Sjangerlek med Sion Sono

hovedbilde

Den japanske kultregissøren Sion Sono er kjent for å leke med sjangerdefinisjoner. I Why Don’t You Play in Hell? går sjangerleken over stokk og stein.

På mange måter er Why Don’t You Play in Hell? et forfriskende avbrekk fra Sonos dystreste filmer fra tidlig 2010-tall, som Cold Fish (2010), Guilty of Romance (2011) og Himizu (2011), og Sono har vel sjelden vært nærmere å lage en komedie. Why Don’t You Play in Hell? (2013) er proppet med hemningsløs gladvold, hysteriske yakuzakarakterer og helsprøe filmfanatikere. Samt en og annen syretripp. Alle grenser brytes, alle sjangre utforskes, og kreativiteten får fritt spillerom uansett hvor spik spenna gal den synes å være. Er det i det hele tatt noe igjen av Sonos særpreg?

Premisset for filmen er velkjent, det dreier seg om en film i filmen. Uttrykket kan minne om en blanding av filmene Reincarnation (Takashi Shimizu, 2005), The Magic Hour (Kôki Mitani, 2008) og The Woodsman and The Rain (Shûichi Okita, 2011). Why Don’t You Play in Hell handler om et ungt filmteam kalt The Fuck Bombers som ofrer alt for å slå igjennom som produsenter av grensesprengende actionfilmer. Før de vet ordet av det har 10 år kommet og gått uten at de har gjort seg bemerket på noe som helst vis.

Samtidig – i en annen fortelling i filmen – forsøker datteren til en av byens største yakuzabosser å slå igjennom som skuespiller. I et siste forsøk på å gi sin datter det definitive gjennombruddet bruker faren sine yakuzaforbindelser til å produsere en film som skal løfte henne til stjernestatus. Uten noen som helst erfaring fra filmbransjen er prosjektet dødfødt fra første stund. Helt til yakuzaklanen kommer i kontakt med The Fuck Bombers, og et samarbeid uten sidestykke inngås.

sono Why Don’t You Play in Hell

 

Handlingen utover dette er for innfløkt til å kunne gjengis på papir, men samtidig gir den mening i filmens skrudde univers. På den måten er Why Don’t You Play in Hell på linje med Sonos tidligere filmer; den må oppleves for å kunne forstås. Fortellingen smyger seg sakte av gårde i starten, før den eksploderer og så tar fullstendig av mot slutten. Og mange av filmens virkemidler fungerer godt. Den er morsom i de rette øyeblikkene og sjokkerende voldelig. Rollene er passende besatt, og skuespillet er akkurat engasjerende nok til å bære den helsprøe fortellingen fra start til slutt.

Filmen har mange gode kvaliteter, men samtidig er det noe som mangler. Et av Sonos fremste kjennemerker er en iskald distansert filmstil i tospann med galgenhumor, En kombinasjon det ikke finnes stort av i denne filmen. Med sitt komiske tilsnitt fremstår Why Don’t You Play in Hell mer som et postmoderne sammensurium av ymse innflytelser og påfunn. Den er et tilsynelatende kreativt monster av en produksjon, men om filmens byggesteiner tas fra hverandre sitter man ikke igjen med spesielt originale ingredienser.

Why Don't You Play in Hell 01 Why Don’t You Play in Hell

 

Som nevnt har Why Don’t You Play in Hell fellestrekk med andre japanske filmer. Den parodiske framstillingen av yakuzaen er på linje med The Magic Hour, karakterpaletten og stemningen er delvis sammenlignbar med The Woodsman and the Rain. Sono tøyer naturligvis tøyer strikken til ekstrem grad med tanke på kreativ frihet, lek med filmmediet og übergrafisk gladvold. Men samtidig forsvinner noe av den tonen, eller nerven i filmstilen, som har kjennetegnet regissørens virke. Når galskapen tar overhånd føles det som man sitter i stolen på en visning av Takashi Miikes siste film, mens yakuzadramaet som utspiller seg er som snytt ut av Kitano Takeshis verden.

Uten Sonos typiske stil til stede undres man derfor hva regissørens intensjoner med denne filmen kan være. Why Don’t You Play in Hell har paralleller til 60-tallets japanske «new wave cinema», og er utvilsomt påvirket av 80-tallets «new new wave». Bevisstgjøring av film som medium kan derfor antas å være en motiverende faktor. Ved å lage en film om et filmteam som forsøker å lage sitt livs film, tvinger Sono sitt publikum til å reflektere over fortellingens «meta-aspekter»; samtidig som den ulineære, puslespillaktige historiefremleggingen fungerer godt. Det veksles hyppig mellom de innfløkte fortellingene om The Fuck Bombers og Yakuzaklanens intriger, og det hele sys overbevisende sammen til et lappeteppe av spinnvill proporsjon.

whydontyouplay1 Why Don’t You Play in Hell

 

Leken med filmmediet virker altså å være et poeng i seg selv, men den utføres på bekostning av karakterutvikling og plot. Historien i seg selv er tynn som et bakepapir. Og selv om du har fått en grundig presentasjon av karakterenes innfløkte bakgrunner bryr du deg ikke et døyt om dem når, i filmens finale, slaktingen tar til og liv står på spill. Ja, du vil at The Fuck Bombers skal lykkes, men du er mer nysgjerrig på hva som lurer rundt neste hjørne av avkappede hoder, nevrotiske mafiosoer, bloddryppende sanginnslag og kokainbefengte fantasier. Heldigvis er vanviddet engasjerende nok til å bære filmen igjennom dens drøye to timers spilletid.

Når alt kommer til alt må Why Don’t You Play in Hell sies å være et vellykket prosjekt. Underholdningsverdien og humoren i seg selv er nok til å gjøre filmen anbefalingsverdig. Men når regissøren står bak filmer som kultklassikeren Suicide Club (2001) og mesterverket Love Exposure (2008) er det lett som fan å forvente lignende fremragende filmkunst. Igjen og igjen. Og der «Cold Fish» (2010) kanskje er den filmen fra 10-tallet som leverte varene på linje med Sonos beste, føyer nok heller Why Don’t You Play in Hell seg inn i rekken av Sonos gode, men ikke enestående filmer fra de siste årene; som Guilty of Romance (2011), Himizu (2011) og Land of Hope (2012).

why-dont-you-play-in-hell-3 Why Don’t You Play in Hell

 

Som mange japanske regissører synes Sono å prioritere kvantitet foran kvalitet i senere tid. I likhet med Takashi Miike og Yoshihiro Nakamura, for å trekke frem to vilkårlige regissører, leverer Sono godt over en produksjon per år. Slikt påvirker nødvendigvis kvalitetsnivået. Er det kanskje på tide for Hr. Sono å fokusere energien på sitt neste definitive epos?

Kanskje dette bare er sutring fra en ukuelig Sono-tilhenger som har problemer med at hans favorittregissør, som alle andre mennesker, er et individ i stadig utvikling. At Sono alltid utvider sin horisont er tross alt grunnen til at vi aldri vet hva som kan forventes ved neste korsvei. Derfor blir han heller aldri kjedelig å følge. Se Why Don’t You Play in Hell og døm selv. Ikke Sonos sterkeste film, men vanskelig nok å rive seg løs fra allikevel.

Sion Sono 01 Sion Sono

 

 



Din kommentar


Relatert

Sion Sonos Love Exposure

Blogg: Sion Sonos nesten fire timer lange Love Exposure vises under BIFF i Bergen (den ble også vist under TIFF i Tromsø i januar). Ikke gå glipp av den unike sjansen til å se denne filmen der den hører hjemme, på et stort lerret. Uansett om du kommer til å elske den (som jeg gjør) – eller hate den: Du har garantert aldri sett noe lignende.

Takashi Miikes 13 Assassins

Blogg: Blodige, gjørmete føtter i blodgjørme. Det stinker blod, svette og – nei, ikke tårer – hele verdens raseri. Et nærbilde av disse føttene, i bevegelse, klar til siste dødelige duell. Det er det jeg husker aller best fra denne filmen. Disse nære dødens føtter i bevegelse.

Survive Style 5+ – Et sanseovergrep av uante dimensjoner

Blogg: Hvor ofte dukker det opp regissører som ryster dine forutinntatte oppfatninger om hva film kan være, løs fra grunnen de er plantet i? Z blogger om Gen Sekiguchi og kultfilmen Survive Style 5+ fra 2004. Les mer om japansk film i Zs temanummer som kommer i neste uke.


Fra siste Z

Kvinner som ser

Andrea Arnolds filmer skaper nye rom for kvinners blikk - og for hvordan sex kan skildres på film. | kun utdrag

Maskulin heimstaddikting

Shane Meadows’ selvbiografiske Midlands-filmer.

Rulle med Rob og Steve

Fest sikkerhetsbeltet! I The Trip blandes humor, lokal mat, vennskap, litteratur, kunst og intertekstualitet sammen på de mest elegante og uventede måter. | kun utdrag


Fra arkivet

Har kontroll – intervju med Vigdis Lian

Z #2 2006: | kun utdrag

Åpen fremtid

Z #4 2015: I Femme Fatale (2002) diskuterer Brian De Palma paradokser som har definert ham som filmskaper. | kun utdrag

Cricket, Bollywood og slumbikkjer på speed

Z #2 2009: En sosialantropolog og en journalist, begge norske indere, ble gitt i oppgave å tenke høyt rundt «indisk films innflytelse på den vestlige verden». Det ble en samtale om Tarantino, terrorisme og postmodernisme.