Robin Hood – Rettferdighet på pilspissen

Hovedbilde

Cinematekene i Norge viser i disse dager The Adventures of Robin Hood i nyrestaurert utgave. I ukens blogg ser Zs skribent på fremstillingen av denne figuren gjennom filmhistorien. Stadig med spørsmålet om hva som er rettferdig.

Michael Curtiz og William Keighleys versjon fra 1938 av fortellingen om rettferdighetsforkjemperen og frigjøringshelten Robin Hood, er den som er husket best av alle lignende forsøk på fremstille tittelpersonen. For tiden digitalt overført, i sprakende farger og med støvfri glans. Fortellingen er imidlertid filmet så mange ganger at denne legenden må sies å være udødelig.

Rettferdigheten
I 2010 kom Beatrice Halsaa og Anne Hellum ut med essaysamlingen Rettferdighet på Universitetsforlaget. En lettfattelig bok, men ikke desto mindre en brannfakkel om rett og urett i vår verden. Her kom filosofer, jurister, og andre ulike teoretikere til orde med sine tanker rundt begrepet rettferdighet. Det som slår en etter en innledende lesning av dette verket, er at rettferdighet er av relativ størrelse. Alt må veies opp mot hverandre. I forhold til tid, kultur, samfunn. Der virkemidlene for å oppnå rettferdighet også må vurderes helt individuelt. Viktigst av alt er kanskje redaktørenes budskap om at legalitet ikke nødvendigvis sikrer rettferdighet. Her kommer emnet menneskerettigheter selvfølgelig inn – på et globalt plan.

I samme tidsrom som verket Rettferdighet kom i bokhandelen, kom også Ridley Scotts bidrag til filmlegenden, nemlig Robin Hood fra 2010. Den litt dystre, stemnings- og stilmessig realistiske spillefilmen fikk blandet mottagelse, men alt i alt gode besøkstall. Hvilket viste at sagnfiguren ikke var død. Det siste viste seg også ved at regissør-søskenparet Wachowski valgte denne figuren, dette stoffet, til sitt manus Hood som Warner Bros. skal ha fattet interesse for. Denne gangen skal handlingen ha vært lagt til samtiden, men prosjektet er per i dag ikke gått i produksjon.

1.errolflynnasrobinhood_Sherwood

Legenden
Nå viser imidlertid Cinematekene The Adventures of Robin Hood. Hvorfor er dette den beste av alle filmene om middelalderhelten? Vel, historikeren John Aberth og forfatteren av A Knight at the Movies, slår i dette verkets kapittel «Splendid in Spandex» fast at filmen med stjernen Errol Flynn i tittelrollen, er den som har slått best an. Det er slik folk ser Robin Hood for seg. Enten de liker det eller ei – akkurat som en kvinnelig TV-reporter med Flynn tydelig i minne priste seg lykkelig da hun la merke til at Russell Crowe i den samme rollen i 2010 faktisk ikke gikk i tights.

John Aberth understreker at det er uvisst om Robin Hood noensinne har levd, om når i middelalderen han fantes, opphavet til navnet, om han var en kompositt-karakter smeltet sammen av forskjellige fredløse menn som kjempet mot urett i sin samtid. Figuren opptrer i de episke balladene fra senmiddelalderen og oppover, og dernest i skuespill og litt senere opera. Konfliktstoffet i mange av filmene, som i den klassiske filmen med Flynn, er forholdet mellom saksere og normannere. Dette var for øvrig ikke tilfelle i den virkelige tidsepoken til Rikard Løvehjerte og Johan uten land, regentene i handlingen, men filmen fra 1938 der kampen mellom gruppene står sentralt, leder likevel tankene til rettferdighetsspørsmålet i dagens samfunn. Om ulike kulturgrupper; om anerkjennelse av religion, språk, kles- eller hodeplagg, kjønn, seksualitet. Dette slik denne problemstillingen blir tatt opp i verket Rettferdighet.

De tidlige filmene
Allan Dwan regisserte den første store, helaftens spillefilmen om nevnte person med Robin Hood fra 1922, skjønt tittelfiguren hadde dukket opp i mindre, kortere filmer og filmsekvenser før den tid. Det er nettopp denne filmen der Douglas Fairbanks gestalter rollen, som har flest likhetstrekk med Keighley og Curtiz’ senere versjon. Til tross for at Dwans film er mer omstendelig fortalt, med intrigens forhistorie med Rikard Løvehjerte og Johan uten land, allerede før førstnevnte er dratt ut på korstog. I innspillingen med Flynn, begynner filmen midt i handlingen slik den klassiske Hollywood-filmen gjerne gjør, in media res.

2.Robin_Hood_forest

Ofte blir Robin Hood fremstilt som en fallen og fredløs adelsmann, gjerne med et dobbeltliv i en overgangsfase, og som får sin fortjeneste med flere titler ved filmens utgang. Uansett er han en noe glorifisert skikkelse. Filmen med Flynn i rollen tar oss med til et annet sted, en annen tid – slik filmguruen Leonard Maltin har formulert det. Da er det kanskje heller ikke så rart at Disney-selskapet også kastet øynene sine på legenden. Ken Annakins The Story of Robin Hood and his Merrie Men med Richard Todd kom i 1952, den første av to produksjoner om mannen fra Disney-konsernet. I denne filmen er det enda klarere enn i filmen fra 1938 at Robin Hood er en helt som står på de fattiges side. Dessuten stjeler den nevnte helten også for å skaffe løsepenger for den gode, opprinnelige, og nå bortførte monarken. Filmen mangler imidlertid nerven til den fra 1938. Tegnefilmversjonen til Disney fra 1973 i Wolfgang Reithermans regi var undertegnedes første møte med legenden og legemliggjørelsen av denne, slik den blir gjenfortalt og levendegjort for barn med dyreskikkelser i rollene. En sterk opplevelse i tidlig barndom. Sean Connery som en modnere Robin Hood i Richard Lesters Robin and Marian fra 1976, virker derimot noe søkt, skjønt han viser seg som mannen som ikke viker tilbake for sine idealer.

Arven videre
Senere filmer har vist at Robin Hood-legenden er et materiale som kan formes og vris på etter filmskapernes forgodtbefinnende. Å bruke historiske konsulenter har vært vanlig under alle disse filmatiseringene, men det har skjedd i absolutt varierende grad. Kevin Reynolds’ Robin Hood: Prince of Thieves fra 1991 er i så måte løsrevet oppspinn da den mer bygger på en senere fjernsynsserie, i større grad enn å vise til de historiske og kunstneriske kildene. John Aberth slår fast at det er en av de versjonene som i mindre grad bygger på de opprinnelige sagnene og historikken. Dessuten virket ikke dialekt-omleggingen til hovedrolleinnehaveren Kevin Costner. Filmen fungerer rent kinematografisk, men det er også alt. Utfordreren det samme året, John Irvins Robin Hood med Patrick Bergin var mer gjennomarbeidet og med et langt mindre budsjett enn den andre. Dog kanskje ikke like svingende stilistisk sett som den førstnevnte. Også her kommer fordeling av statseide formuer og det å bemektige seg inn, i vesentlig grad.

Mel Brooks drev skikkelig gjøn med Reynolds’ film i Robin Hood: Men in Tights fra 1993. Samtidig lånte han i stor grad fra Keighley og Curtiz’ film, særlig hva angår estetiske løsninger, så vel som personkarakteristikk. Cary Elwes i tittelrollen hyllet Errol Flynn med masse humor – og glimt i øyet; en hommage til den klassiske fektemesteren på film, slik han gjorde det tidligere i Rob Reiners The Princess Bride fra 1987. Denne heltetypen var særlig utviklet av Errol Flynn med filmer som Michael Curtiz’ Captain Blood fra 1935 og The Sea Hawk fra 1940. Douglas Fairbanks var forløperen i stumfilmtiden. Lenge før selveste Ridley Scott så sitt snitt til å gjenoppfriske stoffet om sagnhelten for få år siden.

3.Robin_Hood_Erroll_Flynn_finale

Omveltninger
John Aberth har spådd en feminisering av det som nesten kan kalles en genre. Så en konflikt mellom ulike folkegrupper som saksere og normannere, samt fattig og rik, er ikke det eneste som står på dagsorden i disse filmfortellingene. Figuren Marian har også utviklet seg fra å mest være en øyensynlig kvinne i nød, til å bli en aktiv deltager, slik Cate Blanchett fikk spille henne i den siste versjonen til Scott. Uma Thurman forespeilet dette i Irvins film.

Den kontroversielt grensesprengende eventyreren og playboyen Errol Flynn fylte tittelrollen med hele seg; med livskraft og glede. The Adventures of Robin Hood sprang dertil ut av en tid med omveltninger. Filmstudioets jødiske agent i Berlin var blitt lynsjet i den tyske hovedstaden. John Aberth mener dessuten paradene i filmen leder tankene til omstridte Leni Riefenstahls Triumph des Willens tre år tidligere. Videre trekker han frem at det han kaller filmens konservative sosialisme samkjørte med President Franklin D. Roosevelts programpolitikk i depresjonstidens USA. Selv om filmselskapets øverste sjef Jack Warner var republikaner, støttet han Roosevelts valgkampanje noen år i forveien.

Som barn fant denne artikkelforfatteren Robin Hoods metoder problematiske. Var det egentlig riktig å utføre lovstridige handlinger for å oppnå sosial likhet? Var det riktig å tilrøve seg verdier fra de rike eller skatteinnkreverne? Med kassettspiller spaserte en elleveåring ut på gaten, rundt kvartalet og stilte dette spørsmålet til voksne forbipasserende. Det antydes i Halsaa og Hellums bok at radikale metoder av og til kan brukes dersom ulikhetene er såpass skjeve. Tiden har gått siden The Adventures of Robin Hood så dagens lys. Den gangen Errol Flynn var på høyden, Technicolor fikk sitt gryende gjennombrudd og Erich Wolfgang Korngold var den første komponisten som personlig mottok en Oscar for sin filmmusikk. Filmverket har tålt tidens tann, særlig om man har Leonard Maltins ord i bakhodet. Robin Hood er fortsatt aktuell. Dette til tross for at forholdene er betraktelig annerledes enn i middelalderen som sagnet henter sitt stoff fra.

4.RobinandMarian_TheEnd

 



Din kommentar


Relatert

Mildred Pierce – Damer og dilemmaer i drivende, dvelende drama.

Blogg: Dramaet Mildred Pierce er dvelende, nesten detaljert i sine miljøbeskrivelser og portrettegninger. Samtidig sparer ikke regissør Todd Haynes på det kunstneriske kruttet.

Minneverdige Monroe

Blogg: Marilyn Monroe var både en særegen filmskuespillerinne - og en inspirasjonskilde for filmindustrien. Zs blogger presenterer noen notater om Monroe som filmstjerne, Monroe og regissørene samt Monroe og andre kvinnelige filmskuespillere.

Beasts of the Southern Wild

Blogg: Independentsensasjonen Beasts of the Southern Wild er fabel-aktig eventyrfilm for voksne. Og en temmelig magisk filmopplevelse.


Fra siste Z

Kvinner som ser

Andrea Arnolds filmer skaper nye rom for kvinners blikk - og for hvordan sex kan skildres på film. | kun utdrag

Maskulin heimstaddikting

Shane Meadows’ selvbiografiske Midlands-filmer.

Rulle med Rob og Steve

Fest sikkerhetsbeltet! I The Trip blandes humor, lokal mat, vennskap, litteratur, kunst og intertekstualitet sammen på de mest elegante og uventede måter. | kun utdrag


Fra arkivet

Filmteoriens utvikling – en meget kort oversikt

Z #1 1992: Filmteori kan virke forvirrende og uoversiktlig for den som nærmer seg emnet for første gang. [...] | kun utdrag

Bent Hamer og Factotum – Independent Made in Norway?

Z #4 2005: Hvem i Norge er det som kjenner independentmiljøet best? Det naturlige valget syntes å være Bent Hamer som i år hadde premiere på sin nye film Factotum med independentguruen Jim Stark som produsent og kjente amerikanske filmskuespillere, som Matt Dillon og Lili Taylor, i hovedrollene.

Møtets kunst – Om Ettore Scolas filmproduksjon

Z #2 1987: Fra å være en rutinert og produktiv håndverker har Ettore Scola de siste årene blitt en [...] | kun utdrag