Urfolkfilm – Australias ukjente filmsjanger

hovedbilde Rabbit Proof Fence

 

Australsk film er mer enn Paul Hogans brede aksent og Baz Luhrmanns fargerike dramaer. Z ser på en av de smaleste grenene på det australske filmtreet.

Det hele startet i 1955 med den store australske regissøren Charles Chauvels film Jedda, en film som var historisk på flere måter. Det var Chauvels siste film og den første fargefilmen produsert på australsk jord. Det var også den første filmen som ikke marginaliserte australske aboriginer (selv om rollen til half-cast Joe ble spilt av en hvit mann sminket til å se aboriginsk ut). I tillegg var det også en av de første dramafilmene i Australia med en kvinne i hovedrollen. Denne filmhistoriske milepælen banet veien for en ny sjanger: Urfolkfilm (i Australia kalt «Indigenous film»). Dette er en reell sjanger som etter hvert maktet både å bli populær og å utfordre et samfunn som var, og tidvis fortsatt er, segregert i tilhørighetsspørsmål.

JEDDA Jedda

Bortførte barn

En rød tråd i urfolkfilmene er historien om de stjålne generasjonene: De utallige innfødte australske barna som ble bortført (av myndighetene eller misjonærer) fra sine hjem fra 1909 til godt utpå syttitallet. Det er vel dokumentert gjennom offentlige papirer at dette ble gjort for å skaffe tjenestefolk til de britiske herrene, fosterbarn til britiske ektepar, og kanskje verst – å avle bort den aboriginske folkerasen gjennom tvangs-paring av unge aboriginske jenter og britiske soldater.

Bringing them home – et studie som ble publisert i 1997, stadfestet at over hundre tusen aboriginske barn ble bortført fra sine hjem i denne tidsperioden. De australske myndighetene, ved daværende statsminister Kevin Rudd, ba offisielt om unnskyldning for de stjålne generasjonene i 2008, men de politiske gnisningene har forblitt sterke. Og denne stygge siden av australsk historie er et stadig tilbakevendende tema i urfolkfilmen.

Hvit og svart film

Man kan dele urfolkfilm i to kategorierer. Det finnes urfolkfilm som har fått fotfeste i populærkulturen, laget hovedsakelig av hvite menn, og det finnes urfolkfilm laget av urfolket selv. Filmene laget av aboriginer går tydeligere og lengre inn de ulike betente temaene aboriginene møter i hverdagen, men disse filmene har ikke blitt like populære eller fått den samme mottakelsen hos publikum. Begge disse filmtypene spiller en viktig rolle i den australske filmkulturen.

PK-16 Australia

Baz Luhrmanns Australia

Nordmenn flest har hørt om Baz Luhrmann, mannen bak filmer som Romeo & Juliet og Strictly Ballroom. I 2008 kom hans Australia, en film som blant annet trekker frem de stjålne generasjonene, og setter dem i et historisk perspektiv. Med kjente australske skuespillere som Hugh Jackman og Nicole Kidman fikk denne filmen sin tid både på internasjonale lerreter og på ulike festivaler, og den vant flere priser både i Australia og USA. Gjevest var nok Oscar-statuetten for beste kostymedesign. Observante publikummere vil også legge merke til at hunden i filmen heter Jedda, en direkte referanse til den første autentiske filmen om det australske urfolket.

rabbit-proof-fence-06 Rabbit Proof Fence

Rabbit Proof Fence: Filmen basert på boken

Philip Noyce er en annen kjent hvit-australsk regissør som har tatt for seg aboriginske problemstillinger i sine filmer. I 2002 lagde han filmen Rabbit Proof Fence, basert på boken Follow the rabbit-proof fence av Doris Pilkington Garimara. Filmen handler om to jenter som blir tatt fra sine hjem og plassert i en leir som minner mest om en slags konsentrasjonsleir. Der blir de konfrontert med at de i fremtiden skal giftes bort til hvite menn for å avle bort det aboriginske blodet deres. De blir fortalt at de kan følge et gjerde for å finne veien hjem, og prøver dette, men det går ikke helt godt. De blir lurt flere ganger. Filmen bygger på en sann historie om bokforfatterens mor og hennes søster.

ten canoesstorreutsnitt Ten Canoes

Rolf de Heer: Urfolket i førersetet

Rolf de Heer er den siste prominente av de hvite regissørene av såkalte urfolkfilmer. Det som skiller ham fra Noyce og Luhrmann er filmen Ten Canoes (2006), der han delte regissørstolen med innfødt australske Peter Djigirr. Dette er ikke den første filmen de Heer har laget med aboriginsk tematikk, men den første der det bare snakkes et aboriginsk språk. Det finnes mange aboriginske språk, det som benyttes i filmen heter Yolngu Matha og er geografisk linket til Arnhem Land i Australias nordlige territorier. Filmen finnes i to versjoner, en som både har en engelsk fortellerstemme, i tillegg til en forteller som snakker Yolngu Matha, og en versjon uten fortellerstemme i det hele tatt.

Aboriginske filmer om aboriginske tema

Så spisse sjangre som urfolkfilm vil nok aldri få et bredt fotfeste i det internasjonale publikumet, men filmene spiller allikevel en viktig rolle som en del av den australske historien. Også som historieformidling, da veldig mye av denne mørke delen av australsk historie ikke finner veien inn i australske historietimer. Undertegnede har fått bekreftet at australske barn på skolen lærer en rosafarget versjon av kolonialiseringshistorien, samt om de stjålne generasjoner. Man kan nok argumentere for at mange av disse filmene blir produsert som en direkte konsekvens av dette, for fortellingene er ofte sinte. Veldig sinte.

Beneath-Clouds Beneath Clouds

Beneath Clouds (Ivan Sen, 2002) er et eksempel på dette. Den handler om Lena, som blek i huden og full av forakt for sin egne aboriginske kulturarv drar ut på jakt etter sin irske far. Etter hvert får hun følge av Vaughn. Han er full av sinne mot den hvite mann og forstår ikke Lenas behov for å “være hvit”. En annen av de viktigste filmene laget i denne sjangeren er dokumentaren One Red Blood (Darlene Johnson, 2002) om den legendariske aboriginske skuespilleren David Gulpilil. Han ble håndplukket som fjortenåring til å spille i filmen Walkabout i 1969. Gulpilil er, i tillegg til å være skuespiller, en av de eldre i Yolngu-stammen i Arnhem Land, og en forkjemper for aboriginsk kulturarv. Som mange innfødte australiere har han en historie med rus og alkoholproblematikk, og har vært arrestert flere ganger.

Gulpilil hadde mange roller på sytti- og åttitallet, men karrieren fikk en nedtur i takt med økende rusproblemer. På tidlig 2000-tallet fikk han imidlertid en fortjent renessanse som skuespiller. Han spilte blant annet i The Tracker, Rabbit Proof Fence (begge 2002), Ten Canoes (2006), Australia (2008), Satelite Boy (2012) og Charlies Country (2013).

one_night_the_moon One Night the Moon

En film som bryter med det tradisjonelle doku-dramasjangeroppsettet disse filmene følger er musikalfilmen One Night The Moon (Rachel Perkins, 2001). Temaet er kjent, en jente følges av såkalte trackers (aboriginske australske menn betalt av britene til å spore opp kvinner til avlsleirene der de skulle giftes inn i hvite familier) og havner på rømmen. Gjennom musikk og sang fortelles historien på en helt ny måte, og den visuelle opplevelsen filmen gir er ganske unik.

Hvem forteller?


I et samfunn som stadig er i konflikt, og der begge sider har sterke meninger, vil det alltid til en viss grad bli kalt propaganda om den ene siden lager film om den andre. Selv om regissører som de Heer og Luhrmann med rette har vært sensitive overfor historiske fakta, har følelsene som er i omløp rundt temaene de behandler fremkalt reaksjoner og diskusjoner rundt filmene fra begge sider.

Det ser for tiden dårlig ut for flere urfolkfilmer, laget av urfolket selv. Under Labour-partiets styre (2007-2012) ble det lagt mer penger inn i aboriginsk sak, også kunst og kulturproduksjon, og det synes på hvor mange filmer som ble produsert. Nå styres landet av et parti som tilsvarer en enda blåere versjon av norsk Høyre, og det blir ikke lengre produsert mange aboriginske filmer. Med kun åtte titler i 2013 og syv titler i 2014 mot 28 i 2007 (året Labour ble valgt), er populariteten til urfolkfilmer produsert av aboriginske regissører definitivt på hell. Samtidig stenges såkalte settlements i bushen: De stedene der aboriginene bor slik de mer eller mindre har gjort bestandig, uten inngripen fra den hvite mann. De tvinges til integrasjon i det anglo-australske samfunnet og er sintere enn noen gang. Hva skjer egentlig i Australia? Og hvem skal fortelle om dette?

australia David Gulpilil i Baz Luhrmanns Australia

 

Kilder:

White over black: Discourses of whiteness in Australian culture
The agony of Australias stolen generations
Creative Spirits – Films by Aboriginal directors

http://www.abc.net.au/tv/documentaries/stories/s727474.htm

http://www.stuff.tv/news/past-and-future/movie-classics/25-best-australian-movies-ever

http://www.imdb.com/name/nm0347858/

http://aso.gov.au/titles/collections/indigenous-filmmaking/

http://aso.gov.au/chronology/1950s/#ejedda-colour-landmark

http://aso.gov.au/titles/features/jedda/

 

 



Din kommentar


Relatert

Refleksjoner fra Venezia – 3 filmer fra årets program

Z #4 1987: Venezia fortsetter å synke i havet, det myke lyset gir skyggene pastellfarger. For å komme til [...] | kun utdrag

God film skal provosere

Z #2 1989: Australieren John Hillcoats film Ghost… of the Civil Dead ble vist på filmfestivalene i [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Kvinner som ser

Andrea Arnolds filmer skaper nye rom for kvinners blikk - og for hvordan sex kan skildres på film. | kun utdrag

Maskulin heimstaddikting

Shane Meadows’ selvbiografiske Midlands-filmer.

Rulle med Rob og Steve

Fest sikkerhetsbeltet! I The Trip blandes humor, lokal mat, vennskap, litteratur, kunst og intertekstualitet sammen på de mest elegante og uventede måter. | kun utdrag


Fra arkivet

La det synke – en samtale med Vibeke Skistad i Euforia film

Z #2 2016: Om filmkritikkens - og terningkastenes - betydning for norske kinofilmer.

Bikinisesongen – ikke lett å le

Z #4 1994: Komedier er ikke til å spøke med, og når Runar Jarle Wiik i høst debuterte som [...] | kun utdrag

Solanas og risikoens estetikk – notater om en mangfoldig filmfortelling

Z #2 1987: På slutten av 60-tallet var den argentinske regissøren Fernando Solanas en av Sør-Amerikas mest [...] | kun utdrag