Hør mina ord raka, hårda
En av de beste dokumentarene på årets kortfilmfestival var Hör mina ord raka, hårda. Gunnar Hall Jensens nyeste film gir et sterkt innblikk i en poet og «cp-rotte»s liv og diktning. Se den, hvis sjansen byr seg.
Det er synd
om
människorna
Det skiter
jag i!
Strindberg
är död
Jag tumlar framåt
lika
förbannad
Framåt, Håkan Petterson
I starten av filmen introduseres vi for poet Håkan Pettersen på et treningssenter. Håkan presenterer seg selv mens kamera kjører stadig tettere inn på ham: «Jag er poet som kör på kraft. Det var inte många jävlar som trodde på mig när jag var arton år. Men jag återvänder alltid til dunkande av bokstaver. Halleluja! Halleluja»
Håkan Petterson er poet. Med cerebral parese. I Gunnar Hall Jensens film følger vi ham tett inn på livet. Veldig tett. Men diktene hans står i sentrum. Filmen er delt inn i elleve bolker, kalt Dikt 1 #Frihet, Dikt 2 #Kraft osv., og mange av disse kunne vel også nesten stått på egne ben som små essayistiske filmer: Om å være fri. Om å finne kraft for å klare noe kroppen ikke vil. Om vennskap. Om å være en poet. Om kjærlighet. Osv. De fleste av dem er også knyttet opp til et utvalgt dikt av Petterson.
Håkan kan ikke spise eller bevege seg uten hjelp og må ha assistanse 24 timer i døgnet. I utgangspunktet ikke optimale omstendigheter for et lykkelig og meningsfylt liv. Men: Diktene taster han fram ved å bruke nesa. Og sammen med vennen Jonas lever han livet til fulle. Med noen skikkelig rock-n-roll-elementer også, som å ligge i sengen å skrike at man vil ha en jævla øl (!) klokka seks om morgenen.
Diktene hans er flotte. Enkle og sterke. Og allmenngyldige. (Min favoritt fra filmen er nok diktet «Framåt», gjengitt øverst i teksten her.) I tillegg til å skrive dikt og noveller er Petterson også involvert i et annet prosjekt, tegneserien «CP-råttan». Håkan kommer opp med ideer, så blir de tegnet ut av tegneserieskaper Magnus Lundberg. I den kommer en råere, galgenhumoristisk side fram. Som den ene vi ser i filmen: CP-råttan – en rotte i rullestol – kommer kjørende forbi stallen i Betlehem, der Maria, Josef og de tre vise menn står samlet om krybben. De skvetter til, barnet er en CP-rotte! Og cp-rotten kjører videre med en kommentar ala: «Ja, ja. Der gikk den religionen til helvete».
En av de vakreste sekvensene i filmen er Dikt 3 #Bröder, som tar for seg vennskapet mellom Håkan og bestevennen Jonas. De er på tur til Gotland, i åpen bil, The Confusions spiller på full guffe på lydsporet. De er filmet med fiskeøye-kamera, slik at de to kommer i sentrum, store, mens landskapet rundt bilen ser ut som hele kloden. Akkurat slik man kan føle seg når man har det perfekt og har det perfekte vennskapet. Jonas skildring av vennskapet med Håkan – og Håkans dikt om vennskapet: «Bröder» – er forøvrig en av de fineste og ærligste beskrivelsene av vennskap jeg noensinne har hørt. Klipp fra denne sekvensen kan du se her:
Filmen er stramt og godt oppbygget, og fint fotografert. Noen få scener er i grovkornet sort/hvitt, en liten sekvens animert (i Dikt 7 #Tecknad ), mye filmet med noe som må være fiskeøyelinse på kamera, og nesten litt Lomo-kvalitet (med ekstrem vidvinkel og sterke litt unaturlige farger). Hver undersekvens av filmen tilfører nye perspektiv, og interessante detaljer.
Stort sett er filmen faktisk en riktig «feel good»-film om en dikter med en nesten overnaturlig sterk vilje. Men en sekvens er underlig sår. På bildesiden ser vi Håkan etter en vellykket diktopplesning, og så ledes vi over til sluttsekvensen. Begge i utgangspunktet positive bilder. Men med en sår coverversjon av The Doors «People are Strange» på lydsiden er det i et kort øyeblikk som om hele verden blir fremmedgjort og sårbar. Også for meg som tilskuer. Jeg vet ikke hvorfor sekvensen er lydlagt slik. Men det blir en veldig sterk sekvens. Kanskje et lite innblikk i at det også finnes nedturer, selv for denne sterke personligheten.
Det finnes ingen romantisering av livet med CP i filmen. Det finnes heller ingen romantisering av verken dikteren selv – eller skriveprosessen. Men filmen står like hardt og rakt som Håkans dikt. Hör mina ord raka, hårda gir oss både en skildring av en fascinerende dikterpersonlighet, med tonnevis av kraft og vilje, og en introduksjon til diktene hans.
Det er uvant å se en dokumentarfilm fra en av våre sterkeste skapere av subjektive dokumentarfilmer (Med fantastiske filmer som Gunnar Goes Comfortable og Gunnar Goes God) der filmskaperen holder seg selv så helt utenfor filmens univers. Men man kjenner allikevel igjen signaturen hans, og i denne filmen er det et utmerket grep å la poet Håkan Petterson stå for subjektiviteten. Anbefales.
CP
Ja
Inget snack
men …
Ser du
långa sjalen
röda vinet
i glaset
Hör
mina ord
som
står raka
hårda
En poet
du vet
Diktet En poet du vet¸Håkan Pettersen
Diktsamlingene, novellesamlinger og tegneserier kan kjøpes på www.hakanpettersson.net
TweetRelatert
Grimstadblogg juni 2012: Indisk kvinnesak og boliviansk kokain
Blogg: Den norske kortfilmfestivalen ser ikke ut til å avstedkomme de helt store overskriftene i norske riksmedier i år og de lokale var mest opptatt av den filminteresserte kronprinsens nærvær under festivalåpningen. For meg er indisk kvinnesak og film om de norske kokainsmuglerne i Bolivia mest interessant så langt.
Grimstad ’13: Family Viewing
Blogg: Z er på kortfilmfestival i Grimstad. Vi kommer også i år med et eget spesialnummer om kortfilm der alle årets filmer fra det norske kortfilmprogrammet blir behørig anmeldt. Her følger noen inntrykk fra denne bloggerens ”familiedag” i Grimstad.
Belleville Baby (2013) – Film som hukommelse
Blogg: Tenk deg at du en dag får en telefon fra en du ikke har sett på nesten ti år. En som den gangen simpelthen forsvant, uten et ord, uten forklaring, og som ikke har latt høre fra seg siden. En du elsket, men ikke vet noen ting om. Dette er utgangspunktet for Belleville Baby.
Fra siste Z
Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie
Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag
Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu
Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag
Fra arkivet
Kjønnslige skildringer som virker støtende …
Z #4 2004: Om den norske pornografilovgivningen og rettspraksis. | kun utdrag
Nihilisme i fargeprakt
Siste Z: Akira Kurosawas Ran (1985) utforsker maktens korrumperende natur, familieforræderi og menneskets skjebne, og belyser sider ved mennesker som går på tvers av kulturer. | kun utdrag