Citizen Iversen og Fifty Shades of Grey – 2. rapport fra Ottawa

«Fifty Shades of Grey» er en ganske dårlig film og samtidig en veldig interessant film, skriver Z-s landsforviste blogger som har vært på supermarkedkino i Ottawa.

I Ottawa trenger man bil for å kunne gå på kino. I hvert fall dersom man ikke vil bruke timevis for å komme seg dit. Med kun et par unntak ligger alle kinoene langt utenfor bykjernen, som en del av små lommer av forretningsbygg, som deler av kjøpesentre eller i industrilignende områder med store butikker. Uten bil er det vanskelig å finne fram. Uten bil tar det timer. Alt er tilrettelagt for bilen.

De aller fleste kinoene er også store flerkinokomplekser, Multiplex-kinoer med en lang rekke saler. Som oftest er det ganske små saler. Ikke fordi intimitet og nærhet er et mål, men fordi det gjør programmeringen lettere og lønnsomheten større. Det største kinosenteret i Ottawa ligger i Kanata, en forstad sydvest for selve bykjernen. Kinosenteret er eid av Landmark Cinemas, den nest største kinokjeden i Canada. Landmark ble etablert i 1965, og har i dag av 46 kinoer med til sammen 312 saler. Av disse er 5 IMAX-saler. De fleste av Landmarks kinosentre ser helt like ut. Man trer inn i en egen verden, av glitter og stas, av drømmer og håp, av mer kommers enn kultur.

Landmark-kinoen i Kanata

 

Kinosenteret i Kanata ligger i et område dominert av store butikker i egne store bygninger, med restauranter og andre spisesteder mellom butikkene. Når man kommer inn i foajeen har man valget mellom raskt å finne seg en plass i salen, ettersom det svært sjelden er nummererte seter, eller rusle rundt i et enormt inngangsområde hvor alle typer popcorn, snacks og brus kan handles inn. Det er som å være på et stort amerikansk supermarked, og du kan velge mellom hundre forskjellige typer brus.

Jeg har vært på kino i Kanata flere ganger. Den første filmen jeg så der var Inherent Vice av Paul Thomas Anderson. Det var en morsom og fascinerende film som kanskje ikke satte så dype spor, men som var både artig og spesiell. Forfatteren Thomas Pynchons paranoide og vimsete univers var gjenskapt på en snodig og effektiv måte, og bruken av kvinnelig voice-over var uvanlig i en slik amerikansk storproduksjon. Jeg koste meg, selv om salen var liten. Foruten meg var det bare tre andre tilstede. Omtrent som i Norge altså.

Nylig var jeg i Kanata igjen, og denne gang så jeg Fifty Shades of Grey av Sam Taylor-Johnson. Det ble en langt mer interessant opplevelse enn jeg hadde trodd. Også denne gangen var det svakt oppmøte. Noen få fnisete par som så seg rundt med nervøse blikk, som om de var i en klubb de helst ikke ville være medlemmer i, men så var det da også en stund siden premieren. Visstnok hadde de første forestillingene vært stappfulle av folk som både fniste og stønnet, hoiet og gjorde om kinoen nærmest til et livlig festlokale. Nå var det bare noen få mennesker som hadde tatt turen ut til det store og ødslige feltet med store butikker og restauranter der kinoen lå.

I Canada fikk filmen 18-årsgrense, noe som er litt vanskelig å forstå etter å ha sett filmen, men distriktet Ontario er også kjent for å ha ekstra streng sensur. I dag finnes et Rating-system på plass, selv om man også av og til forbyr filmer, og med 18A på billetten, og en litt fnisende nedlatende billettkontrollør som gjorde det tydelig at han visste vi skulle se «en sånn» film, føltes det litt rart å gå inn i salen.

Det var to grunner til at jeg ville se filmen. Uansett kvalitet, innhold og farlighet er Fifty Shades-fenomenet noe som ikke bare kan overlates til sosiologer eller aviskritikere som forsøker å overgå seg selv i morsomme vitser og dobbeltbunnede fleipete formuleringer. Så hva er dette egentlig? Det kunne jeg tenke meg å se nærmere på. Men det fantes en annen grunn også.

Jamie Dornan i «Fifty Shades of Grey» (Sam Taylor-Johnson, 2015)

 

Jeg har nylig sett Allan Cubitts The Fall-serie (BBC 2013-2014). Dette er strålende fjernsyn, og en av de beste krimseriene jeg har sett på lang tid. Her spiller Jamie Dornan seriemorderen Paul Spector. Han overstråler, om det er riktig ord for en så mørk og ond karakter, Gillian Anderson som på lysende måte spiller Superintendent Stella Gibson. Dornan er så overbevisende fordi han har et forsiktig og antydet minespill, som gjør at han blir umiddelbart troverdig som både menneske og seriemorder. Hans ansikt er som en levende og skummel dobbelteksponering. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Sam Taylor-Johnson valgte ham som Christian Grey i Fifty Shades of Grey. Men hvordan ville han klare overgangen fra kvalitetskrim produsert av BBC til amerikansk hyperkommersiell softcore med kjempebudsjett? Dette var følgelig også en motivasjon for å se filmen.

Det er kanskje ingen overraskelse, men Fifty Shades of Grey er en ganske dårlig film. Mye dårligere enn forventet. Samtidig er det en veldig interessant film. Den kan både lære filmskapere noe om hvordan man ikke skal gå fram dersom man vil lage en engasjerende, erotisk og «farlig» film, og er en inngang til å diskutere et av de største litterære fenomenene på mange år.

Uansett hvor dårlig filmen er, og uansett hvor lav kulturell prestisje softcore-genren har, er det interessant å se hva som skjer i filmen og i romanen den er bygget på. Videokunstner og regissør Sam Taylor-Johnson, som tidligere har gjort interessante filmer, fotoserier og installasjoner, har ikke gjenskapt en grovkornet og vulgær stemning som i Nine ½ Weeks (Adrian Lyne, 1986), men heller gått i retning av David Cronenbergs kulde og distanse. Felles med Lynes beryktede film er imidlertid ikke bare at hovedpersonene er «slaves to love», men også at dialogene er så hjelpeløse at det først er morsomt, så pinlig og til slutt tragisk. Hvorfor gikk dette så galt?

Fifty Shades of Grey er mest av alt en Harlequin-roman med flere og mer eksplisitte innslag av sex enn det som er vanlig i denne genren. Det er en romantisk fantasi, som snur den seriøse kunstneriske romanen på hodet på en interessant måte. Mange viktige romaner og filmer laget av menn de siste to hundre årene handler innerst inne om kvinnen som gåte. En gåte mannen skal løse. I Fifty Shades er det imidlertid mannen som er gåten. Den gåten den unge litteraturstudenten Anastasia Steele skal løse ved hjelp av ømhet og omtanke, og gjennom å delta i en maktkamp eller duell om makt og kontroll, der både kvinne og mann er likeverdige. All BDSM er egentlig overflatisk, det handler til syvende og sist om at hun skal redde den lille gutten inne i Grey som vil binde henne for å unngå å vise følelser. Samtidig er deres kjærlighet grenseoverskridende.

Der romanen til E. L. James er en førstepersonfortelling som gir oss tilgang til Anastasias indre følelsesliv, er filmen en distansert tredjepersonfortelling som flater ut karakterer som allerede ligger på knærne. Allerede der går mye galt på veien fra roman til film. I romanen er dessuten fortellingen en skildring av erotikkens og sanselighetens triumf. Anastasia Steele opplever en sanselig frigjøring som er overskridende, og boken er komponert som en perlesnor av hennes dirrende og høylytte livsbejaende orgasmer. I filmen går det ikke for henne én eneste gang. Ikke underlig at E. L. James skal ha vært misfornøyd med Taylor-Johnsons regi, som ryktene har antydet. Filmregissøren har skapt en kjølig kunstfilm der sex er angstfylt og problematisk, mens romanen er et langt lystmord på nettopp slike kunstneriske tradisjoner. Midt oppe i all frustrasjon i det erotiske og følelsesmessige spillet mellom Grey og Steele, har romanen en livsbejaende gnist som filmen har slukket med isvann.

Dakota Johnson og Jamie Dornan i «Fifty Shades of Grey»

 

Selvsagt er dette, som Umberto Eco kunne ha sagt det, en bok og en film «der alle klisjéene er på fest sammen». Grey er humørsyk, omskiftelig, hemmelighetsfull, følelsesmessig såret, kontrollerende, og utforsker grenselandet mellom nytelse og smerte. Han er også en superelsker, styrtrik og med intens nærhetsangst. Steele er en usikker jomfru, en bokorm som ikke engang eier en egen datamaskin, men som samtidig ikke lar seg plukke på nesen. Navnet hennes er ikke tilfeldig valgt. Det er hun som egentlig har kontrollen, i det spillet som foregår mellom de to. Og det er hennes krav om intimitet, gjensidighet og kjærlighet som rokker ved hans kalde og harde fasade. Han svinger riktignok pisken, på en forsiktig måte, men det er hun som styrer. Det er også hun som vinner. Hun forlater ham på slutten, kanskje ikke som Ibsens Nora, men hun stiger inn i heisen, hun er alene i den heisen som betyr så mye for de to, og heisdøren glir igjen og skiller dem. Han roper ut hennes navn, men forgjeves. Hun valgte å gå.

Det er slående hvordan seksualitet både i europeisk kunstfilm og i amerikansk genrefilm som oftest bare er noe negativt og problematisk. Likevel er kunstfilmen verst. Selv om noen filmskapere, som Bernardo Bertolucci eller Catherine Breillat bevisst utforsker og utvider forståelsen av representasjon av seksualitet på film, er det slående hvor ofte sex bare er angstfylt, livsfornektende og vondt i kunstfilm. Av og til lengter man etter Mickey Rourkes kalkun-vulgære replikker i Nine ½ Weeks – som hans klassiske: «Spread’em for Daddy» – i all denne forfinede angst, kulde og ruelse.

Kim Basinger og Mickey Rourke i «9 1/2 Weeks» (Adrian Lyne, 1986)

 

Da kunne Fifty Shades of Grey vært et motbilde. Det kunne vært en film som problematiserte koblingen av sex og angst, og kunne ha lekt med romantiske overdrivelser og fantasier. Den kunne også sagt ja til livet og til den overskridende seksualiteten. Det skjer ikke. Romanen er en lettvekter som er fort glemt, men som tross alt på en vimsete og fleipete måte peker nese til alle etablerte kunstneriske sannheter. Den leker med intertekstuelle referanser til 1800-tallslitteratur, spesielt Thomas Hardy, på en selvbevisst måte, som et nesepek til forfinede litteraturkritikere. Filmen er enda lettere. Og enda kaldere.

Og hvordan klarte Jamie Dornan seg i alt dette? Han får ikke mye å spille på, og tvinges til å gi slipp på de evner som gjorde at krimserien The Fall var så overbevisende. Dermed blir han ikke farlig nok som Christian Grey. Til syvende og sist var både hans rolle og filmen like kald og overflatisk som kinosenteret i Kanata. Glitter og stas utenpå, kald og tom innvendig. Mye skrik og lite ull, som det heter.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon