Renoir og Romero speiler hverandre

hovedbilde25

I ukens blogg ser vi på to filmøyeblikk som speiler hverandre.

 

You know, I feel like disappearing. I want to vanish into a hole.
What good would that do?
I’d no longer have to distinguish between good and bad. The terrible thing is that everyone has his reasons.

Spillets regler (La règle du jeu), Jean Renoir, 1939.

 

Maybe if we tried working together we could ease some of the tensions. We’re all pulling in different directions.
That’s the trouble with the world, Sarah darlin’. People got different ideas concernin’ what they want out of life.

Day of the Dead, George A. Romero, 1985.

 

Det er flere ting Jean Renoir og George A. Romero deler med hverandre. Én kvalitet er hvordan de på sitt beste evner å lage inderlige filmer med kritiske perspektiv. Man finner en slags sårbar humanisme hos disse filmskaperne, med rom for humor og skrekk, ømhet og råhet, nærhet og distanse, empati og analyse.

I Romeros Day of the Dead finner jeg et ekko av den kjente sekvensen i Spillets regler. Det vil si: for meg var det andre veien. Jeg så Day of the Dead minst tre ganger før jeg så Spillets regler. To av de mest fantastiske filmene jeg vet om, og to øyeblikk jeg aldri vil glemme. Alle har sine grunner, alle har sine egne ideer om hva de vil ha ut av livet.

De respektive samtalene starter i henholdsvis mediumshots (Renoir) og close-ups (Romero) og klassisk shot/reverse shot og går så over til et distansert totalbilde (long shot), som i det perseptuelle gapet det skaper, i det avmålte mellomrommet mellom seg og menneskene det studerer, underbygger det som blir sagt: En implisert perspektivisme. Hos Renoir: som det ubestemmelige, avventende, nærmest luskende blikket til en fremmed tredjeperson; hos Romero: hovedpersonens point-of-view, fremmedgjort i undergrunnens ganger, møtt veggen der hun står i avmakta etterlatt av orda og situasjonen de stammer fra: alle har sine grunner.

Spill1

spill2

spill3

spill4

spill5

spill6

spill7

spill8

spill9

spill10



Relatert

Jean Renoir

Z #4 1984: Cinemateket i Nork Filminstitutts nye kino i Oslo er i ferd med å etablere seg som et senter for [...] | kun utdrag

Blå er den varmeste fargen

Blogg: Blå er den varmeste fargen er en sterk og vakker film om den første store kjærligheten. Anbefales alle som noensinne har vært forelsket.

Netflix og kinoene: mafiabosser i krig?

Blogg: The Irishman tvinger oss til å tenke nytt om hva en film skal være.


Fra siste Z

Å kjenne det på kroppen – om popmusikk og kroppslig respons i film

Når musikken klaffer ekstra godt med en filmscene, kan vi praktisk talt kjenne det på kroppen. Men hvordan brukes popmusikk for å involvere oss seere rent kroppslig? | kun utdrag

Da popmusikk flyttet inn på lydsporet

Om bruken av popmusikk i 60- og 70-tallsfilmen, compilation-lydsporenes fremvekst, og hvilken rolle popmusikken spiller i den legendariske filmen Harold and Maude. | kun utdrag

David Bowie: Hooked to the Silver Screen

En rask odyssé gjennom Bowies filmkarriere – kunstneren som stadig skiftet form, men alltid forble seg selv. | kun utdrag


Fra arkivet

Gotham – nattens by

Z #2 2012: Når «The Dark Knight» igjen sprer vingene over norske kinolerreter den 25. juli, ser vi hans evige paradoks: Desto mer Batman bekjemper kriminaliteten, desto mer utfordrer han Gotham Citys eksistens.

Bare moro – spektakulært spetakkel

Z #2 2001: På ett punkt er Lara Croft og jeg ganske like: Vi kan alltids ta oss tid til litt reinspikka moro. [...] | kun utdrag

Den taiwanske nye bølgen

Z #1 2010: Den taiwanske nye bølgen er den mest interessante bølgen i det internasjonale filmlandskapet de [...] | kun utdrag