FEFF Udine 2015 – Far east film festival nr. 17

PARASYTE-FILMENE

 

Zs blogger rapporterer fra favorittfestivalen sin.

Udine Far East Film Festival holder fortsatt stand. Den italienske festivalen har opplevd noen dramatiske budsjettkutt som foreløpig merkes best for oss tilskuere gjennom de sterkt reduserte årlige retrospektive seriene. I år var Jackie Chan gjest på festivalåpningen og gav festivalen tiltrengt blest og kred. Det ble også vist en retrospektiv serie med Hong Kong action film. FEFF er en festival som trengs og er fortsatt den viktigste europeiske arenaen for de som vil oppdatere seg på asiatisk populærfilm.

My Brilliant Life

 

Sør-koreansk populærfilm er inne i en god steam for tiden, og gikk av med trippelseier på årets festival. Kanskje ikke så uventet. De siste årenes sørkoreanske filmer har vært i en klasse for seg når det gjelder profesjonalitet. På alle plan. Det mer overraskende med årets vinnere var at de alle var melodramaer. Og at et av dem, The Last Tailor var av en av de svakeste sørkoreanske filmene jeg har sett de siste årene. Det mest interessante med denne filmen var å se et kostymedrama der kostymene i seg selv faktisk var fokuseringspunktet. Er de sør-koreanske filmene virkelig så mye bedre og mer interessante enn filmene fra nabolandene? Eller har festivalen, eller tilskuerne, endret smak fra ekstremvold og quirkiness til melodrama og tåreperser?

Selv om sørkoreansk filmer seilte opp som festivalens vinnere, og den sørkoreanske populærfilmen virkelig ER god for tiden, hadde jeg selv minst like mye glede av mange av de andre, ikke fullt så proffe, filmene på årets Udine-festival.

Med sju mulige filmer å se hver dag (for de som ikke trenger å sove eller spise), og uten å kunne delta på festivalen alle dagene, som forbehold. Her følger et knippe av de filmene som gjorde sterkest inntrykk på denne tilskueren:

HOW TO WIN AT CHECKERS (EVERY TIME) (Josh Kim, Thailand)

How to Win at Checkers (Every Time)

 

Debutfilmen til amerikansk-koreanske Josh Kim. I katalogen til Udine ble filmen betegnet som et homofilt romantisk drama, noe jeg oppfatter som ganske så misvisende. For selv om filmens storebror Ek er homofil, så er dette først og fremst en film om søskenkjærlighet. Og også om klasseskiller og korrupsjon.

En ung mann, våkner av et stadig tilbakevendende mareritt: Om da han var elleve, og så storebrorens kropp ta fyr. Og så får vi i tilbakeblikk historien om de to brødrene: Lillebror Oat og storebroren han beundret over alt i verden, Ek. De vokser opp foreldreløse, hos en tante. Ek har sluttet på skolen for å hjelpe til med å forsørge dem. Kjæresten hans, Jai, kommer fra en rik familie, og fra en helt annen virkelighet.

How to Win at Checkers (Every Time)

 

Det året Ek og Jai fyller 21 år må de begge delta i det lotteriet som avgjør hvilke av Thailands unge menn som må avtjene militærtjeneste. Trekker du et svart lodd, slipper du, trekker du et rødt, må du inn i to år. For de to brødrene og den lille familien vil det innebære en katastrofe hvis Ek trekker feil lodd. Tanten vil ikke klare å forsørge Oat. I tillegg er det turbulente tider med muslimske opprør, ofte rettet mot de militære i sør. Når lille Oat oppdager at Jais rike familie bestikker de militære så Jai skal unngå militærtjenesten, prøver han å hjelpe broren på samme vis. Med katastrofale følger.

En melankolsk og vakker liten film, subtilt og stille fortalt, som jeg virkelig ble grepet av. Om søskenkjærlighet. Og om å vokse opp fattig fra barnslig uskyld til en hard verden der det man lærer er å vinne på andres bekostning.

På grunn av framstillingen av militær korrupsjon er det for øvrig godt mulig at denne filmen aldri vil slippe gjennom thailandske sensurinstanser.

THE LAST REEL (SOTHO KULIKAR, KAMBODSJA):

The Last Reel

 

Regissør Sotho Kulikar vokste opp under Røde Khmer-regimet, og dette er hennes debutfilm. I The Last Reel blir historien om hvordan Røde Khmer også ødela hele Kambodsjas filmarkiv formidlet. Som melodrama.

Unge Southun lever et sorgløst og fritt liv, sammen med sin småskurk-kjæreste Veasna. På vei hjem en kveld oppdager hun tilfeldigvis en forlatt kino, der en eldre mann sitter og ser en gammel film. Mannen forteller at filmen ble spilt inn de siste dagene før Røde Khmer inntok Pnom Penh, og at den siste rullen av filmen er tapt. Southun ser at den kvinnelige filmstjernen i filmen er hennes egen mor. For å hjelpe moren å bearbeide traumene hun lider så sterkt under, bestemmer Souphun seg for å spille inn den siste delen av filmen. Og dette blir filmens innfallsvinkel til å behandle Kambodsjas forsvunne filmarv, og også de kollektive traumene det kambodsjanske folket lider under.

The Last Reel

 

Av de 300 filmene som var blitt laget før Røde Kmehr overtok, er det 30 som overlevde. Filmarkivet ble ødelagt. Og The Killing Fields er – også – fylt med lik av regissørene og skuespillerne fra disse filmene.

Som handlingsreferatet mitt nok også kan gi inntrykk av, er dette en ikke helt fullendt, og til tider litt over grensen sentimental og naiv film. Men like fullt en interessant film, og dessuten svært lovende som debutfilm. Filmen vant «The Black Dragon»-award i Udine, og regissør Sotho Kulikar vant også ‘Spirit of Asia’-prisen ved Tokyo International Film Festival i 2014.

PARASYTE PART 1 og PARASYTE PART 2 (TAKASHI YAMAZAKI)

Shinichi-migi-parasyte filmene

 

Jeg hadde vel egentlig tenkt meg å snike meg ut sånn cirka 20 minutter ut i den første av disse filmene, men storkoste meg. I hvert fall nesten hele veien gjennom de samlede fire timer disse to «Invasion of the Body Snatchers»-filmene utgjør.

Parasitter kommer for å overta jorden. De sniker seg inn gjennom øret ditt, så overtar de hele kroppen din. Det eneste de spiser er mennesker. Parasitten som skal invadere tenåringen Shinichi kommer seg imidlertid ikke forbi øretelefonene ved første forsøk, og prøver i stedet å komme seg inn gjennom armen hans. Som et resultat blir de to motvillige samboere i samme kropp. Shinichi får en kunnskapstørst, glup og dødelig høyre hånd, parasitten Migi («Righty») får en nervøs, følsom og usikker tenåring å hanskes med. Og når kampen mellom mennesker og parasitter, og mellom blodtørstige og mer rasjonelle parasitter, utvikler seg, må de som en mutant mellom de to rasene, finne ut av hvor de står.

 

En til tider svart, til tider forunderlig søt, til tider over the top voldelig, og innimellom utrolig morsom apokalyptisk fabel. Med en litt sånn, «hvem er de egentlige parasittene her på jorden»-vri. Som i en del andre japanske filmer for tiden, hadde den problemer med avslutningen (som det føles som vi fikk minst tre stykker av.) Og jeg er litt overrasket over at den/de ble danket ut av hele tre sørkoreanske melodramaer hos Udine-publikummet.

Cart

 

Av de sørkoreanske filmene jeg så, (jeg fikk ikke anledning til å se vinnerfilmen Ode to My Father) var det to jeg falt for. En av dem var Cart (Boo Ji-Young 2014). Filmen er løselig basert på en sann historie om midlertidige ansatte som i 2007 gikk til streik etter å ha blitt sparket fra supermarkedet (cart er da trillevogn) de jobbet i. Rett før en ny lov skulle gi dem fast ansettelse. Ingen realistisk film i tonen, men den får fram sitt politiske budskap med humor og varme. Og budskapet kunne vært hentet ut av en Ken Loach-film. Ingen happy ending i denne filmen, men en film som skaper energi og politisk engasjement. Den andre var tårepersen My Brilliant Life, om en gutt med Progeria, den sjeldne sykdommen der kroppen din eldes superkjapt, og hans tenåringsforeldre. For noen gikk nok denne i overkill på melodrama-stoff. Jeg lo, og gråt. Og gikk ut av kinosalen litt gladere etter opplevelsen av den styrken og varmen som – av og til – faktisk kan bo i mennesker.

My Brilliant Life

 

Årets japanske filmer var stort sett. Alt. For. Lange. Jeg hadde store forventninger til både 0,5 mm (Momoko Ando) og Ryichi Hirokis (som tidligere har laget indie-dramaer som Vibrator og It’s only Talk) Kabukicho Love Hotel, men de ble bare delvis innfridd.

Kabukicho Love Hotel

 

Kabukicho Love Hotel er et slags ensembledrama, med kjærlighetshotellet som fellesfaktor. En ung tafatt hotellansatt ser på jobben sin på hotellet som under sin verdighet, han vil ha tilbake jobben sin på et femstjerners hotell. I filmen følger vi ham og andre som er innom hotellet i løpet av et nattskift: En koreansk prostituert som har sin siste dag på jobb før hun reiser tilbake til Sør-Korea, filmteamet til en pornofilm som skal spilles inn der og en «talentspeider» som lurer en mindreårig jente inn på hotellet, han planlegger å svindle henne inn i prostitusjonen. En av de ansatte kan snart feire at hun slipper å gjemme kjæresten sin. Han har måttet gjemme seg for politiet for en forbrytelse datostemplingen vil gå ut på dagen etter. Men så dukker en overivrig politikvinne opp på hotellet, egentlig i utroskapsærend … og synes hun kjenner den ansatte igjen noe steds fra …

Det er mye bra i denne filmen. Men det er for mange historier som skal fortelles. Og den er også med sine 2 timer og 15 minutter alt for lang. Og langsom.

0,5 mm

 

0,5 mm klarer bedre å holde engasjementet oppe gjennom sine 3 timer og 16 minutter. Den forteller historien om Sawa, som i starten av filmen er pleier for en eldre, sengeliggende mann. Når hun blir sparket fra denne jobben, livnærer hun seg videre gjennom å presse seg inn i livene til eldre menn, en eldre sykkeltyv hun tar på fersken i sykkeltyveri, en professor hun tar på fersken mens han stjeler et pornoblad. Hun brøyter seg vei inn i livene deres. Og så passer hun på dem.

Filmen er en road movie gjennom et Japan fylt av en voksende eldregenerasjon, og en yngre generasjon av arbeidsløse og midlertidig ansatte. Den har også en utrolig sterk scene der den eldre japanske professoren prøver å fatte hva han egentlig gjorde i krigen, og hva krig gjør. Og filmens hovedperson er en sterk, enigmatisk og interessant kvinnelig karakter. Men, den hadde tjent mye på kortes ned en time.

I avslutningen prøver filmen også å bite seg selv i halen, med mer eller mindre hell, i det hovedpersonen møter igjen karakterer fra filmens start. Jeg er sikker på at dette er ment å gi oss en sterk a ha-opplevelse (og kanskje skal si noe om behovet for også å passe på kommende generasjoner). Men for meg – og mange andre – bidro den til en stor, generell forvirring om hva filmen egentlig hadde handlet om. Det var også en gåte hvordan noe så komplekst skulle fortelles på så kort tid, når nå filmen allerede var 3 timer og 16 minutter lang.

Meeting Dr. Sun

 

En ujevn, nok en gang for lang, men sjarmerende og til tider hysterisk morsom film var taiwanske Meeting Dr. Sun (Yee Chih-yen). En High School film om fattige studenter som ikke kan betale skoleavgiften sin, og bestemmer seg for å knabbe skolens bronsestatue av Republikken Kinas grunnlegger Sun Yat-Sen for å smelte den om og få bronseverdien. Statuen står glemt på et lagerrom, ingen vil savne den, men så viser det seg at en annen, like fattig skolegjeng, har akkurat den samme planen. En lett og luftig komedie, som allikevel hinter til skjult fattigdom i dagens Taiwan.

Uncle Victory

 

En annen interessant, men svært ujevn film, var den kinesiske Uncle Victory (Zhang Meng), der en kriminell slipper ut av fengselet og prøver å skape seg et nytt og bedre liv (som barnehageonkel!), men blir innhentet av fortiden. Mye interessant, men som helhet ble nok filmen en litt for merkelig blanding av arthouse-film, genrefilm, Kindergarten Cop, og melodrama.

Generelt mye interessant på årets festival. For øvrig: Hvis noen skulle få for seg at de skulle få lyst til å se den visuelt slående, strømlinjeformede og hardkokte Helios, regissørene Luk Sunny og Leung Longmans oppfølger til fjoråret vellykka Cold War. Eller den japanske lavbudsjetts science fiction-filmen med den – for meg – lovende tittelen: The End of The World and the Cats Disappearance. Tøyl lystene og styr unna!

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon