Renoir og Romero speiler hverandre

hovedbilde25

I ukens blogg ser vi på to filmøyeblikk som speiler hverandre.

 

You know, I feel like disappearing. I want to vanish into a hole.
What good would that do?
I’d no longer have to distinguish between good and bad. The terrible thing is that everyone has his reasons.

Spillets regler (La règle du jeu), Jean Renoir, 1939.

 

Maybe if we tried working together we could ease some of the tensions. We’re all pulling in different directions.
That’s the trouble with the world, Sarah darlin’. People got different ideas concernin’ what they want out of life.

Day of the Dead, George A. Romero, 1985.

 

Det er flere ting Jean Renoir og George A. Romero deler med hverandre. Én kvalitet er hvordan de på sitt beste evner å lage inderlige filmer med kritiske perspektiv. Man finner en slags sårbar humanisme hos disse filmskaperne, med rom for humor og skrekk, ømhet og råhet, nærhet og distanse, empati og analyse.

I Romeros Day of the Dead finner jeg et ekko av den kjente sekvensen i Spillets regler. Det vil si: for meg var det andre veien. Jeg så Day of the Dead minst tre ganger før jeg så Spillets regler. To av de mest fantastiske filmene jeg vet om, og to øyeblikk jeg aldri vil glemme. Alle har sine grunner, alle har sine egne ideer om hva de vil ha ut av livet.

De respektive samtalene starter i henholdsvis mediumshots (Renoir) og close-ups (Romero) og klassisk shot/reverse shot og går så over til et distansert totalbilde (long shot), som i det perseptuelle gapet det skaper, i det avmålte mellomrommet mellom seg og menneskene det studerer, underbygger det som blir sagt: En implisert perspektivisme. Hos Renoir: som det ubestemmelige, avventende, nærmest luskende blikket til en fremmed tredjeperson; hos Romero: hovedpersonens point-of-view, fremmedgjort i undergrunnens ganger, møtt veggen der hun står i avmakta etterlatt av orda og situasjonen de stammer fra: alle har sine grunner.

Spill1

spill2

spill3

spill4

spill5

spill6

spill7

spill8

spill9

spill10



Relatert

Jean Renoir

Z #4 1984: Cinemateket i Nork Filminstitutts nye kino i Oslo er i ferd med å etablere seg som et senter for [...] | kun utdrag

Netflix og kinoene: mafiabosser i krig?

Blogg: The Irishman tvinger oss til å tenke nytt om hva en film skal være.

Gledespiker, terrorister og zombier: den uforlignelige Betrand Bonello

Blogg: Gjennom en rekke særegne filmer har Bertrand Bonello etablert seg som en subtil betrakter av kapitalismens dekadanse og nihilisme. Med Zombi Child – månedens film på landets cinemateker og med visninger også på Vega og Kunstnernes hus - er det kolonialismen som står for tur.


Fra siste Z

Sulten etter å høre til

Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag

Markens grøde

Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag

Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.

Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag


Fra arkivet

Samfunnet trenger kunnskap om de audio-visuelle mediene

Z #3 1984: I en årrekke har norske filminteresserte måttet reise ut for å studere film, enten det nå har [...] | kun utdrag

Musikk for øyet og Raumlichtkunst – intervju med Cindy Keefer

Z #3 2016: Det finnes en lang tradisjon for abstrakt film i kortfilmhistorien, Cindy Keefer – som vi traff på kortfilmfestivalen i Oberhausen – brenner for denne tradisjonen og disse filmene. Flere av filmene hun har restaurert og Raumlichkunst-prosjektet, som hun har rekonstruert, kan i disse dager ses på Whitney-museet i New Yorks store eksperimentfilmutstilling: "Dreamlands: Immersive Cinema and Art, 1905 - 2016"

Kompleks minimalisme: Hou Hsiao-hsiens «Three Times»

Z #1 2010: Three Times er en film med en tilsynelatende enkel overflate, men den inneholder en skjult struktur som tillater den taiwanske mester å belyse menneskelivets repetive natur.