Filmmeldingen – noe å bygge en fremtidsrettet filmpolitikk på?

hovedbilde

Kan det komme noe godt ut av uenigheten rundt den nylig framlagte Filmmeldingen? Bransjen synes i hvert fall å kunne enes om noen viktige filmkulturelle mål.

Da filmmeldingen ble lagt fram 29. mai inneholdt den en rekke overraskende forslag. Overraskende også for bransjen som i et par års tid har fóret Kulturdepartementet med gode, og kanskje noen dårlige, forslag til hvordan filmpolitikken bør være.

Det viktigste forslaget på produksjonssiden kom ikke som noen overraskelse: Departementet foreslår en insentiv-ordning for utenlandske filmprodusenter som ønsker å spille inn film i Norge. Både store deler av filmbransjen og turistnæringen har ivret for en slik ordning. Hvordan ordningen skal settes ut i livet, og hvem som skal betale for den, er derimot ikke avgjort. Det man vet er at Norsk filminstitutt er tenkt å være administrator for ordningen. Finansdepartementet skal ifølge rykter ikke være spesielt fornøyd med forslaget. Dermed er det kanskje fare for at insentivutgiftene i praksis må betales av Kulturdepartementet og dermed spise av tilskudd som ellers kunne gått til andre filmformål. Det ville i hvert fall vært rimelig at turistnæringen deler på insentivkostnadene siden de åpenbart regner med å tjene på ordningen.

Reaksjonene på filmmeldingen har vært fulle av hjertesukk. Særlig filmformidlere som cinematek, festivaler og filmklubber har uttrykt sin skepsis, men siste fredag i juni kalte Kulturdepartementet filmbransjens organisasjoner inn til en samtale om endringene i politikk og organisering på filmområdet. Høyres statssekretær Bjørgulv Borgundvaag startet møtet med å konstatere at det som står i filmmeldingen er regjeringens politikk og i det store og hele det som Stortingsflertallet ville stemme gjennom i løpet av høsten. Det blir ingen høringsrunde på filmmeldingen og det er derfor heller ingen vits for filmbransjen i å forsøke å gjøre endringer på de grunnleggende forslagene i meldingen nå. Det ser også ut til at filmbransjen har akseptert meldingens innhold, selv om alle åpenbart ikke er like enige i dens konklusjoner. Spørsmålet er da hvordan meldingen skal implementeres og hvordan man komme fram til best mulig løsninger innenfor de rammene som er gitt.

borgundvaag Statssekretær Bjørgulv Borgundvaag, Foto: Kulturdepartementet/Ilja C. Hendel

 

Blant spørsmålene som må diskuteres, i tillegg til den nevnte insentivordningen, er hvordan regionene skal organisere seg og hvordan en skal gjennomføre nye regler og rutiner for produksjonsstøtte. Utfordringen er blant annet å legge til rette for en sterk kommersiell filmproduksjon samtidig som man beholder rom for den nyskapende, kunstneriske og kanskje mindre økonomisk lønnsomme filmen.

Fra filmformidlerne ble det uttrykt usikkerhet omkring støtteordningene for disse. At filminstituttet overtar ansvaret for å fordele støtte til formidlere behøver imidlertid ikke å være negativt. Særlig fordi man i meldingen uttrykker at det skal satses også på formidlingssiden, et felt som ble oversett av den forrige regjeringen. Satsing betyr ifølge meldingen at «…feltet i sterkere grad prioriteres gjennom tydeligere mål og virkemidler». Det er imidlertid åpenbart for bransjen at det ikke bare er dette som skal til. Støtten til filmformidling skal i utgangspunktet hentes fra Norsk kino- og filmfond, men da dette fondet blir stadig mindre er det behov for friske midler fra departementet i tillegg, eventuelt at det innføres en fondsavgift som ikke bare betales av kinoene og dvd-selgerne, men også av dem som formidler film på andre plattformer. Her venter man for øvrig på en rapport fra digitale aktører på formidlingsfeltet.

Organiseringen av Cinemateket i Oslo har vakt stor interesse og diskusjon. Mange er bekymret for denne institusjonen som har en viktig posisjon, ikke bare som visningssted, men også som samarbeidspartner for filmklubber og de øvrige cinematekene. Et forslag som kom på bordet under bransjemøtet i departementet var å organisere cinemateket som en egen avdeling under Nasjonalbiblioteket. Slik kan staten holde en armlengdes avstand til det nasjonale cinemateket samtidig som tilknytningen til Nasjonalbiblioteket gjør cinemateket til et cinematek i ordets rette forstand med tilgang til bibliotekets store filmsamling.

Hele filmbransjen er enige om at film kan bli en viktig næring for Norge, men det er også enighet om at film er en kunstart og en kulturytring som ikke nødvendigvis er økonomisk lønnsom. Og som heller ikke alltid skal være det. Deler av filmkulturen trenger støtte fra både stat og fra private støttespillere som ikke bare tenker på egen vinning. Både Kulturdepartementet og de fleste politikere vil si seg enig i at det finnes andre verdier i filmkulturen enn dem som kan måles i kroner og øre. Jeg håper det kan bygges noe bra på denne enigheten.



Din kommentar


Relatert

Norsk filmpolitikk – et hvitt felt etter Giske?

Z #4 2010: Kulturminister Anniken Huitfeldt bare gjennomfører Giskes kvantifiserte filmpolitikk, hevder kulturskribentene. Knut Olav Åmås, Mode Steinkjer og Øyvor Dalan Vik i samtale med Jon Inge Faldalen. | kun utdrag

Grimstad ’13: Filmbransjens ønskeliste

Blogg: Norsk film har aldri vært bedre. Men, det står mange utfordringer i kø for en entusiastisk filmbransje

”1001 gram” – et veloverveid Hamer-verk

Blogg: Noen tanker rundt Bent Hamers kinoaktuelle film 1001 gram, norsk filmpolitikk og livet sånn generelt i ukens Z-blogg.


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Å abstrahere verden inn i en ny følsomhet: Artavazd Pelesjans Inhabitants

Z #4 2014: Det er en dominerende oppfatning at film først og fremst er et historiefortellende medium. Verkene til Artavazd Pelesjan viser oss et annet potensial for filmen. De viser, med sin radikale brodd og intense uttrykkskraft, hvordan film like gjerne kan være en sanselig og perseptuell kunstform som kan anspore til en ny oppmerksomhet og følsomhet. | kun utdrag

Kjønnsdrama på lerretet, kjønnsblindhet i bransjen

Z #2 2007: Så er det slått fast fra høyeste autoriserte hold: Det eksisterer en iøynefallende kjønnsurettferdighet i det norske kulturlivet. Det måtte en ambisiøs feminist og kulturminister til - med ballene på rett sted - for å våge å stå i mot et massivt press fra mektige aktører i bransjen mot å ta opp hvilke kvalitetsforringende konsekvenser dette har. Tallene som kulturminister Trond Giske la fram 8. mars, kan ubehagelig klart tale for seg selv. Nøkkelposisjoner i filmbransjen: 21 prosent kvinner, 79 prosent menn. Antall regissører: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Produsenter: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Sånn er det med den saken.

Bli kvitt misfosteret!

Z #2 1983: Dagens viktigste støtteordning for langfilm formidles gjennom STATENS FILMPRODUKSJONSUTVALG. [...] | kun utdrag