Hør mina ord raka, hårda

hovedbilde

En av de beste dokumentarene på årets kortfilmfestival var Hör mina ord raka, hårda. Gunnar Hall Jensens nyeste film gir et sterkt innblikk i en poet og «cp-rotte»s liv og diktning. Se den, hvis sjansen byr seg.

Det er synd
om
människorna

Det skiter
jag i!

Strindberg
är död

Jag tumlar framåt
lika
förbannad

Framåt, Håkan Petterson

I starten av filmen introduseres vi for poet Håkan Pettersen på et treningssenter. Håkan presenterer seg selv mens kamera kjører stadig tettere inn på ham: «Jag er poet som kör på kraft. Det var inte många jävlar som trodde på mig när jag var arton år. Men jag återvänder alltid til dunkande av bokstaver. Halleluja! Halleluja»

Håkan Petterson er poet. Med cerebral parese. I Gunnar Hall Jensens film følger vi ham tett inn på livet. Veldig tett. Men diktene hans står i sentrum. Filmen er delt inn i elleve bolker, kalt Dikt 1 #Frihet, Dikt 2 #Kraft osv., og mange av disse kunne vel også nesten stått på egne ben som små essayistiske filmer: Om å være fri. Om å finne kraft for å klare noe kroppen ikke vil. Om vennskap. Om å være en poet. Om kjærlighet. Osv. De fleste av dem er også knyttet opp til et utvalgt dikt av Petterson.

Håkan kan ikke spise eller bevege seg uten hjelp og må ha assistanse 24 timer i døgnet. I utgangspunktet ikke optimale omstendigheter for et lykkelig og meningsfylt liv. Men: Diktene taster han fram ved å bruke nesa. Og sammen med vennen Jonas lever han livet til fulle. Med noen skikkelig rock-n-roll-elementer også, som å ligge i sengen å skrike at man vil ha en jævla øl (!) klokka seks om morgenen.

Diktene hans er flotte. Enkle og sterke. Og allmenngyldige. (Min favoritt fra filmen er nok diktet «Framåt», gjengitt øverst i teksten her.) I tillegg til å skrive dikt og noveller er Petterson også involvert i et annet prosjekt, tegneserien «CP-råttan». Håkan kommer opp med ideer, så blir de tegnet ut av tegneserieskaper Magnus Lundberg. I den kommer en råere, galgenhumoristisk side fram. Som den ene vi ser i filmen: CP-råttan – en rotte i rullestol – kommer kjørende forbi stallen i Betlehem, der Maria, Josef og de tre vise menn står samlet om krybben. De skvetter til, barnet er en CP-rotte! Og cp-rotten kjører videre med en kommentar ala: «Ja, ja. Der gikk den religionen til helvete».

En av de vakreste sekvensene i filmen er Dikt 3 #Bröder, som tar for seg vennskapet mellom Håkan og bestevennen Jonas. De er på tur til Gotland, i åpen bil, The Confusions spiller på full guffe på lydsporet. De er filmet med fiskeøye-kamera, slik at de to kommer i sentrum, store, mens landskapet rundt bilen ser ut som hele kloden. Akkurat slik man kan føle seg når man har det perfekt og har det perfekte vennskapet. Jonas skildring av vennskapet med Håkan – og Håkans dikt om vennskapet: «Bröder» – er forøvrig en av de fineste og ærligste beskrivelsene av vennskap jeg noensinne har hørt. Klipp fra denne sekvensen kan du se her:

Filmen er stramt og godt oppbygget, og fint fotografert. Noen få scener er i grovkornet sort/hvitt, en liten sekvens animert (i Dikt 7 #Tecknad ), mye filmet med noe som må være fiskeøyelinse på kamera, og nesten litt Lomo-kvalitet (med ekstrem vidvinkel og sterke litt unaturlige farger). Hver undersekvens av filmen tilfører nye perspektiv, og interessante detaljer.

Stort sett er filmen faktisk en riktig «feel good»-film om en dikter med en nesten overnaturlig sterk vilje. Men en sekvens er underlig sår. På bildesiden ser vi Håkan etter en vellykket diktopplesning, og så ledes vi over til sluttsekvensen. Begge i utgangspunktet positive bilder. Men med en sår coverversjon av The Doors «People are Strange» på lydsiden er det i et kort øyeblikk som om hele verden blir fremmedgjort og sårbar. Også for meg som tilskuer. Jeg vet ikke hvorfor sekvensen er lydlagt slik. Men det blir en veldig sterk sekvens. Kanskje et lite innblikk i at det også finnes nedturer, selv for denne sterke personligheten.

Det finnes ingen romantisering av livet med CP i filmen. Det finnes heller ingen romantisering av verken dikteren selv – eller skriveprosessen. Men filmen står like hardt og rakt som Håkans dikt. Hör mina ord raka, hårda gir oss både en skildring av en fascinerende dikterpersonlighet, med tonnevis av kraft og vilje, og en introduksjon til diktene hans.

_Hoer mina ord raka, harda_ Gunnar Hall jensen

Det er uvant å se en dokumentarfilm fra en av våre sterkeste skapere av subjektive dokumentarfilmer (Med fantastiske filmer som Gunnar Goes Comfortable og Gunnar Goes God) der filmskaperen holder seg selv så helt utenfor filmens univers. Men man kjenner allikevel igjen signaturen hans, og i denne filmen er det et utmerket grep å la poet Håkan Petterson stå for subjektiviteten. Anbefales.

CP
Ja
Inget snack
men …

Ser du
långa sjalen
röda vinet
i glaset

Hör
mina ord
som
står raka
hårda

En poet
du vet

Diktet En poet du vet¸Håkan Pettersen

Diktsamlingene, novellesamlinger og tegneserier kan kjøpes på www.hakanpettersson.net



Din kommentar


Relatert

Grimstadblogg juni 2012: Indisk kvinnesak og boliviansk kokain

Blogg: Den norske kortfilmfestivalen ser ikke ut til å avstedkomme de helt store overskriftene i norske riksmedier i år og de lokale var mest opptatt av den filminteresserte kronprinsens nærvær under festivalåpningen. For meg er indisk kvinnesak og film om de norske kokainsmuglerne i Bolivia mest interessant så langt.

Grimstad ’13: Family Viewing

Blogg: Z er på kortfilmfestival i Grimstad. Vi kommer også i år med et eget spesialnummer om kortfilm der alle årets filmer fra det norske kortfilmprogrammet blir behørig anmeldt. Her følger noen inntrykk fra denne bloggerens ”familiedag” i Grimstad.

Belleville Baby (2013) – Film som hukommelse

Blogg: Tenk deg at du en dag får en telefon fra en du ikke har sett på nesten ti år. En som den gangen simpelthen forsvant, uten et ord, uten forklaring, og som ikke har latt høre fra seg siden. En du elsket, men ikke vet noen ting om. Dette er utgangspunktet for Belleville Baby.


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Norsk films nye stemme? – intervju med Jakob Rørvik

Z #3 2009: Jakob Rørvik er et nytt, norsk regitalent. Han er aktuell med den norsk-britiske novellefilmen Scratch, en film som i partier leder tankene hen til Michelangelo Antonionis Blow-Up.

Bokanmeldelse: «Fra Akropolis til Hollywood»

Z #4 1988: Jon-Roar Bjørkvold er professor i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo, og har stått sentralt [...] | kun utdrag

Man tager en film

Z #4 1992: Når ble det vanlig med filmanmeldelser i norske aviser? 50-tallet, svarer mange. De mer dristige [...] | kun utdrag