Jodorowsky, j’accuse!

Hovedbilde

Kultregissøren Alejandro Jodorowsky hevder han oppdaget feminismen under innspillingen av The Holy Mountain. Vår Z-blogger er ikke like overbevist om akkurat dette.

«Most directors make films with their eyes, I make them with my testicles.».
– Alejandro Jodorowsky

Den retrospektive serien med kultregissøren Alejandro Jodorowskys filmer på Cinemateket i Oslo under Film fra Sør-festivalen ga de som ikke hadde så god kjennskap til hans verker anledning til å oppdage hans vidunderlige, surrealistiske og syrepregede 70-talls univers. Et univers man aldri blir ferdig med – poetisk, makabert, vulgært, psykedelisk og konfronterende – og som mange synes å kose seg med. Som publikummere blir vi bedt med på en unik spirituell reise inn i oss selv, hvor evige sannheter skal avdekkes med bruk av en symbolsk pot-pourri av alt fra religion til astrologi, tarot, zenbuddhisme, klassisk maleri, sjamanisme og popkultur.

Personlig synes jeg at dette teoretisk sett høres spennende ut, og jeg skulle gjerne hoppet på dette filmatiske toget. Det er derfor skuffende å oppdage underveis i filmen at denne selvoppdagelsesreisen ikke var ment for meg – som kvinne.

La oss rette et nøkternt blikk på The Holy Mountain, forbi all provokasjon og mystisisme. Da ser vi – for det første – at de aller fleste kvinnelige skikkelsene i filmen er fremstilt på en seksualisert måte. For det andre: Kvinnen fremstår i filmen som et symbol på lik linje med alle de andre symbolene i filmen; det vil si som noe ytre, en representasjon blant andre representasjoner i mannens forestillingsverden.

unnamed-1

La meg komme noe av kritikken jeg antageligvis vil møte på disse betraktningene i forkjøpet. Dersom en skal formulere feministiske innvendinger på en mest mulig relevant måte, må en forstå et verk innenfor sin egen kontekst og ta høyde for dets ambisjoner og ramme. Det er for eksempel etter min mening av begrenset interesse – og ofte arrogant – å anklage en del tekster for rasisme og sexisme. Ekstern kritikk er fullstendig mulig og nødvendig, men kan ofte risikere å virke ahistorisk og a posteriori – «vi vet så mye bedre nå». Men med dette innlegget ønsker jeg å ta opp en intern kritikk, gitt filmens egne premisser og regissøren uttalte ambisjoner, og ikke minst hans selvpåtatte provokatørholdning. Å formulere feministiske innvendinger mot Jodorowskys filmer betyr jo heller ikke at man synes at filmene er «dårlige» eller at hele verket er forkastelig. The Holy Mountain, som jeg ønsker å ta for meg her, ga meg en rik og spesiell filmopplevelse som jeg vil anbefale til alle nysgjerrige og filminteresserte mennesker.

Når disse forbeholdene er tatt i betraktning, kan jeg komme til saken. I mange intervjuer, og ikke minst i dokumentarfilmen Jodorowskys Dune (Pavitch, 2013), fremstår regissøren som en mann med ekstremt høye ambisjoner for sin kunst. Den skal ikke ta hensyn til inntjeningsbehov i det hele tatt. Den skal forandre og utvide den yngre generasjonens blikk på verden. The Holy Mountain handler om en tyv/Jesus-lignende skikkelses forsøk på å nå en opplyst, udødelig tilstand ved å lære seg livets endelige sannheter. Hans fører og guru på denne spirituelle reisen er en alkemist, spilt av Jodorowsky selv. Hans kompanjonger er syv av verdens mektigste mennesker, som herjer over hver sin «planet», og som representerer ulike aspekter ved den menneskelige tilværelsen. Venus er en fabrikk hvor man produserer kosmetikk (masker som skjuler død og alderdom), og Mars en våpenfabrikk (hvor det produseres gevær til alle anledninger, inkludert utformert som krusifikser og menorah). Greit så langt. Humor og provokasjon er nødvendig i denne filmen; uten disse elementene kunne vi risikere å ende opp med et høytsvevende og kjedelig astrologisk traktat. Som det ovennevnte testikkel-sitatet indikerer, er Jodorowsky en regissør som involverer hele kroppen i den kreative prosessen og gjerne bruker seksuelt ladete symboler. Gitt dette er det likevel ikke greit at så å si alle kvinnene i denne filmen avkles og systematisk fremstilles på en seksualisert måte. Filmens første scene er et vakkert, men nådeløst eksempel på dette: To pene, sminkede kvinner avkles brutalt og barberes av en prestefigur. De to nakne damene lener seg passivt innpå ham i et lystig tablå som blant annet ble brukt på filmens plakat. Flere andre eksempler kan nevnes. Misforstå meg rett: Filmen forsøker seg også på et skråblikk på maskulinitet. Men denne fikseringen på unge lystige kvinners kropper og konstante eksponering av seksuelle organer virker for meg veldig banal og mer som en intellektuell versjon av en tenårings våte drøm. De seksuelle symbolene som brukes hever heller ikke nivået betraktelig: Vi møter blant annet en mumifisert kvinnes våte vagina, en stor ispenis som det er populært å kaste seg på, og en diger «sexmaskin» som skal penetreres og som produserer en liten, skrikende babyversjon av seg selv.

unnamed-2

Slike scener utgjør flere irritasjonsmomenter, men dette var tross alt 70-tallet. Noen har møtt slike innvendinger ved å minne om at Jodorowsky stammer fra en chilensk machokultur. Et argument som for øvrig peker presist mot at det verdimessig, i motsetning til alt som blir sagt og skrevet, er veldig tradisjonell kost som blir servert her. Men jeg ønsker altså, som nevnt, å kritisere filmen fra innsiden. Det ville ha vært lettere for meg å se bort fra en slik pubertal fiksering på sex hvis det ikke hadde vært for den grunnleggende fremstillingen av «kvinnen» i The Holy Mountain. Hun fremstår ikke bare som sexobjekt, men som en del av mannens representasjonsverden. Som symbol for mannens preokkupasjoner nektes hun status som søkende, tenkende subjekt.

Den banebrytende sannheten som avdekkes på toppen av fjellet er at jakten på udødelighet er et håpløst foretagende, jag etter vind. I forkant av denne oppdagelse blir vår hovedperson sendt pent hjem av Jodorowsky/alkemisten sammen med en trofast (men ellers ganske så stum) prostituert som har fulgt dem hele veien, og en apekatt. «Gå til denne gode kvinnen som har fulgt deg hit ut fra kjærlighet.» Så det var altså det som var nøkkelen til lykken her på jorda, hinsides all spirituell søken: Kjærlighet mellom mann og kvinne (og apekatt). La oss et øyeblikk glemme at dette er en av de platteste klisjeene det er mulig å komme med i en film. Denne trofaste prostituerte har ikke gjort noe annet i filmen enn å følge etter mannen på hans vei mot spirituell opplysning – ikke av interesse for visdom, men ut fra kjærlighet. Kvinnen nektes status som medmenneske og fremstår her som et symbol som alle andre, et middel til mannens vei mot spirituell utfoldelse. Den spirituelle tause Birgitte.

unnamed-3

Vi møter for så vidt flere kvinnelige figurer i løpet av The Holy Mountain, blant annet to av de syv sannhetssøkerne. Det er mulig at man ut fra dette kan argumentere for at Jodorowskys kvinnesyn egentlig er mer kompleks, siden disse to har penger og makt på likt nivå som de fem andre – mennene – og også er på jakt etter spirituell opplysning. Men det er etter min mening den tause prostituerte (og hennes ape) som til syvende og sist representerer «det kvinnelige» i filmen. Ved siden av tyven/Jesus-skikkelsen, er hun den eneste figuren som fremstår som menneskelig, og som det er mulig å identifisere seg med. Det blir fort klart at disse to hører sammen.

Forresten: Jeg tør nesten ikke å tolke apens betydning – filmen flommer over med dyr av forskjellige arter som tusler rundt i bakgrunnen i alle scenene (se, et symbol!). Men det er vanskelig å ikke tenke på den klassiske kvinne/natur/omsorg-forbindelsen. Er denne «barnslige» lille apekatten et symbol på avhengighet og omsorg? Eller er den en allegori for menneskenes lenge benektede tilhørighet til naturen?

Jodorowsky er kjent for ha sagt at manglende forståelse for hans filmer bare viser at man er et mangelfullt individ («If you are great, El Topo is a great picture. If you are limited, El Topo is limited.») Det er mulig jeg har misforstått fullstendig – Jodorowsky har også hevdet å ha «oppdaget feminismen» under innspillingen av The Holy Mountain. Hvordan dette lar seg kombinere med den stadige eksponering av unge, pene kvinners nakne og innbydende kropper er vanskelig å forstå. Det gjøres for så vidt et forsøk på å leke med klisjeer (det er for eksempel en mann som herjer over Venus-planeten, og en kvinne som herjer over Mars), men dette ender etter min mening opp med halvdype filosofiske plattheter.

Min egen tolkning tar jo «bare» for seg de aspektene ved The Holy Mountain som berører Jodorowskys kvinnesyn. Men det kan oppleves som en viss begrensning at en film som har som ambisjon å si oss noe om mennesket objektiviserer halvparten av menneskerasen.

unnamed-4



Din kommentar


Relatert

Citizen Iversen og Fifty Shades of Grey – 2. rapport fra Ottawa

Blogg: «Fifty Shades of Grey» er en ganske dårlig film og samtidig en veldig interessant film, skriver Z-s landsforviste blogger som har vært på supermarkedkino i Ottawa. I Ottawa trenger man bil for å kunne gå på kino. I hvert fall dersom man ikke vil bruke timevis for å komme seg dit. Med kun et par unntak ligger alle kinoene langt utenfor bykjernen.

Film fra Sør 2016 – Korea og Japan under lupen

Blogg: Film fra Sør-festivalen er årets høydepunkt for alle med sans for indiefilm, asiatisk film, latinamerikansk og afrikansk film. For oss med øst-asiatisk – og særlig japansk film – som hovedinteresse virket kanskje ikke årets program umiddelbart like spennende som fjorårets.

Filmer trenger ikke pass

Blogg: Mohammad Rasoulof skulle være en av Film fra Sørs hovedgjester i år, men det iranske regimet ville det annerledes. Passet ble inndratt, og han ble nektet utreise fra hjemlandet. Filmene hans trenger heldigvis ikke pass, og tre av dem blir vist under årets Film fra Sør.


Fra siste Z

Portugisisk film, sa du?

Tretten innganger til en ukjent cinematisk gullalder. | kun utdrag

Det satt to jenter i et rom

Pedro Costas filmserie fra slumstrøket Fontainhas i Lisboa er en oppvisning i «virkelighetsfiksjon», og en bauta i moderne europeisk filmskaping.

«Vakker er et annet ord for rettferdig» – et intervju med Pedro Costa

Filmskaper Pedro Costa om pønk, om kaos som metode, om sitt forhold til Fontainhas gjennom 20 år, og om å yte rettferdighet til mennesker i prekære livssituasjoner. | kun utdrag


Fra arkivet

Den vanskelige dialogen

Z #3 1999: Etter filmen: Et manus av Morten Abrahamsen og Geir Greni. | kun utdrag

Rapport fra Cannes 1994

Z #3 1994: Litt om Cannes og det man ikke fikk sett. | kun utdrag

Beatgenerasjonen – Fra utadvendt livsdyrkelse til passivt opprør

Z #3 1988: En ny interesse for den såkalte «beat-generasjonen» i amerikansk kulturliv er iferd [...] | kun utdrag