Citizen Iversen og D-Box – 3. rapport fra Ottawa
Fast & Furious 7
Er man filmforsker så er man filmforsker, og må utforske nye fenomener i kinokulturen. Også ny kinoteknologi. Zs Citizen Iversen har vært i Ottawas nye flerkinokompleks og opplevd Vin Diesels bil- og actionfilm Fast & Furious 7. Fra et D-Box-sete.
Å gå til en nyåpnet kino er en sjelden opplevelse. Spesielt i en tid der flere kinoer legges ned enn at det åpnes nye. At kinoen ligger i eget nabolag gjør det ikke mindre spennende. Derfor var det med store forventninger vi gikk for å besøke det helt ferske flerkinokomplekset i området Lansdowne Park midt i The Glebe. Det var imidlertid samtidig med blandede følelser vi gikk for å oppleve siste nytt på kino- og filmfronten i Ottawa.
Det nye flerkinokomplekset eies av Cineplex Entertainment, en av Canadas største kinokjeder, som også er store innenfor andre typer av underholdning. Det ligger bare et steinkast fra den ærverdige kunst- og reprisekinoen Mayfair (se tidligere blogg om denne kinoen), og det har vært mange spekulasjoner omkring hvorvidt dette nye flerkinokomplekset vil utkonkurrere Mayfair. Det er bare å håpe at det er plass til både en gammel kino med sjel og en moderne supermarkedkino i det samme området.
Lansdowne Park er også omdiskutert. Midt i en gammel del av The Glebe, rett ved kanalen, har man bygget et hypermoderne kompleks av ulike bygninger omkring en ny gigantisk idrettsarena. Her finnes en helt ny boligblokk, men også et nytt forretningsområde, med alle typer butikker og rekreasjonsområder. Flunkende nytt og fint, men det har også endret hele området. Ikke minst har etableringen av Lansdowne Park bidratt til prosessen av «gentrification» som hele denne delen av Ottawa går gjennom akkurat nå.
Cineplex Entertainment driver over 162 kinoer, med over 1640 saler, over hele Canada. Selv om selskapet kan sies å ha røtter helt tilbake til 1920-tallet, fordi man har kjøpt opp en rekke mindre kinoer og kinokjeder med lange tradisjoner, er Cineplex et relativt nytt selskap: Etablert i 1979 i Toronto, og i dag en partner til Scotiabank, Canadas tredje største bank. Skaffer man seg konto og bankkort i denne banken, blir man med i noe som kalles «Scene», som gir spesielle kinorabatter. Man kan kjøpe kinobillettene med bankkortet som har en spesiell kinologo.
Cineplex har en høyteknologisk profil, og satser i dag tungt på aller siste nytt i kinoteknologi. Ikke bare UltraAVX – større lerret, spesielle 4K projektorer og Dolby Atmos Surround lyd – men også andre nye typer av kinoteknologi som skal sørge for at filmopplevelsen blir sterkere. Enda mer oppslukende og intens enn til vanlig. Siste nytt på denne fronten er D-Box, som er installert i et par av salene i det nye flerkinokomplekset i Lansdowne Park.
D-Box er laget av et kanadisk selskap, som ble etablert i 1998, og siden 2006 har de produsert en ny type stolteknologi som akkurat nå sprer seg til en lang rekke kinoer i USA og Canada. D-Box består av spesielle kinostoler, som er programmert på forhånd og synkronisert til handlingen på lerretet, slik at stolen beveger seg på forskjellige måter når man sitter og ser på filmen. Slik skal man bli enda mer oppslukt av filmen enn i en vanlig kinostol, og oppleve at man er en del av det universet som skildres, og ikke som vanlig kun en som på avstand ser inn i filmens spillerom. Opprinnelig var stolene laget for ulike varianter av videospill, noe som gir litt mer mening ettersom det forsterker det interaktive elementet man ikke finner på kino.
På mange måter er D-Box en litt fattigslig hverdagsvariant av den type spesialarrangementer man kan finne i spesielle tivoli- eller temapark-områder. Man har flyttet et lite Disneyworld inn i en helt vanlig kino. D-Box er siste nytt i en lang tradisjon i filmhistorien av å prøve å skape en enda større inkludering av tilskueren i filmens univers ved å spille på flere sanser enn bare synet.
Til nå har dette vært en egen tradisjon av sidespor og mislykkede forsøk på sansemessig pirring. Det hele startet allerede noen få år etter at filmmediet var oppfunnet, med fenomenet Hale’s Tours of the World. Dette var filmer tatt opp fra kufangeren på tog, og de ble vist i egne kinoer som nærmest var bygget som togkupéer. Dermed kunne man dra på virtuelle reiser i kinomørket, og oppleve eksotiske reiser i fremmede land, uten å forlate sin egen hjemby. Mellom 1906 og 1911 var det mer enn 500 slike kinoer i USA og Canada, og i 1907 var til og med en av fotografene til selskapet i Norge og tok opp togfilmer som ble vist på kinoene til dette selskapet.
Hale’s Tour of the World
Som så mange andre lignende opplevelsesteknologier på kino – fra 3D, Cinerama og luktefilm til 1960-tallets eksperimenter med kinoseter der man fikk små elektriske sjokk i skrekkfilmer og 1970-tallets Sensurround-lyd – var Hale’s Tours et kortlivet fenomen, og bortsett fra en kort ny oppblomstring av 3 D-film i senere år har alle slike teknologier blitt like kortlivede. Det ville forundre meg om D-Box ikke blir en lignende døgnflue, som etter en tid som en nyhet på underholdningsmarkedet dør stille hen.
Vi gikk selvsagt for å oppleve D-Box når Cineplex åpnet sin nye supermarkedkino. Billettprisen var stiv, 23 dollar, drøyt 150 kroner. På Mayfair rett over kanalen kan man se fire filmer for så og si samme pris. Men er man filmforsker så er man filmforsker, og må undersøke nye fenomener i kinokulturen, så vi kjøpte billetter med Scene-kortet på nettet til den filmen som vi anså måtte være mest perfekt til en D-Box opplevelse: Vin Diesels bil- og actionfilm Fast & Furious 7, laget av James Wan, mest kjent som mannen bak Saw (2004). Det burde være perfekt for litt heftig romperisting. Så vi gikk raskt inn i kinoens lobby, ignorerte «popcorn-restauranten» Poptopia i første etasje, og fant salen i tredje etasje. Helt bakerst i salen var det to rader med spesielle D-Box seter, og der satte vi oss forventningsfulle til rette. Stolene har fire nivåer av bevegelses-styrke: Vi satte stolene på maksimal bevegelse.
D-Box var en skuffelse. Det vil forundre meg om ikke dette blir et nytt eksempel på en sanseteknologi som havner på historiens skraphaug, på lik linje med Hale’s Tours og Smell-O-Vision. Mest av alt minnet det meg om en oppgradert versjon av Sensurround, slik jeg minnes det fra Colosseum i Oslo da Mark Robsons katastrofefilm Earthquake hadde premiere på midten av 1970-tallet. Jeg husker at jeg lente meg forover for å se hvordan slengbuksene mine vibrerte når de spesialkonstruerte bass-høyttalerne satte i gang for fullt. Dét var nesten mer spennende enn filmen. På mange måter er dette typisk for hvordan denne typen teknologi fungerer i kinosammenheng. Riktignok blir opplevelsen annerledes, men som oftest blir man mer distrahert enn sugd inn i filmen. Som på Colosseum i gamle dager, var det nesten mer fascinerende å kaste et sideblikk på raden av mennesker i D-Box setene som ristet og beveget seg, enn å skulle bli oppslukt av den spennende handlingen i filmen.
Fast & Furious 7
Ikke det at Furious 7 i seg selv manglet sansemessige pirringer. Det er en film som illustrerer noe av de viktigste og mest sentrale i fascinasjonen overfor film og kino. Vi vet at alt det vi ser bare er fiksjon. Vi vet også at Vin Diesel og de andre action-stjernene ikke ville utsette seg for noen større fare i de heftige action-scenene, for da ville man ikke kunne få produsert filmen. Så alt er bare juks og fanteri. Vi vet dessuten at mye av det vi ser er digitale effekter, laget i store datamaskiner, noe som kun er simulert. Er man fan vet man til og med at skuespilleren Paul Walker døde mens filmen ble spilt inn, og at et flertall av scenene med hans karakter Brian ble skapt gjennom en kombinasjon av digitale effekter og Walkers brødre som stand-ins. Alt er illusjon. Like fordømt har jeg sjelden vært så svett i håndflatene som i noen av actionscenene i Furious 7. Det er bare fiksjon, men både sinn og kropp reagerer som om det var virkelighet. En av hemmelighetene bak film.
De svette håndflatene skyltes imidlertid ikke D-Box. I heftige actionscener kan stolen enten riste eller bevege seg på ulike måter. Noen ganger imiterer og understreker stolens bevegelser kameraets bevegelser, gjerne når kamera tilter oppover, mens andre ganger skal bevegelsene imitere eksplosjoner eller bilkrasj. Og selvsagt skal bevegelsene forsterke de mange scenene med bilkjøring. Svake bevegelser sidelengs, små rystelser, og bevegelser forover og bakover, skal gi oss illusjonen at vi nærmest sitter på med Vin Diesel og de andre når de farer gjennom verden i raske biler.
Ettersom man har bena på gulvet i en D-Box stol, og ettersom bevegelsene er så mekaniske og tydelige, bidrar de imidlertid mest av alt til å distrahere den som ser. For sterke bevegelser ville da også fungert mot sin hensikt. Da ville noen ha blitt svimle, og andre sølt brus og popcorn på seg selv og andre, så det gjør at dette ikke ligner det man kan oppleve i tivolisammenheng. Til syvende og sist fungerte D-Box nærmest som en litt mild variant av slike massasjestoler man kan finne på store flyplasser. Det var morsomt å se Furious 7 i en D-Box stol, men jeg tror ikke jeg kommer til å bruke pengene på dette særlig ofte.
Fast & Furious 7
Da er Atmos-teknologien mer vellykket, og denne har da også for lengst kommet til Norge. Her utvides hørselsfeltet drastisk, samtidig som lyder og lydlandskap både får en sterkere rekkevidde og tydeligere definisjon. Lyden blir klarere og rikere, og blir mer spredd utover i hørselsfeltet, og det er viktigere enn volum eller mengde. Sensurround var på mange måter en primitiv forløper, men fordi dette systemet først og fremst var orientert omkring bass og de aller laveste bassfrekvensene ble det kun en action-effekt for å skape vibrasjoner. Atmos kan også fungere på samme måte, dersom filmskaperne blir for opptatt med å bruke hele kinorommet, men da vil man på samme måte som med D-Box mest av alt bli distrahert, og ikke bli enda mer oppslukt av handlingen og filmens univers.
Furious 7 er det man på engelsk vil kalle en «thrill ride», der man får servert en heftig perlesnor av heseblesende bil- og actionscener. Ikke akkurat stor kunst, eller noen virkelig minneverdig opplevelse, men et kaloririkt måltid for mange av sansene. Handlingen er underordnet de mange audiovisuelle attraksjonene. Filmer som Furious 7 vil bli laget lenge etter at D-Box har forsvunnet.
På hjemmesidene til selskapet D-Box presenterer de denne teknologien som en «multi-sensory revolution». Alt handler her om ytre bevegelse: «Action becomes motion. Sound becomes motion. Scenes becomes motion». Man peker også på at ingeniørene som programmerer stolene kan imitere et uendelig antall bevegelser. Og ikke minst kan man lage «intelligent vibrations».
D-Box framstår imidlertid for meg som ganske begrenset i sitt bevegelsesmønster, og vibrasjonene kan ikke sies å være særlig intelligente. De har rett i at denne romperistingen skapte bevegelse, men selv om kroppen humpet og ristet litt, er film først og fremst indre og ikke ytre bevegelse. Til syvende og sist vil film fascinere når vi bli beveget av handling, karakterer, stemninger og følelser, ikke av at rompa rister i kinostolen.
TweetRelatert
Citizen Iversen og Birdman – 1. rapport fra Ottawa
Blogg: Utover våren vil Zs blogger Gunnar Iversen gi oss jevnlige rapporter fra sin eksil-filmtilværelse i Ottawa. Først ut en rapport om ærverdige Mayfair kino og en ikke så begeistret omtale av Oscar-belønte Birdman.
Citizen Iversen og popcorn – 4. rapport fra Ottawa
Blogg: Den norske filmviteren Citizen Iversen er blitt popcorn-frelst under sitt opphold i Canada. Her gir han Zs lesere bakgrunnen for popcornets unike posisjon i kinoenes snoputsalg.
Citizen Iversen i videobutikken – 9. rapport fra Ottawa
Blogg: Bak en nesten umerket dør i strøket The Glebe finnes en av de siste gjenlevende videobutikkene i Ottawa, Glebe Video International. Et eldorado for cinephile og filmnerder.
Fra siste Z
Sulten etter å høre til
Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag
Markens grøde
Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag
Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.
Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag
Fra arkivet
Møtets kunst – Om Ettore Scolas filmproduksjon
Z #2 1987: Fra å være en rutinert og produktiv håndverker har Ettore Scola de siste årene blitt en [...] | kun utdrag
Vi må snakke om Klanen
Z #1 2021: Hva er det som fascinerer med The Birth of a Nation og som gjør den til en av filmhistoriens viktigste filmer? Og hvordan er den fortsatt høyaktuell i dag i et svært splittet og høypolitisk amerikansk landskap? | kun utdrag
Om kyss og utelatelser – den amerikanske filmens lange ungdomstid
Z #2 2013: Noen av filmhistoriens mest glamorøse, uforglemmelige filmkyss finner vi i Hollywood-filmer laget i perioden mellom 1934 og 1966, en tid da Hollywoods selvsensur gav strikse instrukser om hva man kunne vise - og ikke vise på film. Her er et kyss definitivt ikke bare et kyss. | kun utdrag