Orfeus i pels

hovedbilde

Zs blogger har vært på barnefilmfestival i Kristiansand og skriver her om den svenske animasjonsfilmen Reisen til Fjærkongens rike som ble publikumspris-vinner på festivalen

Reisen til Fjærkongens rike (Toft Jacobsen, 2014) er ikke bare et nydelig animert eventyr med verdens koseligste computergenererte kaniner. Den handler heller ikke bare om hvordan en viss kanin, Johan, lærer å forholde seg til tapet av sin mor. Det dreier seg om rasjonalistisk pedagogisk innfallsvinkel: Å innse at virkeligheten er gjennomtrengt av klare normative prinsipper som har en naturlig plass i et ordnet kosmos.

Det spesielle universet vi befinner oss i er hovedsaklig bebodd av kaniner, deriblant Johan som lever et lykkelig liv hjemme med mor og far. En dag begynner mammaen å hoste – og plutselig er hun borte, det vil si bortført av et mystisk og beryktet bevinget vesen ved navn Fjærkongen. Fra denne dagen må Johan og pappaen lære å klare seg alene, sammen på en båt ute i havet. De ser ut til å trives relativt godt, men gutten har ikke gitt opp tanken på å dra til Fjærkongens rike for å hente sin mor, i håp om å kunne leve lykkelig igjen som familie.

reisen1960x530

Ordet “død” eller “dødsriket” nevnes aldri i løpet av denne filmen selv om det tilsynelatende er slike eksistensielle spørsmål den handler om. Utgangspunktet i historien har mange fellestrekk med andre mytologiske fortellinger, folkeeventyr og barnehistorier hvor døden er representert som et sted som faktisk finnes, og som det går an å dra til. Det visuelt flotte og oppfinnsomme universet inkluderer noen fascinerende skapninger som godt kunne eksistert i en Studio Ghibli film: Vi møter blant annet en kjempefrosk som frakter de døde over havet og et ansiktsløst tentakelmonster. For å ikke snakke om Fjærkongen, en krysning av fugl og kanin.

Som en pelsverk-versjon av Orfeus tar vår helt oppgjør med en av de mest etablerte, naturlige reglene som strukturerer virkeligheten, nemlig grensen mellom liv og død. Når Johan etter hvert kommer til Fjærkongens rike, er det med hjelp fra hunden Bill, som har forsøkt å flykte unna døden i mange år. Bill er en opprørsk gammel gubbe som ikke tåler å bli underlagt Fjærkongens instrukser. Han er rask ute med å fange Fjærkongen og arrangere en stor fest for alle innbyggerne. Denne inntreden av frihet, kaos og grensesperrende dionysisk livskraft i dødsriket virker som en drøm som går i oppfyllelse. Det er ren menneskelig viljestyrke som seirer over selve døden. Johan, moren og faren blir gjenforent og tilbringer en lykkelig kveld sammen som familie. Filmen kunne ha sluttet her – men hva ville vi i så fall ha lært? I motsetning til barnefilmer som er opptatt av å gi barna det siste ordet og hvor verden er underordnet deres premisser (Pippi, Ronja Røverdatter, osv) er dette en oppvekstskildring. Johan og virkelighetsbenekteren Bill er nødt til å innse at verden er strukturert etter visse prinsipper, og at disse er naturlige og gode. Det er ikke noe forskjell mellom “er” og “bør”. Uten struktur, truer hele universet med å falle sammen. Det er nemlig det som skjer når dødsriket kommer ut av balanse i kjølvannet av Bills opprør. Bunnen begynner å synke inn i havet og “alt blir til ingenting”. Til slutt klarer kaninene å gjenopprette balansen og Johan får dra hjem igjen. Uten moren sin. Alt er kommet på rett kjøl igjen og vår helt er blitt litt mer moden. Det er forhåpentligvis også publikum.

reisen960x530 (2)

Hvorvidt det er ønskelig å formidle denne typen moral til barn – nødvendigheten av å forholde seg til det naturlige gitte kontra et forsvar av barnslig naivitet og oppgjør med de voksnes verden –  er en debatt jeg ikke skal ta her. På et filosofisk nivå er det fristende å tolke dette som en konflikt mellom kosmisk harmoni og nihilisme, mellom de apollinske og de dionysiske elementene, eventuelt mellom religion og mangel på tro. Uansett – også om man ikke leser disse elementene  inn i filmen – er det interessant med en halvannen times barnefilm som problematiserer vesentlige eksistensielle spørsmål. Dette gjør det lettere å overse sider ved manuset som ikke helt henger sammen. Med mye spenning, magi og et nydelig gjennomført visuelt uttrykk er dette en fantastisk fin og sjarmerende film. Utfra min egen kinoopplevelse ville jeg tro at barn (ca 5 til 9) år også vil ha stor glede av denne og kan anbefale den på det varmeste.

 

Reisen til fjærkongens rike (Resan til Fjäderkungens Rike)
Regi: Esben Toft Jacobsen

Skuespillere: Tuva Novotny, Edvin Ryding, Gustav Hammarsten, Syssela Kyla

Sjanger: Animasjon / Drama / Eventyr / Familiefilm
Kinopremiere: 08.01.2015
Nasjonalitet: Sverige
Språk: Norske stemmer
Produksjonsår: 2014
Lengde: 1 t. 18 min.
Produksjonsselskap: Copenhagen Bombay
Distribusjon: KontxtFilm
Filmen blir satt opp på kino 8. januar 2015



Din kommentar


Relatert

Tegnende, avkappa og uavhengige hender: Litt japansk filmhistorie

Blogg: Internettverdenskrise og nettnerdens rødmefylte neseblod: Årets filmfaglige seminar i Filmens Hus, «Fokus Japan», i regi av Filmklubbforbundet i samarbeid med UiO og Norsk filmkritikerlag, starta med en komisk audiovisualisering av globale problemstillinger og kulturspesifikke særegenheter.

Akira – 25 år gammel obligatorisk klassiker

Blogg: Katsuhiro Otomos dystopiske Akira fra 1988 er blitt en klassiker innenfor anime og sci-fi film og er en gigantisk inspirasjonskilde for sjangerfilmer i øst og vest. Er du en nyfrelst anime-tilhenger eller science-fiction entusiast er filmen obligatorisk.

Friheten i det faktiske

Blogg: Hvordan skal vi forstå idéen om animert dokumentar? Under årets Dokfilm i Volda ble spørsmålet via et eget seminar og aktualisert av en Norman McLaren-utstilling.


Fra siste Z

Portugisisk film, sa du?

Tretten innganger til en ukjent cinematisk gullalder. | kun utdrag

Det satt to jenter i et rom

Pedro Costas filmserie fra slumstrøket Fontainhas i Lisboa er en oppvisning i «virkelighetsfiksjon», og en bauta i moderne europeisk filmskaping.

«Vakker er et annet ord for rettferdig» – et intervju med Pedro Costa

Filmskaper Pedro Costa om pønk, om kaos som metode, om sitt forhold til Fontainhas gjennom 20 år, og om å yte rettferdighet til mennesker i prekære livssituasjoner. | kun utdrag


Fra arkivet

Eddie Constantine alltid i toppform – eller Lemmy pour les dames

Z #3 1986: Eddie Constantine, amerikaneren i Paris, han man aldri glemte, men glemte å snakke om. Kjent som [...] | kun utdrag

Cannes uten Madonna og Arnold

Z #3 1991: Mens andre forbereder julestria minnes Zs utsendte fremdeles våren og filmfestivalen i Cannes. En [...] | kun utdrag

Musikkvideo: Et knippe til glede og forargelse

Z #1 2012: Zs gjesteredaktør presenterer et utvalg av egne favoritter på musikkvideofronten, som en smakebit [...] | kun utdrag