye visuelt. Måker er lettere, men desto mer urytmisk og skjemmet av umotiverte musikkvalg. Men likhetene til tross er Åpenbaringen noe langt mer enn en forløper til den mer anerkjente Løperjenten. Jeg opplever den tvert imot som dristigere. Ett eksempel er de virkningsfulle scenene der Inger hallusinerer. Iblant helt tydelig – plutselig blør hun fra et stort sår på underarmen og løper inn på naborommet på motellet der hun er på rekonvalesens for å be om hjelp. Iblant mer subtilt – hører hun virkelig at Walter har sneket seg ut fra soverommet om natten og nå onanerer høylytt? Eller er det innbilning?

Under disse sekvensene fikk jeg umiddelbart assosiasjoner til en filmskaper med mange av de samme styrkene som Løkkeberg, nemlig John Cassavetes, og hans Opening Night (lansert samme år som Åpenbaringen, og nominert til Gullbjørnen i Berlin året etter). Heller ikke den kan reduseres til «bare» å handle om kvinner – den er først og fremst et kunstnerportrett, der Gena Rowlands spiller Myrtle Gordon, en feiret skuespiller som i ensemblets kommende oppsetning føler seg presset inn i rollen som «middelaldrende». Etter hvert opplever hun at en ung kvinnelig fan som nylig har dødd i en bilulykke, hjemsøker henne på hotellrommet, snakker til henne, utfordrer og truer henne.

opening night Opening Night av Cassavetes

 

I begge filmer står hallusinasjonene for noe tvetydig: Mer enn å antyde at hovedkarakteren er skrullete, viser scenene deres frykt, deres fantasier, deres ønske om å gi blanke f… i «de andre» og frigjøre seg fra det som holder dem nede. Det er Ingers åpenhet om sin egen «galskap» (eller lengsel etter orgasme?) som bringer henne nærmere bohemparet på motellet (spilt av Løkkeberg og Terje Kristiansen). Og det er ektemannen Walters manglende toleranse for Ingers «nervøsitet» som gjør at hun ender opp som hun gjør – neddopet og pasifisert innenfor husets fire vegger.

Kanskje er parallellene enda mer åpenbare mellom Inger Johansen og kvinneskikkelsen Mabel Longhetti i Cassavetes’ fabelaktige A Woman under the Influence (nominert til to Oscar i 1975). Også hun en nervøs, hjemmeværende husmor som må slåss hardt mot omgivelsenes krav til tilpasning og normalitet.

All ære til Cinemateket, som har gitt oss sjansen til å oppdage Åpenbaringen på nytt, og se den i sin rette sammenheng, akkurat slik et nasjonalt cinematek skal og kan gjøre. Nå er det bare å håpe at Nasjonalbiblioteket får restaurert den og gitt den ut på DVD til glede for et enda større publikum. For Åpenbaringen er rett og slett en betydelig film, ikke bare i den såkalte «kvinnefilmens» historie, men i norsk film overhodet.

For øvrig var visningen (en vanlig onsdag kveld) helt fullsatt. Hører du, Thorhild Widvey!

Cato Fossum jobber for Tromsø Internasjonale Filmfestival og har arrangert Godlia filmfest sammen med Hedda Fredly i 2013 og 2014. [https://www.facebook.com/filmfestgodlia]

 



Relatert

Kunst og konsekvens – en samtale med Vibeke Løkkeberg

Z #2 2004: Nå skriver hun bøker som blir solgt til store deler av Europa. Det er over ti år siden Vibeke Løkkeberg sist lagde film, men fremdeles er hun trolig Norges mest kjente filmregissør. Og i folkedypet lever myten om den typiske Vibeke Løkkeberg-filmen: Den mørke, dystre filmen som sakte siger fremover; myten om Hud.

En omtumlende og rik livsreise

Blogg: Er Vibeke Løkkeberg en av de viktigste filmkunstnerne vi har hatt i moderne tid? Gunnar Iversen anmelder Johanne Kielland Servolls omfangsrike bok om Løkkeberg. Han mener detaljene tidvis skygger for de store linjene i dette kunstnerlivet.

Måker – Tsjekhov-inspirerte skjebner

Z #2 1991: Hjemløshet og død er hovedtemaer i Vibeke Løkkebergs siste film, mener artikkelforfatteren. [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Sulten etter å høre til

Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag

Markens grøde

Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag

Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.

Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag


Fra arkivet

Mediemeldinga

Z #2 1993: I begynnelsen av april slapp Kulturdepartementet den lenge omtalte mediemeldinga, som har fått det [...] | kun utdrag

Og nå skal veslejenta vår ut og drepa folk…

Z #1 1999: ‘Mulan’ viser hvor langt verden er kommet i retning av frigjøring for den aggressive [...] | kun utdrag

Den norske filmen

Z #1 1993: Z feirer ti-års jubileum og slår til med en enquete som skal sette søkelyset på norsk film i de [...] | kun utdrag