Filmmeldingen – noe å bygge en fremtidsrettet filmpolitikk på?

hovedbilde

Kan det komme noe godt ut av uenigheten rundt den nylig framlagte Filmmeldingen? Bransjen synes i hvert fall å kunne enes om noen viktige filmkulturelle mål.

Da filmmeldingen ble lagt fram 29. mai inneholdt den en rekke overraskende forslag. Overraskende også for bransjen som i et par års tid har fóret Kulturdepartementet med gode, og kanskje noen dårlige, forslag til hvordan filmpolitikken bør være.

Det viktigste forslaget på produksjonssiden kom ikke som noen overraskelse: Departementet foreslår en insentiv-ordning for utenlandske filmprodusenter som ønsker å spille inn film i Norge. Både store deler av filmbransjen og turistnæringen har ivret for en slik ordning. Hvordan ordningen skal settes ut i livet, og hvem som skal betale for den, er derimot ikke avgjort. Det man vet er at Norsk filminstitutt er tenkt å være administrator for ordningen. Finansdepartementet skal ifølge rykter ikke være spesielt fornøyd med forslaget. Dermed er det kanskje fare for at insentivutgiftene i praksis må betales av Kulturdepartementet og dermed spise av tilskudd som ellers kunne gått til andre filmformål. Det ville i hvert fall vært rimelig at turistnæringen deler på insentivkostnadene siden de åpenbart regner med å tjene på ordningen.

Reaksjonene på filmmeldingen har vært fulle av hjertesukk. Særlig filmformidlere som cinematek, festivaler og filmklubber har uttrykt sin skepsis, men siste fredag i juni kalte Kulturdepartementet filmbransjens organisasjoner inn til en samtale om endringene i politikk og organisering på filmområdet. Høyres statssekretær Bjørgulv Borgundvaag startet møtet med å konstatere at det som står i filmmeldingen er regjeringens politikk og i det store og hele det som Stortingsflertallet ville stemme gjennom i løpet av høsten. Det blir ingen høringsrunde på filmmeldingen og det er derfor heller ingen vits for filmbransjen i å forsøke å gjøre endringer på de grunnleggende forslagene i meldingen nå. Det ser også ut til at filmbransjen har akseptert meldingens innhold, selv om alle åpenbart ikke er like enige i dens konklusjoner. Spørsmålet er da hvordan meldingen skal implementeres og hvordan man komme fram til best mulig løsninger innenfor de rammene som er gitt.

borgundvaag Statssekretær Bjørgulv Borgundvaag, Foto: Kulturdepartementet/Ilja C. Hendel

 

Blant spørsmålene som må diskuteres, i tillegg til den nevnte insentivordningen, er hvordan regionene skal organisere seg og hvordan en skal gjennomføre nye regler og rutiner for produksjonsstøtte. Utfordringen er blant annet å legge til rette for en sterk kommersiell filmproduksjon samtidig som man beholder rom for den nyskapende, kunstneriske og kanskje mindre økonomisk lønnsomme filmen.

Fra filmformidlerne ble det uttrykt usikkerhet omkring støtteordningene for disse. At filminstituttet overtar ansvaret for å fordele støtte til formidlere behøver imidlertid ikke å være negativt. Særlig fordi man i meldingen uttrykker at det skal satses også på formidlingssiden, et felt som ble oversett av den forrige regjeringen. Satsing betyr ifølge meldingen at «…feltet i sterkere grad prioriteres gjennom tydeligere mål og virkemidler». Det er imidlertid åpenbart for bransjen at det ikke bare er dette som skal til. Støtten til filmformidling skal i utgangspunktet hentes fra Norsk kino- og filmfond, men da dette fondet blir stadig mindre er det behov for friske midler fra departementet i tillegg, eventuelt at det innføres en fondsavgift som ikke bare betales av kinoene og dvd-selgerne, men også av dem som formidler film på andre plattformer. Her venter man for øvrig på en rapport fra digitale aktører på formidlingsfeltet.

Organiseringen av Cinemateket i Oslo har vakt stor interesse og diskusjon. Mange er bekymret for denne institusjonen som har en viktig posisjon, ikke bare som visningssted, men også som samarbeidspartner for filmklubber og de øvrige cinematekene. Et forslag som kom på bordet under bransjemøtet i departementet var å organisere cinemateket som en egen avdeling under Nasjonalbiblioteket. Slik kan staten holde en armlengdes avstand til det nasjonale cinemateket samtidig som tilknytningen til Nasjonalbiblioteket gjør cinemateket til et cinematek i ordets rette forstand med tilgang til bibliotekets store filmsamling.

Hele filmbransjen er enige om at film kan bli en viktig næring for Norge, men det er også enighet om at film er en kunstart og en kulturytring som ikke nødvendigvis er økonomisk lønnsom. Og som heller ikke alltid skal være det. Deler av filmkulturen trenger støtte fra både stat og fra private støttespillere som ikke bare tenker på egen vinning. Både Kulturdepartementet og de fleste politikere vil si seg enig i at det finnes andre verdier i filmkulturen enn dem som kan måles i kroner og øre. Jeg håper det kan bygges noe bra på denne enigheten.



Din kommentar


Relatert

Norsk filmpolitikk – et hvitt felt etter Giske?

Z #4 2010: Kulturminister Anniken Huitfeldt bare gjennomfører Giskes kvantifiserte filmpolitikk, hevder kulturskribentene. Knut Olav Åmås, Mode Steinkjer og Øyvor Dalan Vik i samtale med Jon Inge Faldalen. | kun utdrag

Grimstad ’13: Filmbransjens ønskeliste

Blogg: Norsk film har aldri vært bedre. Men, det står mange utfordringer i kø for en entusiastisk filmbransje

”1001 gram” – et veloverveid Hamer-verk

Blogg: Noen tanker rundt Bent Hamers kinoaktuelle film 1001 gram, norsk filmpolitikk og livet sånn generelt i ukens Z-blogg.


Fra siste Z

Portugisisk film, sa du?

Tretten innganger til en ukjent cinematisk gullalder. | kun utdrag

Det satt to jenter i et rom

Pedro Costas filmserie fra slumstrøket Fontainhas i Lisboa er en oppvisning i «virkelighetsfiksjon», og en bauta i moderne europeisk filmskaping.

«Vakker er et annet ord for rettferdig» – et intervju med Pedro Costa

Filmskaper Pedro Costa om pønk, om kaos som metode, om sitt forhold til Fontainhas gjennom 20 år, og om å yte rettferdighet til mennesker i prekære livssituasjoner. | kun utdrag


Fra arkivet

Befriende bilder i en blytung tid

Z #5 1986: Margarethe von Trotta har med sin film om Rosa Luxemburg gitt oss et nytt sterkt kvinneportrett. I [...] | kun utdrag

Dreyer i Norge – Carl Theodor Dreyer og Glomdalsbruden

Z #3 1988: Den norske filmhistorien er ennå i stor grad uskrevet. Gjennom en serie artikler i Z gjør [...] | kun utdrag

Noen tanker om adaptasjoner. Og om fiksjon og fakta.

Z #2 2010: I disse dager skytes Nikolaj Frobenius delvis selvbiografiske oppvekstroman. I seks punkter oppsummerer Frobenius noen av paradoksene han stilles overfor når virkelighet omsettes i litteratur som igjen adapteres til fiksjonsfilm. | kun utdrag