Sex gjennom tidene

hovedbilde Promobilde til Shortbus

 

Problematiske relasjoner på lerretet, mellom mann og kvinne, i og utenfor soverommet har en lang historie.

I disse dager raser debatten rundt 50 Shades of Grey og hvordan denne filmen viser et usunt seksuelt maktforhold mellom mann og kvinne. Jeg har enda ikke sett filmen, og skal derfor ikke komme med et innspill i den debatten. Men tematikken er ikke ny: Problematiske relasjoner på lerretet, mellom mann og kvinne, i og utenfor soverommet har en lang historie. Temaet har fått flere egne filmsjangre, og det finnes skuespillere og regissører som spesialiserer seg på sex på film.

Før 1920-tallet var seksuelt innhold i film sjelden vare, selv om en av de første filmene vi har er The Kiss fra, 1896, der en middelaldrende enke og hennes beiler kysser:

Et av de tidligst registrerte tilfellene av filmsensur er stum-kortfilmen Carmencita (Dickson, 1894), man sensurerte vekk hennes «Butterfly Dance» fordi man fikk korte glimt av beina og trusa til hovedrolleinnhaveren. (Carmencita, danseren i denne filmen er for øvrig antageligvis den første kvinnen som opptrer i en amerikansk film).

Etter at Hollywood innførte selvsensur i 1934, ble seksuelt innhold nærmest fraværende i amerikansk film – annet enn som subtile antydninger (Noe en skuespiller som Mae West fikk erfare, fra 1934 ble manus til filmene hennes stadig endret og sensurert)). Likestilling og frigjøring var fremdeles fremmedord, og filmer ble sensurert om de inneholdt lettkledde kvinner, eller roterende hofter, ting som i beste fall kunne tolkes som diskret hinting mot voksne aktiviteter.

Som et berømt sitat sier: Kunsten imiterer livet som igjen imiterer kunsten. Sex på film følger den samme tidslinjen som ulike sosiologiske frigjøringsprosesser. Samfunnet før 1950-tallet hadde et puristisk preg, og i stedet for direkte handlinger i film, foreligger det heller et subtilt visuelt språk, som foreslår at det ligger noe dypere, mer erotisk bak. (Les for eksempel Linda Williams sin fine tekst om «Kyss og utelatelser» i Z nr. 2 2013)

Så kom Fellini. La Dolce Vita fra 1960. Filmen er unik, ikke bare fordi den inneholder en tung seksuell storyline, men fordi den blant annet viser en trekant, og den frodige kvinnelige hovedrolleinnehaveren Anita Ekberg mens hun bader (med klær på) i Trevi-fontenen for å friste den mannlige hovedrolleinnhaveren Marcello. Vi får også se Marcello ri på en kvinne, ikke på den tradisjonelle seksuelle måten, men som hun var et dyr. La Dolce Vita startet en revolusjon og en seksuell frigjøring på film. Dolce Vita vakte oppsikt – og ble sensurert i mange land.

Den første pornofilmen kom ganske umiddelbart etter den første filmen i 1895, og virksomheten ble fort straffbar. Sjangerens forbud ble opphevet på slutten av sekstitallet i Danmark, og de andre europeiske landene fulgte etter. Dette gjorde at grensene mellom sjangre ble mer utydelige, og seksuelle aktiviteter mer vanlige, også i vanlige filmer.

I dag skiller vi mellom ren pornografi og erotisk film. Det har dukket opp mange sjangeravleggere.

Sex på film er fremdeles en brannfakkel for feministene, ofte fordi det vises et veldig skjevt maktforhold mellom mann og kvinne på lerretet. Han har kontrollen, hun er underlagt hans behov. Det er sjeldent å se menn og kvinner i et likeverdig maktforhold på lerretet. Merkelig nok er det annerledes i LGBT-filmer, der parene gjerne er likestilt, og tilbyr hverandre nytelse på likt nivå. Se for eksempel sexscenene i Brokeback Mountain. Relasjonen mellom de to mennene er øm og tander, og det er ingen som har overtaket på den andre. (Eller det lesbiske paret i Blå er den varmeste fargen!) Hvorfor er det sånn, at i homofile forhold er partnerne likeverdige, mens i heterofile forhold er kvinnen mannen underdanig?

Blaa-er-den-varmeste-fargen_4 Blå er den varmeste fargen

Som Fellinis film, dukker det fortsatt opp filmer som flytter grensene noen millimeter. Shortbus (2006) var en sånn film. Den omhandlet en seksuell undergrunn som ikke lignet noe annet, det var sex i alle stillinger, settinger, med seg selv, med mennesker av likt og ulikt kjønn, og gruppesex, ikke minst.

Sex på film er med andre ord ikke noe nytt. Siden slutten av 1800-tallet har denne tematikken vært oppe til diskusjon, først i presteskapet, som på den tiden var moralens voktere, deretter var det politiet som utøvende og domstolene som bestemte hva som var lov og ikke. Og det var faktisk først i 2001 at Nagisa Oshimas Sansenes rike (fra 1976) ble tillatt på norske kinoer.

I dag, hvor det meste er greit å feste til lerretet utforskes grensene mer. 50 Shades of Grey er solgt inn på markedet som en studie i BDSM, mens BDSM-miljøet sier at det er et portrett av et voldelig forhold. Selv kan jeg ikke dømme før jeg ser filmen, men min konklusjon er at sex på film alltid har vært kontroversielt. Det har alltid inspirert til samfunnsdebatt, og det har alltid vært problematisk i den forstand at det som vises på film ikke alltid har rot i virkeligheten, og strider mot moral og sunn fornuft, samt skaper illusjoner av hvordan en sunn, normal seksuell relasjon skal være.

Så spørsmålet er egentlig, også i forhold til en film som 50 Shades … : Hvor problematisk vil vi la en film være for samfunnet vårt? Når klarer vi å stenge av og si, som sant er, at noen ting bare skjer på film?

 

BFIs liste «10 Great Films about Sex» finner du her.

 



Din kommentar


Relatert

Om å knulle og lage film

Z #2 2013: - intervju med Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen | kun utdrag


Fra siste Z

Z-enquete – 4 kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne, Izer Aliu, Det sporadiske filmkollektivet, Mona Hoel og Kolbjørn Haugen/Jon Sindre Fjellvang Klonteig om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Verdenskort

Utvalgte favoritter fra årets internasjonale kortfilmprogram. | kun utdrag

Norsk kort 2018

Alle kortfilmene fra det norske kortfilmprogrammet i Grimstad anmeldt. | kun utdrag


Fra arkivet

Filmen som beveger

Z #2 2016: Levende bilder gir tolkningsrom som går ut over det verbales umiddelbare grenser. Å være filmkritiker er å finne de ordene som best beskriver øyeblikket. | kun utdrag

En norsk filmpionér: Ottar Gladtvet og filmen

Z #2 1988: Ottar Gladtvet er i dag et nesten ukjent filmnavn. Få kjenner til denne filmmannen og hans bidrag [...] | kun utdrag

Verdens beste kinosystem som myte og virkelighet

Z #3 1997: Det norske kinosystemet strir ikke bare mot «fattigdommen», men nå også mot private [...] | kun utdrag