Kinofremtid

hovedbilde27 Romas Colosseum er fremdeles godt besøkt

 

Har kinoene og kinofilmen en fremtid? – Ja, til og med gode muligheter for vekst, konkluderer denne bloggeren.

Kinoene og kinofilmens fremtid diskuteres på mange nivåer for tiden. For oss som driver med film og kino er det et spørsmål både om kinofilmens fremtid som eget kunst- og kulturuttrykk og selve kinoen og kinoopplevelsen som næring og kulturtilbud. Z og filmklubbforbundets filmseminar ”Game of Screens” tidligere i høst prøvde blant annet å belyse forholdet mellom kinofilm og tv-serier som mulige konkurrenter langt inne på et område som tradisjonelt har vært kinofilmens.

colosseum2 Hva slags fremtid venter Oslos Colosseum?

 

Kinoene har overlevd på storslåtte spenningsfilmer, overveldende emosjonelle dramaer og et tilhørende stjernegalleri. Det er disse bestselgerne, med hollywoodfilmen i spissen som har gjort kinoer til solide forretningsmodeller selv lenge etter at levende bilder invaderte hjemmene våre. Kinoenes kulturelle prestisje er på den andre siden opprettholdt og styrket av det som ofte kalles kvalitetsfilm. Dette upresise begrepet favner om alt fra kunstneriske eksperimenter til mer formelt ordinære filmer som forteller noe som berører, får oss til å se ting på nye måter og fra en annen synsvinkel enn vanlig. Bevæpnet med både de mest underholdende bestselgerne og de smalere filmene, som kanskje ikke henvender seg til alle, men er desto viktigere for noen, har kinoene beholdt en unik posisjon samfunnet.

”Fjernsyn” koblet til satellitt, kabler, videoavspillere og internett har gitt folk et tilbud man for få år siden bare kunne drømme om. Hjemmets underholdningssenter har likevel, inntil nylig, manglet det siste i nyskapende filmkunst, da ikke minst gode fiksjonsfortellinger tilrettelagt for hjemmeskjermenes eget format. Med de nye tv-seriene er situasjonen gradvis forandret. En del, i første omgang amerikanske, tv-serier har kommet opp med fortellinger som både underholder og utfordrer sitt publikum. De har nettopp egenskaper som hittil bare er sett i kinoenes kvalitetsfilmer. Serier som bruker tv-mediet for alt det er verd, som tiltrekker seg de beste skuespillerne, regissørene, fotografer og andre fagfolk som tidligere kun jobbet med kinofilm. I de siste årene har vi også fått nordiske, til og med norske, TV-serier som gjør noe mer enn å være hjernedød tidtrøyte eller pliktfilmatisering av litterære verk. Et godt eksempel er, etter min mening, høstens NRK-serie Kampen for tilværelsen, som kan by på form og innhold vi knapt har sett på norsk tv-tidligere.

Filmnerdene har begynt å se på tv-serier som de tidligere så på kultfilmer. Filmklubber arrangerer happenings med seriepremierer og maratons på kinolerretet.  Tidene skifter. Det er naturlig at kinoene og kinofilmen som medium må finne sin plass i et nytt medielandskap. Så langt har kinoene og kinofilmene klart seg bra. Ny teknologi har også kommet kinoene til gode. Det er blitt langt billigere å distribuere film i digital form. Samtidig kan kinoene fylle ut programmet med alternativt innhold, alt fra opera-transmisjoner til fotballkamper er bare tastetrykk unna for kino-operatøren.

Det ser likevel ut til at den tradisjonelle kinofilmen, bestselgeren, fremdeles forblir grunnfjellet i kinoenes økonomi. Så langt i den digitale epoken blir bestselgernes bidrag til kinoøkonomien stadig større. Dette til tross for kinoenes utvidete muligheter for mer fleksibel programmering og enklere tilgang til de smalere filmene som tidligere bare fantes på markedet i én eller få kopier.

klingenberg Vil Klingenberg kino fortsatt bringe klingende mynt i kinokassen til Nordisk film?

 

Bør kinoene da droppe kulturelle forpliktelser og kvalitets-kriterier utover de som har et kortsiktig inntektspotensiale? Jeg tror ikke det.  At kinoene ikke gir fra seg de nyskapende filmene er sannsynligvis helt nødvendig for at kinoene skal utvikle seg videre og forbli et alternativ. Et kvalitetsalternativ i en fremtid der tilgangen på film og selve opplevelsen stadig blir bedre på de hjembaserte eller mobilbaserte personlige mediene. Kinoens anseelse som kulturinstitusjon vil hjelpe den videre inn fremtiden fordi samfunnet da vil føle en større forpliktelse for å legge til rette for kinodrift.

Det er heller ingen grunn til å se bort fra at selv om den store mengden av kinobilletter selges til bestselgerne, er det et tallrikt publikum som også besøker det øvrige kinorepertoaret. Samtidig er filmfestivaler, med kinoene som samlingspunkt, blitt et viktig supplement til den vanlige film-menyen. I løpet av få dager kan en festival samle et stort publikum, ofte rundt filmer som, selv om de er gode, ikke ville hatt en sjanse på det vanlige kinorepertoaret. Dette publikummet kan komme til å bli trendsettende i fremtiden når flere muligens blir trette av rekkene med superheltfilmer fra Hollywood.

Kinoene må både satse både på bestselgere, kvalitet og variasjon for å møte en stadig sterke konkurranse fra andre formidlere av levende bilder. Som sosial møteplass har kinoen et stort fortinn som kan føre til vekst heller en stagnasjon i møtet med nye medier.



Din kommentar


Relatert

Popcorn eller kalv i formalin? Kunst og underholdning

Blogg: Avstanden mellom kunstfilm og underholdningsfilm er ikke alltid så stor som den framlegges. Mange filmer som presenteres som norske arthouse-hits, er (ofte middelmådige) publikumssuksesser i opphavslandet. Og, virkelige kunstfilmer kan også trekke publikum. Om en ny arthouse-kino i Oslo skal kunne appellere til et bredt publikum, må ordene som brukes i den offentlige debatten forandres.

I bakrus etter Sør-suksess

Blogg: Filmfestivalene lykkes med visning av kvalitetsfilm, mens kinoene sliter. Hvorfor det da?

NORSK KINOREVOLUSJON?

Blogg: Det skjer mye i den norske kinobransjen for tiden. Og det er ikke bare det at kinoene blir digitale. Kino-Norge er også på full fart inn i en periode med restrukturering og kjededannelser. Kinoloven er under revisjon. Kommunene tenker kinosalg. En svensk gigant vil ha sin del av markedet og har overtatt direktøren til sin største kommunalt eide konkurrent. Hvordan vil kino bransjen se ut om noen år og vil det være noe igjen av det særnorske kinosystemet?


Fra siste Z

Z-enquete – fire kortfilmskapere om norsk film

Kortfilmskapere Rikke Gregersen, Bendik Kaltenborn, Johanna Pyykkö og Pjotr Sapegin om norsk film og kortfilm og refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Film er en empatimaskin, sier Amanda Kernell

Fem omfavnelser og en desperat bortføring i Amanda Kernells kortfilmer. | kun utdrag

Akkurat det vi trengte: Mer bling og fengende musikk

Årets musikkvideoprogram var sterkere enn fjorårets, med høyere underholdningsverdi og en spennende hybridfilm som viser en ny måte å tenke musikkvideo. | kun utdrag


Fra arkivet

Neo-maxi-zoom-dweebie – Om John Hughes og The Breakfast Club

Z #2 2008: Det kommer neppe noen tykke avhandlinger om John Hughes med det første. Men regissøren som fikk [...] | kun utdrag

Den hellige vei – en samtale med Ragnar Lasse Henriksen

Z #2 2004: 1970 spillefilmdebuterte den 23 år gamle Ragnar Lasse Henriksen med Love is War. Han fylte selv rollene som regissør, fotograf og produsent. Fremdeles er dette den eneste langfilmen vi har fått se fra Henriksens hånd. Det som skiller Henriksens historie fra å bli en i mengden er mottagelsen filmen hans fikk. | kun utdrag

Prosjektet Blair Witch og «found footage»-skrekkfilmen

Z #1 2016: En gang - for hundrevis av filmer siden, og det som også tilfeldigvis var en regntung kveld i oktober - snubla jeg og min like filmfanatiske venninne inn på Filmteatret. I et hjørne sto det en filmplakat i svart/hvitt som egentlig ikke sa oss noe om hva slags film den reklamerte for. Tittelen var også underlig: The Blair Witch Project? Og traileren, rarest av alt. Tre ungdommer som løp rundt i skogen og … skreik? | kun utdrag