Intet menneske er en øy? Mennesket, blikket og rommet i Joanna Hoggs filmer

hovedbilde Exhibition

 

Tre filmer av  den britiske filmkunstneren Joanna Hogg er blitt vist på cinemateket i Oslo denne våren. I  bloggen ser vi nærmere på temaer i Hoggs filmer.

På en vennetur til Toscana sliter en kvinne i 40-årene med å tilpasse seg gruppedynamikken. På en øy utenfor Cornwall spiser en godt bemidlet familie perlehøne på en restaurant. Det blir dårlig stemning når det viser seg at perlehønen er understekt. I London ser et enda bedre bemidlet kunstnerpar seg nødt til å flytte ut av sitt ultramodernistiske hus. Menneskene i Joanna Hoggs filmer sliter, for å si det mildt, med i-landsproblemer.

Hoggs filmer Unrelated (2007), Archipelago (2010) og Exhibition (2013) ble vist på Cinemateket i Oslo denne måneden. Den siste i rekka blir også vist på flere cinemateker rundt i landet. I Joanna Hoggs filmer finner vi veien tilbake til de tradisjonelle litterære skildringene av det borgerlige hjem – med dets ensomhet, erotikk og eksistensielle livslede. I motsetning til sine litterære forgjengere er Hogg imidlertid lite interessert i samfunnskritikk. Den borgerlige familien fungerer heller som et sosialt midtpunkt og psykologisk malstrøm, hvor mennesker vakler mellom forsøk på å nå ut til hverandre og inntrengende behov for å rive hverandre i stykker.

unrelated1 Unrelated

 

Filmene handler om mennesker som sliter med å finne sin plass, oppleve anerkjennelse, emosjonell trygghet og tilhørighet. Handlingene i disse tre filmene foregår i en slags mellomtid eller overgangsfase. I de to første er tidsrammen et ferieopphold, i den siste filmen gjør karakterene seg klare til å flytte ut av huset de har bodd i i 20 år. I Unrelated møter vi Anna, en kvinne som også befinner seg på et mellomstadium i livet – uten barn, i et famlende ekteskap – og som på mange måter ikke klarer å relatere seg til menneskene rundt seg. Etter en heftig krangel med ektefellen, reiser hun alene for å besøke to vennepar og deres voksne barn i et leid feriehus i Toscana. Heller enn å identifisere seg med de voksne bruker Anna det meste av tiden til å henge sammen med barna. Disse drikker, fester og tuller som bare unge britiske tyveåringer kan i den italienske sommervarmen. Anna utvikler en malplassert forelskelse i en av ungdommene, spilt av en karismatisk og flørtende Tom Hiddleston i sin første filmrolle. Dessverre blir det vanskelig for henne å bryte ut av outsider-statusen. Hun ender opp med å bli avvist av både voksne og ungdommer, murt inn i en vegg av overfladisk vennlighet og høflig britisk småprat. Det er både flaut, rørende og trist å betrakte en voksen kvinne i en slik tilstand av dyp emosjonell hjelpeløshet.

archipelago Archipelago

 

Archipelago setter spørsmåltegn ved klisjeen om at ingen mann er en øy (“No man is an island entire of itself; every man is a piece of the continent, a part of the main”- John Donne). Tom Hiddleston spiller Edward, en ung mann sent i tyveårene som avbryter en lovende og innbringende karriere for å dra til Afrika i elleve måneder og bedrive veldedighetsarbeid. Før han drar skal han besøke mor og søster i deres familiehus på de vakre Tresco-øyene i Atlanterhavet vest for den engelske kysten. Begge damene stiller seg uforstående til hans idealisme og irriterer seg over hans litt naive følelse av sosial urettferdighet når det gjelder den jevnaldrende stuepiken familien har ansatt under oppholdet. Det tar kort tid før personlige frustrasjoner, anklager og bitterhet dukker frem under den tynne overflaten av familiekos.

De fysiske omstendighetene i filmene – husene og deres arkitektur – fungerer som en metafor for personenes psykologiske tilstand: løsrevet og frittflytende. Feriehusene i Toscana og på Tresco-øya og det modernistiske arkiktekthuset i Exhibition danner egne verdener hvor karakterene flytter frem og tilbake, beveger seg alene opp og ned trapper, langs korridorer og inn og ut av lukkede rom. Rommene fungerer som isolat-celler for karakterene, steder å søke tilflukt, kjenne på ensomheten. Samtidig er disse husene på ingen måte tette, hverken visuelt eller lydmessig. Lyder og samtaler fra andre mennesker trenger gjennom lukkede skyvedører, murer, glasspaneler og åpne vinduer, og bærer med seg en slags trussel, spor etter all smerte og rot i medmenneskelige relasjoner. Det gir mening i denne konteksten å snakke om værelser – steder å være ensom og sårbar.

Still from Exhibition, a film by Joanna Hogg Exhibition

 

Det naturalistiske lydbildet i Joanna Hoggs filmer gir følelsen av å overhøre noe på avstand. I kombinasjon med bruk av naturlig lys og lange statiske tagninger skaper dette en betraktende, nesten voyeuristisk, stil. I Exhibition blir det å se og bli sett tematisert på flere måter. Filmens hovedkarakterer, som bare kaller hverandre D og H, er et kunstnerpar i førtiårene uten barn: Hun er performance-kunstner, han er arkitekt. De bor i et fantastisk flott og litt eksentrisk modernistisk hus på Londons vestkant, med store, fint proposjonerte, rettvinklede rom, vindeltrapp og glassfasader. Det er spenninger i forholdet mellom hun, D, og han, H: Profesjonelt ser D ut til å misunne hans suksess, mens hun sliter med inspirasjon i sitt eget arbeid. H gjør noen forsøk på å tilnærme seg kona seksuelt, uten særlig respons fra hennes side. Begge har bodd i dette huset i størsteparten av sitt voksne liv og er nært knyttet til det. Men nå har de bestemt seg for å flytte, av grunner som aldri blir eksplisitte. Føler de at de har kommet langt nok kunstnerisk og trenger fornyelse? Det antydes noen gamle traumer (D refererer til “Det som skjedde da”) – spesielt fraværet av barn ser ut til å være et tema. Dette understrekes når D og H spiser middag hos det litt irriterende naboparet, som bare snakker om sine egne barn. Den personlige frustrasjonen og usikkerheten som ligger rett under overflaten kommer til uttrykk i husets fysiske rom – enten det er de spøkelsesaktige refleksene fra hagen i glasspanelene eller den dundrende lyden fra Hs rullerende arbeidsstol i etasjen over. Som kunstner er D åpen for disse impulsene, og går inn i en kreativ prosess hvor angsten hennes blir bearbeidet gjennom huset. Huset blir en del av performance’n. Det fremstår som både en borg og en scene, trygt og truende på samme tid. Vi ser D i ulike positurer, klistret fast til et vindu eller snurret rundt et møbel som en katt. Hun stiller seg naken foran et vindu mot gata, hvor mannen hennes står og ser på henne. Ekshibisjonisme er i psykoanalysen knyttet til den samme impulsen som voyeurisme: den erotiske impulsen ved å se / å bli sett. Gjennom mange filmer, ikke minst Peeping Tom, har vi blitt gjort oppmerksom på at den samme impulsen tilhører både regissøren som legger ut om sin egen sårbarhet på film og tilskueren som trekker ut estetisk nytelse av å betrakte denne utleveringen.

p44-exhibition Exhibition

 

Med Exhibition vil jeg argumentere for at Joanna Hogg finner en slags forsoning for sin “urelaterte”, løsrevne tilstand: Mennesker er faktisk øyer, isolert fra hverandre og fra kontinentet. Men den kreative driften gjør det mulig å bearbeide ensomheten og omdanne den til noe annet. Alle disse tre filmene slutter med at hovedkarakterene forlater et hus og kommer seg videre – hvorvidt de er klokere enn før forblir for det meste ganske åpent. I Exhibition ser vi forøvrig i det aller siste bildet de nye huseierne leke med sine barn i stuen. Vi betrakter dem på avstand, gjennom stuens heldekkende glassfasade. Heller enn som en bitter påminnelse om alt D og H mangler i sine liv, velger jeg å se dette bildet som et tegn på håp.



Din kommentar


Relatert

Intet menneske er en øy

Siste Z: Den presise, men følsomme analysen av borgerskapet er kun ett aspekt ved Joanna Hoggs estetiserte realisme. | kun utdrag

Forsøk på å skildre rommet innenfor

Blogg: Tom Hooper er en regissør med en særegen uttrykksmessig signatur, som foreløpig har fått liten oppmerksomhet. Det ønsker dette blogginnlegget å gjøre noe med, og lar Hoopers siste film Den danske piken (2015) bli gjenstand for en stilorientert analyse.

To nærbilder

Blogg: Jeg har sett to filmer i det siste, som ligner litt på hverandre, Juvenile Liaison og My Ain Folk. Begge er britiske og fra samme tiår, og begge gjorde sterkt inntrykk på en menneskelig og filmatisk måte – måter som selvfølgelig henger uløselig sammen.


Fra siste Z

Kvinner som ser

Andrea Arnolds filmer skaper nye rom for kvinners blikk - og for hvordan sex kan skildres på film. | kun utdrag

Maskulin heimstaddikting

Shane Meadows’ selvbiografiske Midlands-filmer.

Rulle med Rob og Steve

Fest sikkerhetsbeltet! I The Trip blandes humor, lokal mat, vennskap, litteratur, kunst og intertekstualitet sammen på de mest elegante og uventede måter. | kun utdrag


Fra arkivet

«Blue Velvet»: Dagdrømmer og mareritt

Z #3 1987: Med filmer som Eraserhead, Elefantmannen og Dune har David Lynch markert seg som en filmskaper [...] | kun utdrag

Taste of Fear – historien om Hammer Film

Z #4 2008: | kun utdrag

I rommet mellom to scener – et møte med Sara Johnsen

Z #2 2009: Vi føler oss sikre på at Johnsen er en av de regissørene som kommer til å stå igjen som en av de tydeligste stemmene i dette tiårets norske film.