Nostalgiske absurditeter – Norsk musikkvideo 2014

hovedbilde

Som vi i filmbransjen kjenner godt til, har de siste årene for mange vært preget av digitalisering, nye medier og endringer i hvordan man konsumerer kulturelle uttrykk. Særlig musikkbransjen har måttet gjenoppfinne hjulet i rekordfart – ikke alltid med like stort hell.

I krysningspunktet mellom film og musikk ligger naturligvis musikkvideoen. Med cd-singelens død og strømmetjenestenes inntog, har musikkvideoer blitt enda viktigere for artister som ønsker å stikke seg ut i mengden og vise fram hvem man er.

Resirkulering eller nyskapning?

Årets musikkvideoprogram besto av hele 20 videoer, med svært stort spenn i uttrykksform og sjanger. Til sammen gir dette programmet inntrykk av en sterk vilje til å jobbe med musikkvideo som et krysningspunkt mellom selvstendige, filmatiske uttrykk og utstillingsvindu for band og artister – og til å utforske hvilke videre muligheter som ligger i formatet.

Selvfølgelig er noen av musikkvideoene mer tradisjonelle enn andre, og det virker litt rart at for eksempel Kvelertaks klassiske turnebuss­video, laget av Stian Andersen, er plukket ut til årets program i Grimstad. Jada, fint filmet i svart/hvitt og tøft band, men dette er da vitterlig noe av det mest tradisjonelle og minst nyskapende vi ser i musikkvideosjangeren i dag? Dette blir en sånn video som egentlig kunne vært laget for hvilket band som helst, og er mest av alt en godbit for den dedikerte fansen.

Med sin video for det såkalte jazzmetallbandet Shining, har Kyrre Hervik Larsen prøvd seg på en litt mer original vri. Her forskes det på mennesker som sitter koblet til maskiner via slanger og ledninger, noe som umiddelbart gir videoen en litt sånn Matrix-aktig følelse. Fargebruken i videoen passer musikken godt, med sin gjennomgående blanding av svart, rødt og grått. Imidlertid føles vokalistens sinna-posering med intens stirring og skriking rett inn i kamera ganske så oppbrukt, og jeg klarer ikke helt å engasjere meg i denne videoen.

Shining - I Won't Forget

En video som føles klassisk uten å føles oppbrukt kommer også fra Stian Andersen, og er for Lars Vaulars sang Legender. Denne videoen er skutt i nydelig og skarp svart/hvitt, og matcher historiefortellinga i låta til Vaular fint: låta handler tilsynelatende om Vaulars oppvekst, og vi får se klipp av ungdommer som forelsker seg, tægger, røyker og så videre, innimellom klipp av Vaular selv som rapper for oss – ikke alltid inn i kameraet, men vi føler oss nære på han allikevel. Videoen inkorporer dessuten Vaulars spesielle bevegelser, som er lett gjenkjennelige. Videoen blir stående som et eksempel på hvordan man kan utvide et klassisk uttrykk med enkle grep, heller enn å la seg begrense av det.

Jazz-horror og de andres liv

Enda mere svart/hvitt finner vi blant annet i to horror-inspirerte videoer, som, tro det eller ei, ikke kommer fra verken rocke- eller metall-sjangrene, som gjerne er de man forbinder mest med denne typen uttrykk. Den første videoen er regissert av ingen ringere enn Arild Andresen (Kompani Orheim mm.) og produsert av selskapet 4 ½. Låta The Visitor er fra Aslak Hartberg’s The Fuzz, og er nærmest rent instrumental; ingen ord synges. Dermed er det fritt fram for historiefortelling, og denne videoen følger et par unger som har kledd seg ut til Halloween på sin ferd gjennom byen, mens en annen, eldre gutt gjør seg klar til å utnytte den anonymiteten som Halloween kan by på. Hartberg selv spiller en statistrolle i filmen.

Den andre horror-inspirerte videoen er til Hanna Paulsberg Concept sin låt De ensomme, og er regissert av Ole-T. Skomsøy. Dette er også den lengste musikkvideoen i årets program, med sine 6 minutter og 36 sekunder, som gjør at man har hatt rikelig med tid til å leke seg med historiefortelling. Det syns. Her er utgangspunktet en boligblokk som nesten helt sikkert er OBOS, og vi får noen mørke innblikk i livene til noen av blokkas beboere. Musikkens tilbakelente jazztoner kler de absurde situasjonene godt, og videoen er som en slags paranoid noir-horror. En veldig filmatisk og flott video!

Splashgirl - Field Day Ritual

I Ola Martin Fjelds video til Splashgirl-låta Field Day Ritual får vi også smake på situasjoner og et sinn litt utenom det vanlige. Ei ung jente, kanskje femten eller seksten, får være alene hjemme mens familien drar bort på helgetur eller lignende. De smått bekymrede blikkene fra foreldrene i det de setter seg inn i bilen er mer på sin plass enn de nok kan forestille seg – for datteren viser seg fort å være uinteressert i å stelle til hjemme alene-fest eller lignende, hun vil heller starte branner, for eksempel. Ansiktet til jenta røper ingen følelser, og det ligger en slags trolsk ro over både videoen med sin duse fargepalett og musikken til Splashgirl.

Et tema som gikk igjen i årets musikkvideoprogram var den klassiske, lengtende nostalgien. Her er det funnet plass til både det såre, det romantiserende og det lettere absurde – noe vi skal komme tilbake til. Videoen til stjerneskuddet Emilie Nicolas er satt sammen av musikkvideo-hotshot André Chocron, og består utelukkende av gamle hjemmeopptak på 8mm fra Nicolas’ egen barndom. 8mm er et format som i disse dager fremkaller bøttevis av nostalgi i seg selv, men det er mer som innvirker her: Sangen heter «Grown Up», og med linjer som «You don’t need to hold my hand, I’ve grown up» sårt sunget over opptak av Nicolas selv som barn, på mammas og besteforeldres fang, for eksempel, gir stor dybde og personlighet til denne videoen, samt en opplevelse av bilder som jobber i direkte samspill med musikk og tekst.

Siden videoen ikke består av noen nye opptak, har regi-jobben stort sett bestått i å plukke ut og sette sammen klipp av de gamle opptakene. Dette er gjort på kyndig vis, og det er lagt inn litt ekstra skurring og hakking der hvor også musikken skurrer og hakker litt. I likhet med andre av Chocrons videoer er dette et verk hvor klippingen spiller hovedrollen, og filmskaperen bidrar på det viset til å tydeliggjøre klippets viktige rolle i enhver film. Grown Up er en svært vellaget musikkvideo, som lett kan fremkalle gåsehud om du er i det lett mottagelige hjørnet.

Fint, men forglemmelig

En annen video som blant annet benytter seg av 8mm-film er Alexander von Mehrens La chanson de douche, regissert av Andrew Amorim. Dette er en fin video, som blander de skurrete 8mm-opptakene med skarpe 5D-bilder. Denne videoen klarer imidlertid ikke å gjøre noe særlig inntrykk i nærheten av den nevnte videoen til Nicolas, hvor 8mm-filmen spiller sin egen rolle og har et virkelig formål i videoen. I La chanson de douche er det nok mere gjort for moro skyld – og det er ikke noe i veien med det, men det blir allikevel en mer forglemmelig musikkvideo.

Forglemmelig blir dessverre også videoen Swing it Low (Mount Avalanche/Salle Hilowle). Programmet beskriver den som «en kunstnerisk musikkvideo som byr på linedans og en eksplosjon av farger». De skal ha for at de klarer å mane fram en ganske drømme- eller fantasiaktig stemning, men de symmetriske formene og bildene av gammeldagse sirkusartister, ansikter og kroppsdeler makter aldri å skape noe som setter seg fast som en helhet hos meg.

Impossible - It's OK

«Hipsteren er død. Det er helt greit», lyder (den fullstendige!) programteksten til videoen It’s Ok, regissert av Kristoffer Metcalfe for bandet Impossible. Videoen går stort sett ut på at Kristoffer Hivju er tøff – men også sårbar, vet du – i skogen. Og selv om man nok ikke akkurat kan kalle Hivju for en hipster, så er han uten tvil en av de hippeste skuespillerne Norge har å by på for tiden, så jeg flirte litt over akkurat den biten. Når jeg nå har fått det ut av systemet, så er det en helt annen type nostalgi vi har å gjøre med i denne relativt enkle videoen: Hivju er ensom og sårbar og tøff mann i skogen og på ei hytte, og kombinert med programteksten tolker jeg dette som et slags uttrykk for lengsel etter det man så gjerne kaller «en enklere tid», det vil si «gamle dager». Nærmere nattur’n og det som er. Det funker greit, og det skulle vel godt gjøres å få en video med Hivju som skogsmann til å være noe mindre enn grei, men videoen klarer heller ikke helt å skille seg ut i mengden av musikkvideoer på kortfilmfestivalen. Fint foto, fint klippet og produsert, men det eneste egenartede den har å gå på er altså Hivju. Hvilket for så vidt vil si at videoen garantert blir lagt merke til, men jeg savner litt mer dybde, et mer egent uttrykk, noe som kanskje speiler mer av bandet – som føles totalt fraværende her.

Rå melankoli, absurd nostalgi

En ung kvinne jobber på et begravelsesbyrå (og kombinert solstudio!) i en anonym bygd et sted i Norge. Da det en dag kommer inn en gammel mann som har falt om på bingoen, dukker det opp intense minner fra hennes barndom med sin egen bestefar, og hun prøver å få den døde mannen foran henne til å fylle tomrommet som bestefaren har etterlatt seg. Sammen med en kjølig, distansert og nærmest spøkelsesaktig vokal på lydsporet, er dette utgangspunktet for Kjartan Nilsens video for Scarlet Chives, Bigger Than the Tall. Blandingen av absurd nåtid og romantiserende, lengtende tilbakeblikk på fortiden fungerer godt, og fremkaller en helt egenartet stemning; det blir aldri bare sukkersøt nostalgi.

En lignende blanding av absurditet og nostalgisk uttrykk finner vi hos popduoen Mona & Maria. Videoen Babyflowers er regissert av en annen duo, nemlig Frode & Marcus, og er ikke like eksplisitt nostalgisk; den har ikke tilbakeblikk til den tid der alt var annerledes (og sannsynligvis bedre). Det er allikevel et visst nostalgisk preg over både video og musikk, og det oppstår nok et sted i krysningen mellom western-inspirert musikk med sangtekster om hva «we used to be» og iscenesettelser av absurde situasjoner og bilder. Fotoet i denne videoen er kjølig, men med klare, sterke farger der det trengs, og oppleves som en fin, nærmest harmonisk kontrast til de mer absurde elementene.

Kaja Gunnufsen - Faen Ta

«Melankoli synes jeg er rått», synger Kaja Gunnufsen i Faen Ta. Denne låta og videoen, laget av Thea Hvistendahl, leker seg med det melankolske og den menneskelige lengselen. Videoen starter før sangen begynner og slutter etter at den er ferdig, men jeg kan allikevel ikke se for meg videoen uten akkurat denne musikken til. Denne musikkvideoen, som tok hele 8 dager å spille inn på 30 forskjellige locations, flørter med kontaktannonse-formatet, og lar forskjellige personer fortelle og vise fram til kamera hva de ønsker seg av en livsledsager. Dette blir et slags skråblikk på hvordan man ønsker å fremstille seg selv, og hvordan det ikke alltid fungerer som man tror: Hvor romantisk (eller hyggelig, for den saks skyld) er det å sitte helt alene på en brygge midt på vinteren og brenne stjerneskudd? Og hadde det ikke vært litt greiere å kaste opp på fylla om det var en kjæreste, og ikke mamma, som kom for å trøste? Klisjéer som «turer i skog og mark» og «noen å ha i armkroken» blir også harselert med, og det samlede resultatet blir vellykket tragikomisk. Gunnufsens stemme gir det hele en ekstra dimensjon, med sin sterke kontrast til eventuelt rene tragiske innslag. Selv om hun selv ikke er med i videoen, føles hun aldri særlig fraværende, som for eksempel i tilfellet med videoen til bandet Impossible (se over).

Videoen til Real Ones’ Separation Blues er regissert av gjenganger André Chocron, og produsert av Andrea Ottmar, i likhet med både Faen Ta og Grown Up – sistnevnte også regissert av Chocron. De to viser seg som en stødig duo når også Separation Blues havner i toppsjiktet blant årets musikkvideoer. Denne er laget av til sammen rundt 2000 stillbilder, og på det har de brukt 2 innspillingsdager. Vi kan nok uten å ta i alt for kraftig gå ut fra at etterarbeidet har tatt betydelig lengre tid. Sangen handler om akkurat det du tror, nemlig den litt bittersøte følelsen man kan kjenne på når punktum blir satt ved et endelig brudd. Sangen ble skrevet av vokalisten i Real Ones i forbindelse med hans egen separasjon eller skilsmisse, og den sjarmerende stop motion-videoen fungerer i direkte samspill med sangteksten som i stor del går ut på oppramsing av alt man mister eller taper ved et samlivsbrudd. Mens det synges, forsvinner gjenstand etter gjenstand ut fra rommet vokalisten oppholder seg i, som gir inntrykk av å være stua i det hjemmet som nå går i oppløsning. «There goes all I had, and more». Kombinert klarer video og sang å balansere på en hårfin grense mellom lystig og tragisk, og skaper et nærmest naivistisk uttrykk ut av det man kan anta å være en stor, personlig krise for den det gjelder. Ikke nødvendigvis den mest åpenbare tilnærmingen, altså, men allikevel imponerende god kombinasjon. Flott musikkvideokunst!

Real Ones - Separation Blues

Savnet får et annet uttrykk i videoen Happy Now, regissert av den svært erfarne kortfilmskaperen Geir Greni for hans eget band Norwegian Modesty, men her er det også en velfungerende balanse mellom det håpløse og det komiske. Her har en ung kvinne, legemliggjort av Lena Kristin Ellingsen (du vet, hun fra Mammon), åpenbart blitt dumpet og går gjennom en kjærlighetssorg av det mer utagerende slaget. Bilder av en bitter og deprimert Ellingsen, med rennende mascara og det hele, avløses av opptak av bandet selv mens de framfører sangen for kamera. Mot slutten av videoen kan vi nærmest si at «den fjerde veggen» brytes, da Ellingsens karakter stormer inn i studio og lar sin vrede både ses og føles. Bandet har selv uttalt at videoen er tenkt som en slags parodi på hele hjertesmerte-sjangeren, og den fungerer helt greit som det. En morsom video, som vil huskes i hovedsak for dét, samt for det gode, gamle kjent skuespiller-trikset.

Aliens og Finnmarkscamping

Så er vi stort sett ferdige med nostalgi, melankoli og lengsel – men absurditeten må vi holde oss til i flere av videoene. Et godt eksempel på dette er videoen Aleksandra Sende har laget for bandet Invader Ace: Heart Break Dance. Vi følger tre ungdommer i noe jeg antar skal være futuristisk ansiktsmaling (som egentlig ligner litt på sånn Samsaya-sminke) som møter noen aliens. De kan naturligvis ikke snakke sammen, men må heller kommunisere via dans. Det har blitt en fin og sjarmerende video, og jeg tror nok at rekvisitør og kostymedesigner har fått kost seg med denne produksjonen. Det sære visuelle uttrykket passer svært godt overens med musikken det er paret med: i følge bandets egen info på Vimeo, spiller de «musikk gjennom en gammel radio med tuba, gitar og trommemaskin». Det gir et akkurat passe «spacet» uttrykk til å kunne bære denne videoen.

Egil Pedersen er en gjenganger i kortfilmmiljøet. I fjor var han representert i Grimstad med den samiskspråklige kortfilmen Leaving the Herd (eller Ealli guoddá joavkkus), og i år har han både kortfilmen Portretter fra Varangerfjorden og musikkvideoen Min Guovlu. Videoen er laget i samarbeid med de samiske rapperne i Slincraze, og omfavner alt som er harry med campinglivet. Et knippe campingturister (antageligvis i Finnmark) har fest, og får blant annet posere rundt bålet i klisjéfylte hiphop-poseringer. Når karakterene er så lite hiphop-aktige som de er, blir resultatet ganske fornøyelig. Pedersen og hans fotograf Lukasz Zamaro benytter her et foto og en fargepalett som er stadig mer brukt i alle nivåer av norsk film, med et kjølig og distansert preg.

Godbiter med særpreg

De tre siste vi skal se på av årets musikkvideoer er tre av de mest imponerende og forfriskende fra årets program. Noen av de vi allerede har sett på kan også stille i samme klasse, som for eksempel Kaja Gunnufsens Faen Ta – men de siste tre har også såpass særegne uttrykk at de skal få æren av å avslutte denne gjennomgangen.

Først ut er One Plus One Makes One Out of Two, som er den siste i en serie samarbeidsvideoer fra musiker Hanne Kolstø og filmskaper Vibeke Heide. Videoen viser Kolstø selv som sammen med en annen jente eksperimenterer med måter å få seg til å besvime – som jeg tolker det, i alle fall. Andre har sett det som selvmordsflørt, men jeg tror nok ikke man kan dø av for eksempel å dytte store mengder bomull inn i munnen for så å helle solbærsirup over. At man kan dø av å pakke seg inn i plastfolie eller holde hodet under vann er åpenbart, men det er tydelig at i denne settingen er det tydelige grenser for hvor langt man tøyer strikken. De to jentene har tydelig en overensstemmelse seg i mellom. Videoen spekulerer ikke i hvorfor de to har valgt dette som ettermiddagssyssel, men nøyer seg med å videreformidle disse underlige iscenesettelsene med Kolstøs nydelige musikk som bakteppe. Akkurat hvorfor denne videoen står for meg som et av høydepunktene blir vanskelig å sette fingeren på. Kanskje det rett og slett er konseptet som skiller seg ut fra de mange videoene i svart/hvitt eller med det melankolske preget?

Disaster in the Universe - Sunlight

Hva som er spesielt med videoen til Disaster in the Universe sin Sunlight er det derimot veldig lett å sette fingeren på: nesten hele videoen består av selveste Elsa Lystad som danser i solskinnet i sin egen stue. Lystad, 83 år gammel da videoen ble spilt inn, har samarbeidet svært åpent med regissørene (for øvrig festivalens yngste musikkvideoregissører, begge født i 1993) om utformingen av videoen. I følge filmskaperne selv har de dratt hjem til Lystads leilighet og satt på musikken «for å se hva som skjer». Lystad tar oppgaven på strak arm, og improviserer hele videoen. Særlig for alle med kjennskap til norsk film er denne musikkvideoen verdt å se, og jeg tror nok at den via internett også vil finne publikum utenfor landegrensene.

Sist, men ikke minst har vi videoen til den nye musikkduoen Apothek og deres sang Family. Filmskaperne Andreas Grødtlien og Ida Thurmann-Moe har tatt med den ene delen av duoen, Morten Myklebust, ut i skogen og laget en mystisk og magisk video – som lener seg på den svært stemningsfulle vokalen. Videoen har ikke noen handling som går an å beskrive; fokus ligger heller på vakre bilder av ting som egentlig ikke går an i den naturen som videoen virkelig utspiller seg i: planter som vokser ut av reagensglass, speil som deler opp skogen så man ikke ser hvor speil begynner og skog slutter, og Myklebusts ansikt som gjemmer seg bak en lysstråle i den mørke skogen. Det at vokalisten er til stede uten helt å bli sett sørger for en egen gåtefull stemning, og lar filmskaperne eksperimentere fritt med det visuelle uttrykket selv om artisten er til stede. Det er en balanse som er vanskelig å finne, og det er særdeles sjelden at man kan få et så forførerisk resultat av en slik balansegang.

Apothek - Family

Det er åpenbart et stort spenn i stil, sjanger og kvalitet i norske musikkvideoer om dagen. Tør vi håpe på at flere av artistene og filmskaperne tør å løsrive seg mer fra tradisjonelle forestillinger om hva en musikkvideo skal være, og utforske de enorme mulighetene formatet byr på…?



Relatert

Musikkvideo – det ypperste av norsk musikkvideo samlet på et lerret

Z #3 2011: Norsk musikkvideo anno 2011: På begynnelsen av 80-tallet hadde alle som betydde noe en mening om musikkvideoen. Brian Eno mente at musikkvideoene var utformet som de var fordi produsentene trodde publikum var dumme. | kun utdrag

Norsk musikkvideo 2012: Noe for enhver smak

Z #3 2012: Både kvalitet og bredde skal dekkes i musikkvideoprogrammet i Grimstad. | kun utdrag

Å gripe virkeligheten – Norsk dokumentarfilm anno 2014

Z #3 2014: Dokumentarfilm handler om å gripe virkeligheten. Med bilder, ord og lyd fanger man inn deler av vår mangfoldige verden, og gjør disse delene forståelige. Slik at vi kan begripe dem, og slik at vi kan bli grepet; av stemmer, mennesker, historier og argumenter. | kun utdrag


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Det fortellende mennesket

Z #1 1995: Ropet om den gode historien hjemsøker det norske filmmiljøet som synes å leve i en kontinuerlig [...] | kun utdrag

Endelig ny kinolov?

Z #2 1983: I januar 1981 nedsatte Justisdepartementet et utvalg til å utrede en eventuell endring av [...] | kun utdrag

Reiser i bilder og lyd – norsk musikkvideo 2015

Z #3 2015: Refleksjoner rundt årets musikkvideoprogram i Grimstad. | kun utdrag