Norsk fokus i Berlin

hovedbildeny Ja, vi elsker

Norsk kortfilm er i år et av fokusområdene for interfilm, den store kortfilmfestivalen som finner sted i Berlin 11 til 16 november.

Den 30. utgaven av interfilm internasjonale kortfilmfestival i Berlin går straks av stabelen. I år kjører festivalen egne fokusprogram med norsk film. Prosjektet har fått støtte fra Norsk filminstitutt og den norske ambassaden, og inkluderer Z filmtidsskrift som samarbeidspartner. Z-redaktør Ingrid Rommetveit er invitert til Berlin under festivalen for å snakke om tendenser i den norske kortfilmen.

I denne forbindelse har Z intervjuet Nele Luise Fritzsche, som har kuratert de norske fokusprogrammene sammen med festivalens kunstneriske ledelse.

Endre Eidsaa Larsen (EEL): interfilm International Short Film Festival Berlin regnes ikke bare som en av de viktigste filmfestivalene i Berlin, men også som en av Europas viktigste kortfilmfestivaler. Hva tror du har sørget for denne statusen?

Nele Luise Fritzsche (NLF): Interfilm begynte som super8-filmfestival i okkuperte hus. Etter hvert har det utviklet seg til å bli en internasjonal kortfilmfestival med mer enn 600 filmer som vises over seks dager. Helt fra starten av har interfilm lagt vekt på å invitere filmskaperne til festivalen, og å fremme dialog mellom filmskaperne og publikum. Festivalen har derfor alltid hatt mange internasjonale gjester. I 2013 begynte vi også med interForum, en plattform for internasjonal kortfilm. Filmskaperne har alltid vært veldig velkomne til å presentere filmene sine, og det har skritt for skritt sørget for renomméet.

I tillegg er interfilm, ved siden av filmprogrammet under festivalen, også til stede over hele verden. Festivalen har for eksempel prosjekter i samarbeid med Rencontres du Films Court på Madagaskar, med Tainan 39 Hours Short Film Contestival i Taiwan. Det nyeste samarbeidet er med den internasjonale kortfilmfestivalen i Ningbo i Kina.

Interfilm har alltid turt å prøve ut nye temaer eller nye perspektiver, slik at det f.eks. vises kortfilm med fokus på sykling i Bike Shorts, etter at sykkelen fikk en renessanse i sammenheng med „bike courier-scenen“ i New York. Andre eksempler er en konkurranse med filmer med sosialt engasjement i Confrontations – Films With a Conscience, dansefilm i Body Talk, trash-filmer i eject, eller kortfilmer som levendegjør musikk i Sound & Vision. Interfilm har en veldig dynamisk programutforming.

IF-Visual6Logo500_06

EEL: Hva initierte deres norske fokus i år?

NLF: Hvert år presenterer interfilm kortfilm fra to forskjellige land i programmet Focus On. Det er alltid et europeisk og et ikke-europeisk land. Valget av hvilke land man vil fokusere på baserer seg som oftest på de respektive kuratorenes blikk. Var det noe som vekket oppsikt da jeg besøkte andre festivaler rundt om i verden? La jeg merke til noen tendenser? Eller savnet jeg noe? Jeg var motivert for å vise norsk kortfilm som man ikke så ofte får mulighet til å se i Berlin – en by som har en stadig større nordisk subkultur. Hva er kortfilm fra Norge? Hva forteller filmene om og hva er motivasjon for å lage film?

EEL: Er det noen spesifikke tendenser du vil framheve ved norsk film?

NLF: Siden det er sjelden man får mulighet til å se norske kortfilmer her i Berlin, var jeg først og fremst interessert i å presentere et tverrsnitt. I episodefilmer, langsomme filmer med lange innstillinger, og kollasjefilm, forteller filmskapere korte historier. Det var derfor bredden jeg var mest interessert i da jeg valgte ut filmene. Jeg ville også undersøke merkelappen ‘det litt rare og underlige norske’. Det finnes mange forskjellige måter å fortelle på, det ser man veldig tydelig når man har tilgang på filmmateriale som strekker seg over flere år, der man får se flere perioder og strømninger i filmfeltet.

Jeg så for eksempel på filmen Shower (Christian Norvalls), som fikk ‘Special Mention’ på interfilm i fjor. Filmen har en veldig kompakt narrativ struktur og konfronterer oss med det å være ærlige mot oss selv, med mot, vold og hardhet, med kjærlighet. Det er mange store spørsmål som blir stilt samtidig. Litt omvendt er det i animasjonsfilmen Det var ikke jeg, det var fiskmåsen (Julie Engås). Fortellingen er veldig spesifikk. Hvert minutt, hver bevegelse, hvert bilde og tegning forteller noe, man må passe på for å få med seg alt. I Ett enklare liv (Gunhild Enger) har man igjen noe helt annet – tablåer som undersøker en viss tilstand, en film som kaster et nøytralt blikk på et gjennomsnittlig liv, og relasjonene mellom mennesker og mellom mennesker og maskiner. Også finnes det filmer som er klassikere, med internasjonal suksess, som Eating Out (Pål Sletaune), Sniffer (Bobbie Peers) og Sinna Man (Anita Killi) som jeg ville vise til et tysk og internasjonalt publikum.

Jeg synes at norske filmskapere er tett på. De er glade i karakterene sine og følger dem veldig nære. Mange filmer er nærmest små portrett. Filmenes helhet er laget med stor oppmerksomhet for karakter, omgivelsene, og atmosfæren som kreves for å skjønne akkurat denne fortellingen rundt akkurat denne figuren.

Sinna_mann_1-til-nett Sinna mann

EEL: Når dere nå presenterer norsk kortfilm i et eget program, i hvilken grad ønsker dere å vise noe kulturelt særpreget og i hvilken grad ønsker dere å vise at også Norge lager god og interessant film med internasjonal rekkevidde?

NLF: Jeg har veldig lyst til å presentere begge deler samtidig. Mange av de filmene vi skal vise i Berlin er filmer med sterke manus, gode karakterer og skuespill, ofte også spennende og innovative kameraperspektiver og tone. Men samtidig forteller de historier fra Norge, norsk hverdag, norske folk, laget av norske filmskapere som selvfølgelig er preget av kulturen de er oppvokst i. Det som også har vært ekstremt spennende og utfordrende i programmeringen, er at jeg bodde i Norge som ungdom, lærte norsk, og på grunn av det skjønner jeg mange små hentydninger eller språklige spissfindigheter. Å distansere seg fra det og tenke programmering for et publikum som ikke har noen forbindelse til for eksempel dialekter eller norske tradisjoner var en veldig interessant prosess.

EEL: Du deltok på kortfilmfestivalen i Grimstad i år; hvilke inntrykk sitter du igjen med? Er det noen erfaringer du gjorde deg som du tar med deg i ditt videre arbeid med filmformidling?

NLF: Kortfilmfestivalen i Grimstad var en strålende erfaring både med hensyn til film og bransje. Muligheten til å møte filmskapere, til å høre foredrag og bli kjent med institusjonene var et meget viktig grunnlag for å finne meg til rette i norsk kortfilm. Det som satte preg på uken var at man virkelig hadde tid til å ha samtaler med personene. Jeg kunne lære mer om de som driver med film, om deres tanker, inntrykk, meninger. På de fleste festivalene jeg reiser til er ikke det mulig. Jeg var også begeistret for sideprogrammet om kvinnelige filmskapere, og samtalene om nye idéer i norsk dokumentarfilm eller norsk kunstfilm. Jeg håper at Grimstad skal fortsette med det! Balansen mellom film og filmkritikk eller medieestetikk var veldig bra.

ledelsen interfilm 30 år

 

EEL: Tysk film har fått en del internasjonal oppmerksomhet de siste årene med det som har blitt kalt ‘Berliner Schule’, med blant annet en egen serie på Museum of Modern Art (MoMA) i New York i fjor. Har tendenser man har sett her også vist seg i kortfilmen, og har dette eventuelt inngått i interfilms fokus?

NLF: Estetikken som ble kalt for „Berliner Schule“ har en veldig sterk og lang tradisjon i Tyskland som peker tilbake på filmer som ble laget lenge før selve betegnelsen fantes. Det vises selvfølgelig også i tysk kortfilm: Realistiske filmsett, lange innstillinger, lite dialog, nesten ingen filmmusikk. Utfordringen her er egentlig at man prøver å vise at det finnes gode filmer i berlinsk tradisjon, men også en god del andre filmer med en helt annen tilnærming til historiefortelling. Interfilm har ikke et spesifikt fokus på „Berliner Schule“ i tysk konkurranse.

EEL: Med tanke på din kjennskap til norsk og tysk kultur og filmskaping: har du noen forslag til hva norske filmarbeidere kan lære av tyske, og hva tyske kan lære av norske?

NLF: Spørsmålet er veldig spennende og samtidig ekstremt vanskelig å svare på. Jeg tror både norske og tyske filmskapere kunne forsøkt å ha mer selvtillit med akkurat det de gjør, og ikke prøve å være mer fransk, dansk eller amerikansk. Jeg syns at både norske og tyske filmskapere har en evne til å fortelle veldig personlig. Jeg ser mye stillhet, mye tålmodighet, mye ærlighet. Det er spennende når man tør å satse på det. Men dette er veldig subjektivt og jeg tror at spørsmålet burde stilles til filmskaperne selv. Det hadde vært veldig interessant å høre hva de sier.

interfilm_NoFeature

(Intervjuet fant sted som mailkorrespondanse)

Fokusprogrammet: http://www.interfilm.de/en/festival2014/programm/focus-norway.html

interForum: http://www.interfilm.de/en/festival2014/programm/interforum.html



Din kommentar


Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

Z-enquete – 4 kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne, Izer Aliu, Det sporadiske filmkollektivet, Mona Hoel og Kolbjørn Haugen/Jon Sindre Fjellvang Klonteig om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Verdenskort

Utvalgte favoritter fra årets internasjonale kortfilmprogram. | kun utdrag

Norsk kort 2018

Alle kortfilmene fra det norske kortfilmprogrammet i Grimstad anmeldt. | kun utdrag


Fra arkivet

Musikk til film – noen innfallsvinkler

Z #4 1989: Filmmusikken fremstår ofte som en skjult komponent i filmuttrykket. Artikkelforfatteren diskuterer [...] | kun utdrag

Bill. mrk. «Sinte smådamer søkes»

Z #1 1999: Et sted må de jo komme fra, disse hevngjerrige og kaldblodige nittitallskvinnene i den vestlige [...] | kun utdrag

Mysterious Skin

Z #4 2008: .. er etter min smak en av årets beste filmer. Jeg gikk og så den etter å ha lest anmeldelsen til Ellen M. Sand i VG, ikke med skyhøye forventninger, men med en vag forestilling om en historie som rommet en hemmelighet.