Kunsten å tenke negativt. Tittelsekvensen

Steppenwolfs «The Pusher» i Kunsten å tenke negativt (Breien, 2006).

Musikk til levende bilder er det mest forførende filmmediet har å by på. Treffer man ordentlig kan bilde og musikk smelte sammen til noe genuint, til ren filmatisk nytelse. Jeg har aldri tatt meg bryet med å finne den presise musikalske årsaken til at en låt eller et stykke musikk funker og veldig mye annet ikke gjør det, men slått meg til ro med at jeg kjenner forskjellen. Det har med rytmen å gjøre, en driv i musikken, som får bildene til å flyte fremover og publikum til å lene seg bakover.

I Kunsten å tenke negativt hadde jeg bestemt meg for å bruke allerede eksisterende låter, og til tittelsekvensen hadde jeg funnet den absolutt fetest tenkelige låta: «Almost Cut My Hair» av Crosby, Stills, Nash & Young. En svulstig rock’n roll-låt med en skarp og tung gitarlinje, og knalltøff vokal av David Crosby. Det kledde hovedpersonen Geirr perfekt, med tekstlinjer som «I feel like letting my freak flag fly» mens Geirr rullet omkring i mørket med cowboy-støvlene og det lange håret, tilbakesatt til sitt eget, halvt patetiske ungdomsopprør i mangel på andre løsninger. Låta brakte løs og Geirr var på vei nedover i rullestolheisen. Det kunne ikke bli kulere. Og managementet til Neil Young sa blankt nei. Han spiller som kjent ikke for Pepsi, ei heller for norske filmregissører med gode intensjoner. Så jeg hadde et problem. Jeg måtte finne en erstatning som ville kunne løfte åpningen av filmen til noe bare i nærheten av det jeg hadde med «Almost Cut My Hair». Så jeg lette, hørte, banna og skreik, men ingen låter funka. De var ikke i nærheten engang.

Det var som mørkest da jeg endelig kom på en gammel favorittlåt: «The Pusher» av Steppenwolf. Jeg la den ut på tidslinja. Den tilbakelente, steady rytmen funka til bildene. Den tøffe vokalen og låtas mentale landskap av drugs og rock’n roll tilførte Geirr en akkurat passe dose med tøffhet, og dermed også en slags implisitt humor. Noen gamle kompiser av meg som hadde sittet på gutterommet mitt og gaula til låta i the good old days, og dessuten sett Easy Rider på Cinemateket hvor den også dukker opp, mente teksten ikke var presis nok. Jeg bestemte meg for at det var dem og ikke låta det var noe galt med, og tok sjansen. Og jeg liker å tro at tittelsekvensen endte opp med å gjøre jobben sin; at det ble så filmatisk fett at tilskueren skjønte at filmens forteller visste hva han dreiv med og kunne stoles på, så tilskueren selv kunne lene seg tilbake og slappe av, før historien brakte løs. Men «Almost Cut My Hair»-magi ble det aldri.

 

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon