KUNSTFILMPRODUSENTEN

hovedbilde Lene Berg: Ung Løs Gris (2013) med Anne Ratte-Polle og Faßbinder-skuespilleren Harry Baer

 

Jeg blogget ned noen tanker om møtet mellom kunst og film på slutten av fjoråret. Her følger et nærmere bekjentskap med kunstfilmproduksjonsselskapet Studio Fjordholm, en del av en tendens der andre kunstneriske uttrykksformer møter filmen.

Studio Fjordholm består i utgangspunktet av én eneste ansatt, filmprodusenten selv, Helga Fjordholm. Fjordholm har bakgrunn fra filmarbeid helt tilbake til 1980-tallet. Frivillig arbeid i Oslo filmklubb ble en introduksjon til filmens verden. Hun studerte filmvitenskap i Stockholm lenge før slikt ble tilbudt ved norske universiteter og rakk også å fullføre et år med praktisk filmutdanning i Sverige før hun satt kursen hjemover igjen for å jobbe med Kortfilmfestivalen. En tidlig erfaring med praktisk filmarbeid var klipp på kortfilmen Sostenuto (1989) av Eduardo Lamora, en film som faktisk nådde helt til Semaine de la Critique på filmfestivalen i Cannes. Siden er det blitt både klippejobbing og produksjon, men med produksjonen av Birgit Semb Christophersens kompilasjonsfilm Gi meg en grunn til å være kvinne (1999) gikk Fjordholm inn i en mer fast rolle som filmprodusent. Først som enkeltmannsforetak, men fra 2012 med eget  aksjeselskap.

Etter å ha produsert dokumentarfilm de første årene, begynte Studio Fjordholm i midten av forrige tiår å arbeide med filmskapere som har et utgangspunkt innenfor kunstfeltet snarere enn filmen, og kunstnere som har bakgrunn både fra film og andre kunstneriske uttrykksformer. Dette faller også sammen med at stadig flere ser på film som et kunstuttrykk heller enn en underholdningsform.

fjordholm Filmprodusent Helga Fjordholm

 

-Det er viktig å huske på at kunstfilm ikke er noe nytt fenomen, påpeker Helga Fjordholm, når jeg mener å se en ny tendens der kunstfilmen får mer oppmerksomhet. -Det finnes lange tradisjoner for eksperimentfilm, som etterhvert har eksistert parallelt med billedkunstneres bruk av video på ulike måter.

Det er vel likevel slik at det skjer en oppblomstring også på kunstfilmområdet i Norge akkurat nå. Utvilsomt har det sammenheng både med ny teknologi og de generelt gode støtteordningene for norsk film – film er blitt en mer tilgjengelig uttrykksform også for kunstnere. Fjordholm er litt ubekvem med begrepet kunstfilm, som om det skulle være en motsetning der, en av kategoriseringene hun motarbeider i Studio Fjordholm.

En av kunstnerne som har valgt å bruke Studio Fjordholm som produsent er Mattias Härenstam som i tillegg til film og video jobber med uttrykksformer som skulptur og grafikk. Han fikk nylig en million kroner fra Norsk filminstitutt til sitt nye filmprosjekt Twenty-four Seven. – Når budsjettet øker stiger både ambisjonsnivået og behovet for et mer profesjonelt produksjonsapparat, fastslår Fjordholm. Hun finner det likevel frigjørende å jobbe med filmskapere som kommer fra kunstsiden. Denne typen film skiller seg fra den generelle underholdnings- eller dokumentarfilmen bl.a. ved at kunstneren kan være mindre opptatt av målgruppe. Publikum møter et kunstverk mye mer på arbeidets egne premisser enn film, som styres av både strukturelle og fortellermessige konvensjoner i kampen om en plass på kino eller i fjernsyn. –Produksjonsstøtte til film fungerer også annerledes enn finansiering av kunstprosjekter der støtten er personlig, påpeker Fjordholm. Verket behøver ikke beskrives ihjel, fordi kunstneren selv vektlegges. Det gir en annen form for frihet i produksjonsprosessen.

En annen av Studio Fjordholms filmskapere er Lene Berg. Hun har både filmfaglig bakgrunn og lang kunstpraksis og har blant annet stått bak filmen Kopfkino (2012, produsert av Lene Berg selv), som var nominert til Amanda – og vant noe så eksotisk som P-prisen for beste dokumentar ved Pornofilmfestivalen i Berlin. Bergs øvrige filmer fra de siste årene, Ung, løs gris (2013) og Gompen og andre beretninger om overvåking i Norge 1948-89 (2014) har også vakt oppmerksomhet. Ung Løs Gris representerte Norge ved Venezia-biennalen i 2013 – sammen med Edvard Munch.

Travelling_Fields Fra Inger Lise Hansens «Travelling Fields» (2009)

 

Inger Lise Hansen er også i Studio Fjordholms stall. Hansen er allerede en veletablert filmskaper og har mottatt en rekke priser. Hennes filmer utfordrer den tradisjonelle filmens perspektiver, motiver og innfallsvinkler til tid og rom. Nå er hun i samarbeid med produsenten i gang med en større, NFI støttet, produksjon: Visibility Intersect, som spilles inn både i Beijing, på Azorene og i Norge.

– Det er ofte vanskelig å få disse filmene formidlet gjennom tradisjonelle visningskanaler som kino og TV, innser Fjordholm. Hun bruker foto- og filmkunstner Heidi Sundbys film Barnet med det rare i (2012) som eksempel på interessant grenseoverskridelse: Den ble sett av nærmere 650 000 på NRK, senere har den også vært vist på Høstutstillingen. – Både-og, ikke enten-eller, er Fjordholms filosofi.

Studio Fjordholm har stor pågang fra kunstnere som ønsker en produsent for sine filmer og må ofte si nei til interessante prosjekter. Studioet er heller ikke alene om å jobbe med denne nisjen innenfor filmbransjen. Et annet selskap som jobber helt eller delvis innenfor samme området er f.eks. True Fiction som står med minst et bein i kunstfilmen. Også Motlys er for tiden inne i et prosjekt av en kunstner. Mange filmkunstnere velger også å jobbe selvstendig og være sine egne produsenter, når prosjektets størrelse tillater det. – Selv om interessen for å lage kunstfilm er stor blir det likevel lite å leve av for et produksjonsselskap, avslutter filmprodusent Fjordholm, som ikke ser noe fare for at hun skal tjene seg rik på sitt engasjement i (film)kunstens verden.

(Studio Fjordholms hjemmeside: www.fjordholm.no)



Din kommentar


Relatert

Izer Aliu: Multinasjonal norsk filmskaper

Blogg: En albansk filmregissør fra Makedonia som snakker svensk og er norsk statsborger. Z har møtt Izer Aliu, mannen bak kortfilmen Å vokte fjellet som gjorde rent bord på kortfilmfestivalen i 2013, og vant både Amanda-statuett og en rekke andre priser. I høst ble Aliu tildelt Anders Jahres Kulturpris for unge talentfulle kunstnere. Nå er han snart klar for kino med spillefilmen Hunting Flies.

Kvinnekvota

Blogg: Statlige departement og institutter pønsker ut stadig snedigere planer for å øke kvinnekvota i norsk film, men mennene har så langt beholdt sin urimelige høye andel av jobbene i den attraktive bransjen. Hvordan klarer de det?

Norsk filmkanon

Blogg: Nylig tok Rushprint initiativet til å etablere og problematisere en norsk filmkanon. Ved siden av å sette sammen en liste, skulle kanonens jurymedlemmer drøfte oppdraget. Som flere av jurymedlemmene antyder, tror jeg det er viktig at en kanon blir noe levende, noe i bevegelse – og ikke et museum. Et navn jeg savner på listene er imidlertid Per Blom.


Fra siste Z

Portugisisk film, sa du?

Tretten innganger til en ukjent cinematisk gullalder. | kun utdrag

Det satt to jenter i et rom

Pedro Costas filmserie fra slumstrøket Fontainhas i Lisboa er en oppvisning i «virkelighetsfiksjon», og en bauta i moderne europeisk filmskaping.

«Vakker er et annet ord for rettferdig» – et intervju med Pedro Costa

Filmskaper Pedro Costa om pønk, om kaos som metode, om sitt forhold til Fontainhas gjennom 20 år, og om å yte rettferdighet til mennesker i prekære livssituasjoner. | kun utdrag


Fra arkivet

Skjærsild i skjærgården

Z #4 1993: La det være sagt med en gang, Nils Gaups nye film Hodet over vannet er en helt annerledes norsk [...] | kun utdrag

John Boorman – mytenes modernist

Z #2 1999: I over 30 år har John Boorman utforsket forholdet mellom myter og moderne virkelighet i filmene [...] | kun utdrag

Steinkasteren – en samtale med Trond Kvist

Z #2 2004: Dokumentarfilmskaper Trond Kvist har begynt å leke med tanken på å lage sin første [...] | kun utdrag