Tsai Ming-Liangs Stray Dogs
Taiwanske Tsai Ming-Liang er en av de mest anerkjente auteurene i samtidsfilmen. Zs blogger har sett hans nyeste film Stray Dogs.
Med Stray Dogs (2013) tar regissør Tsai Ming-Liang enda et steg vekk fra tradisjonell historiefortellende film og lar verket puste og vokse ved hjelp av svært god koreografi og utnyttelse av bildene.
Stray Dogs handler om en familie som lever på gaten. Faren, som spilles av Lee Kang-Sheng, jobber som skiltbærer i et veikryss med reklameskilt for luksusleiligheter. Datteren og sønnen bedriver tiden med å spise smaksprøver på ulike supermarkeder mens de venter på at far skal bli ferdig på jobb. De spiser mat som butikkene kaster og vandrer hvileløst rundt i storbyen. I skyggene lurer det en ensom kvinne med et behov for å dele sin moderlighet. Hun mater løshunder og tar seg av barna i sin jobb på en av nevnte supermarkedene.
Et av Tsai Ming-Liangs signaturtrekk som auteur er hans statiske longshots som dras til det ekstreme. I Stray Dogs (Jiao You) går han litt lenger enn ellers: Innstillingene får stå til det bristeferdige. Pluss litt til. En rekker å tolke bildets narrative innhold, analysere hver minste detalj i bildet, fundere over hvilke meninger som er tiltenkt av filmskaperen, eller tillagt av en selv. Føle på stemningene og sette pris på de resonnerende komposisjonene av materie, bevegelse, vinkler, farger og lyd. Omsider dras sekvensene så langt at det oppstår en ambivalens mellom bildets uendelige muligheter og samtidig dets begrensninger. Jeg blir overveldet hver gang en ny innstilling overtar for den forrige.
Ensomheten hos de voksne rollefigurene gis et voldsomt stort pusterom i Ming-Liangs dvelende stil, som fanger opp kjedsomheten, tomheten og ikke minst håpløsheten hos dem. Følelser som siver ut av lerretet og befester seg hos tilskueren. Vi får et innblikk i den underliggende desperasjonen rollefigurene opplever, i alt fra arbeidsdager til måltider: Gjøremål som kun utføres av absolutt nødvendighet, som et overlevelsesinstinkt på automatikk, en desperasjon som bygger seg opp og forsøksvis ventileres i løpet av filmen.
Regissøren klarer på en enkel, men likevel svært kompleks måte, å spille på alle strengene i følelsesregisteret mitt. Filmen skaper også følelsen av en alternativ tid: Man formelig dysses inn i en transe av det kompromissløse tempoet.
Tsai Ming-Liang har i løpet av sin karriere vunnet en rekke priser med fantastiske filmer som Vive L’Amour (1994), The River (1997), Hullet (The Hole) (1998), What Time is it There (2001) og ikke minst Den lunefulle skyen (The Wayward Cloud) (2005). Til min store forundring er det bare to av disse som har hatt distribusjon i Norge, Hullet (Arthaus) og Den lunefulle skyen (Tour de Force).
Lee Kang-Shen, regissørens alter ego, har vært med i samtlige av Ming-Liangs filmer, og er også med i Stray Dogs. Kang-Sheng evner å jobbe med Liangs formspråk, en tålmodig skuespiller som får tid til å vokse i bildene og – i en nærmest ekspresjonistisk stil og med en utrolig kroppslig kontroll – bli ett med byens kalde klaustrofobiske arkitektur. Han blir en del omgivelsene.
Ming-Liang har tidligere vært kjent for benytte seg av sterke farger i sine komposisjoner. De fleste av filmene hans handler om ensomhet – trangen etter menneskelig kontakt og nærhet:. Fargene har allikevel alltid vært med på å skape et varmere klima rundt karakterene, selv om ensomheten er rammen. De representerer et håp, eller en mulighet, for å tilfredsstille de skrikende behovene. I Stray Dogs har regissøren tatt skrittet vekk fra den voldsomme bruken av sterke primærfarger og benytter seg heller av blått, gråtoner, rust, stål og falleferdig interiør. Filmen er nok den blekeste fremstillingen auteuren har laget til nå, det er som om en fremtidspessimisme med tiden har manifestert hos regissøren.
Bortsett fra variasjonen i bruk av farger er noen av hans mest kjente trekk fortsatt til stede: Bruken av totalbilder, skuespilleren Lee Kang-Sheng, ensomheten og vann/regn som metafor for kjærlighet. En metafor han særlig benytter seg av i nevnte Hullet og «vannmelonfilmen» Den lunefulle skyen.
Liang har uttalt:
«… I always regard the characters in my films as plants which are short of water, which are almost on the point of dying from lack of water. Actually, water for me is love, that’s what they lack. What i’m trying to show is very symbolic, it’s their need for love». (Filmref.com)
I Stray Dogs er vannet fryktinngytende for Kang-Shengs rollefigur. Kjærligheten, som regnet representerer, er en kjærlighet han ikke er i stand til å ta inn over seg, den blir for voldsom i hans håpløshet. Det øynes imidlertid håp for de øvrige rollefigurene, særlig gjennom en scene der kvinnen i filmen omfavner barna samtidig som regnet skyller over dem.
Stray Dogs kan tolkes på mange måter. Den gir tilskueren tid til å tenke selv. Jeg tolker den som en film om noe grunnleggende menneskelig, om primærbehov som ikke blir dekket, med klare stikk mot globalisering, fremmedgjøring og en tapt fortid som årsaksforklaringer. Sistnevnte nydelig illustrert i en motsetningsfylt sekvens der rollefigurene kontemplerer nåtid og fortid i møte med et maleri av det tapte. Stray Dogs er stappet med langtekkelige og uhyre vakre bilder, med et detaljrikt lydbilde. Det er en film som bør oppleves.
Hullet vises under Z og Filmklubbforbundets filmseminar «Game of Screens – telefili vs cinefili» på Filmens hus den 4 oktober.
Tweet
Relatert

Film fra øst på Film fra Sør 2015
Blogg: I år stilte Film fra Sør-festivalen med sitt mest spennende program på årevis. I hvert fall for de med spesiell sans for asiatisk film og anime.

Filmens verdenskart
Z #2 2009: Trender i tysk, afrikansk, kinesisk, latinamerikansk, koreansk, thailandsk, taiwansk og rumensk film anno 2009.

Hou Hsiao-hsien – en «indirekte filmstil»
Z #1 2010: Hou Hsiao-hsien er en av verdens største nålevende regissører, nå kinoaktuell i Norge med kritikerroste The Assassin. Chris Berry gir i denne teksten fra Zs Asia-nummer i 2010 en innføring til den taiwanske mesteren.
Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter
Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken
Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud
Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.
Fra arkivet

Hjerne av, hjerte på – intervju med Jenny Jacobsen
Z #4 2013: Å være fan av en bok som filmatiseres kan være en tumultuøs opplevelse. Kanskje særlig for noe så omfattende som J.R.R. Tolkiens bøker. Peter Jackson nærmer seg formodentlig slutten av sin filmatisering av Tolkiens to hovedverk. Da vil de som var fans fra starten av ha vært gjennom seks prøvelser, hvor hver film står i fare for ikke å stå til forventningene, som har vokst seg større og større over tid. Å være Tolkien-fan har vært et emosjonelt tiår. | kun utdrag

Inn i sin tid – Norsk dokumentarfilm anno 2015
Z #3 2015: Gunnar Iversen har siden 2001 skrevet for Z om dokumentarfilmprogrammene ved Kortfilmfestivalen i Grimstad. Her ser han på årets trender. | kun utdrag

Musikkvideoer som vil noe – norsk musikkvideo 2016
Z #3 2016: Høyt nivå preger norsk musikkvideo. Årets program i Grimstad viste både musikere og regissører som bruker mediet til å markere temaer de er opptatt av, og at bilder og musikk er en eksplosiv blanding. | kun utdrag