Locarno 2014: Bykovs The Fool og Costas Horse Money

hovedbilde

Ekstremvarianten av russisk sosialrealisme i The Fool samt Pedro Costas Horse Money utgjorde to av de sterkeste filmopplevelsene på filmfestivalen i Locarno for Zs blogger.

Ni dager i august hadde jeg gleden av å sitte i FICC-juryen under Locarno Film Festival nummer 67. Hovedprisen vår gav vi til Lav Diaz’ mesterstykke Mula sa kung ano ang noon (From What is Before, Filippinene,2014). Det gjorde også den offisielle juryen og filmkritikerjuryen. Men to av de andre filmene i programmet var imidlertid så sterke at vi syntes de måtte få honorable mentions: Yuri Bykovs The Fool og Pedro Costas Horse Money. I denne bloggen vil jeg se nærmere på de hederlige omtalene.

The Fool (Durak, Yuri Bykov, 2014)

The Fool er en knallhard kritikk av likegyldighet og umenneskeliggjøring i en liten russisk by, en umenneskelighet fremkalt av byens pill råtne politiske styre og en like råtten infrastruktur.

Filmens hovedperson Dima, spilt av Artem Bystrov (som forøvrig stakk av med prisen for beste mannlige skuespiller under festivalen), jobber som rørlegger i byen. Ved en tilfeldighet foretar han en kveld en inspeksjon av en falleferdig blokk. I løpet av natten demrer det for Dima at blokken er så falleferdig at den snart faktisk vil kollapse. For å prøve å redde beboerne ser han seg nødt til å gå over hodene til sine overordnede og braser, som en moderne helt, inn i den lokale ordførerens femtiårslag. Det dekadente femtiårslaget til ordføreren står i sterk kontrast til omgivelsene de 800 beboerene av blokken lever i: En setting preget av rusmisbrukere, konemishandlere og pensjonister. Dima tror at sunn fornuft og ønsket om å redde liv vil være nok til at byens politiske styre umiddelbart vil gå til aksjon, men i dette rottereiret er det andre verdier som råder. Og med den forestående kollapsen i bakhodet blir unnasluntringen til byens overhoder en fascinerende og spennende prosess å følge.

durak2

Å bruke sterke kontraster for å sette folket og makten opp mot hverandre er langt ifra noe nytt, men Bykov retter også pekefingeren nedover i samfunnslagene. Dima blir stadig påminnet om hvor idiotisk det tilsynelatende logiske prosjektet han har tatt på seg er. Konen og familien hans hevder til og med at hans forsøk på moralsk pliktoppfylling er egoistisk. Bykov framstiller korrupsjonen som noe som har eksistert så lenge, og blitt en så selvfølgelig del av samfunnet, at det er idiotisk å prøve å kjempe i mot den. Frykt og tiltaksløshet befester seg i alle lagene av filmens fortelling.

Motsetninger og poeng i filmen er malt med tykke, nærmest karikerte strøk. Filmen kan kanskje betegnes som en slags ekstremvariant av russisk sosialrealisme, og Bykov har tydelig ment den som en vekker. Karakterene virker troverdige i sine ekstremvarianter og det er et godt spill over hele linjen, særlig av hovedpersonene: nevnte Bystrov, og Nataliya Surkovasom spiller ordføreren.

Foruten den klare tematikken skilter filmen med et stilig, suggererende musikkspor, så overraskende kult at jeg nok må innrømme jeg ble tatt på sengen. Regissøren makter å skape noe symfonisk i behandlingen av en nokså blokkbasert fortelling. Det serveres lange tracking shots med pulserende musikkbruk i en setting som fremstilles i en grå, svart, skitten og mørk fargepalett som skriker «østblokk».

Durak setter sin agenda på spissen, men på en solid og overbevisende måte. Det rettes pekefingre mot et helt samfunn, og som publikum kan man bare håpe det finnes flere «idioter», eller«narrer»,som Dima og Yuri Bykov.

horse2

Horse Money (Cavalo Dinheiro, Pedro Costa, 2014)

Min personlige favoritt under festivalen, og vår andre hederlige omtale, var Pedro Costas Cavalo Dinheiro (Horse Money, 2014). Costa er kjent for å være en av de fremste regissørene av såkalt slow cinema, en type film definert av lange tagninger, statisk kamera og en løs fortellingstruktur. Dette er den fjerde av hans filmer som er knyttet til slumområdet Fontainhasi Lisboa (de tre andre har alt blitt utgitt som en trilogi av Criterion). I Horse Money følger Costa opp den gamle kappverderen Ventura, en karakter kjent fra Colossal Youth (2006) – siste film i den tidligere nevnte trilogien, kortfilmene Tarrafal og The Rabbit Hunters (2007), samt Our Man og Sweet Exorcism (2012).

Costas verden portretteres av et dvelende og statisk blikk som fanger stillstanden i en nærmest naturalistisk ånd. Karakterene er slitne, rustne og livstrøtte. Costas rollefigurer blir spilt av amatører som lever under samme kår og lyder samme navn som karakterene de portretterer, og manus er ofte basert på historier fra skuespillernes virkelige liv, valg som sender tankene til den italienske neorealismen. Flere av hans filmer er da også blitt kjente som såkalte dokufiksjoner. Men der den tidligere filmen Colossal Youth kan tolkes som et portrett over det lille samfunnet Fontainhas’ stillstand og saktegående undergang, med Ventura som guide, er Horse Money en film som beveger seg mer over i karakteren Venturas eget sinn. Filmen tar steget fra verden som den tilsynelatende er til hvordan verden kan oppfattes, fra noe observert til noe tenkt. Costa har vært svært minimalistisk i sine tidligere filmer, og han er fortsatt nokså sparsommelig her, men benytter seg av både sang og konstruerte montasjer for å matche filmens subjektive posisjon.

Det er krevende å skrive noe passende synopsis til Horse Money, den baserer seg mer på følelser, stemning og tematikk enn en klar fortelling. Tematikken minnet meg mye om Ingmar Bergmans Jordbærstedet (1957), den gamle mannen Ventura er i likhet med Victor Sjöströmskarakter i ferd med å miste grepet på virkeligheten i løpet av sine siste dager. Gjennom Venturas vandring rundt i et fysisk og mentalt mørkt, tunnelaktig landskap – skapt av en cinematografi som mørklegger alle kanter i bildet og fremstiller omgivelsene som snirklende ganger – konfronteres han med sitt liv. Han går i barndommen, møter seg selv i døren og kjemper en kamp med sin samvittighet. Venturas skjelvende, gamle hender, fuktige, rødsprengte øyne og pistrete, hvite skjegg skaper en voldsom kraft i form av et levd liv i møte med dets ufravikelige tragedie. Det er noe ekspresjonistisk over den hengslete gamle mannen fanget i Costa og fotograf Leonardo Simoes linse.

horse-money

Costas fokus kan også minne om Jacob Riis’ prosjekt How the Other Half Lives (1890), der den amerikansk-danske fotojournalisten dokumenterte hvordan livet i New Yorks slumfortonet seg. Men Costa er ingen flaneur eller sosialpornograf. Det er tydelig at han har en dyp respekt for de komplekse subjektene og den politiske undertonen som ligger bakenfor elendigheten.

Jacob Riis blir en naturlig parallell som Costa selv trekker opp i første sekvens av filmen. De første minuttene er en eneste kompilasjon av Riis’ bilder, levendegjort av bakgrunnsstøy og ambiens. Senere i filmen spilles det en situasjonsbeskrivende låt, mens Costa/Simoes tilfører gatefotoestetikken en ytterligere dimensjon. Vi serveres statiske og inspirerte utsnitt av brune rom, med seige, furede og levende subjekter som føles fanget i både bilde, rom og ikke minst tid. Det er tilsynelatende ikke stort som har forandret seg på de hundre årene siden bildene vi fikk servert i starten av filmen ble tatt. Sekvensen fungerer som et mellomspill, men skaper på tross av sine trange rom en pustepause og et miljøportrett av hvordan Ventura har levd og hvordan andre lever som Ventura.

Costas mørke Horse Money åpner dørene til den gamle mannen Venturas sinn og lukker dem bak tilskueren. En filmatisk verden man lett kan gå seg vil i og, i likhet med den man møter hos David Lynch, stoppe opp og la seg fascinere av underveis.

horse money



Din kommentar


Relatert

Ferdaminne fra Portugal årene 2013 og 2014

Blogg: Miguel Gomes’ trilogi Arabian Nights I-III blander folkelivsskildring, kunstfilm og journalistikk, og er en kjærkommen bekreftelse på det politiske potensialet i fiksjonsfilm.

SLAGET OM UKRAINA

Blogg: Krigshandlingene i Ukraina ser ikke ut til å ta slutt med det første. I en Z-blogg fra noen uker tilbake skriver Øystein Egge om dokumentarfilmen Maidan, som ble vist under filmfestivalen i Tromsø i januar. Festivalen viste også en annen film med Ukraina-konflikten som tema: Den russiske mesterregissøren Andrej Konsjalovskijs Battle for Ukraine.

Det satt to jenter i et rom

Siste Z: Pedro Costas filmserie fra slumstrøket Fontainhas i Lisboa er en oppvisning i «virkelighetsfiksjon», og en bauta i moderne europeisk filmskaping.


Fra siste Z

Portugisisk film, sa du?

Tretten innganger til en ukjent cinematisk gullalder. | kun utdrag

«Vakker er et annet ord for rettferdig» – et intervju med Pedro Costa

Filmskaper Pedro Costa om pønk, om kaos som metode, om sitt forhold til Fontainhas gjennom 20 år, og om å yte rettferdighet til mennesker i prekære livssituasjoner. | kun utdrag

Ferdaminne fra Portugal årene 2013 og 2014

Miguel Gomes' trilogi Arabian Nights I-III blander folkelivsskildring, kunstfilm og journalistikk, og er en kjærkommen bekreftelse på det politiske potensiale i fiksjonsfilm. | kun utdrag


Fra arkivet

Den norske filmen

Z #1 1993: Z feirer ti-års jubileum og slår til med en enquete som skal sette søkelyset på norsk film i de [...] | kun utdrag

Leketøy og revolusjonsromantikk – Sun Yus filmatiske motstandsbevegelse (1932 – 35)

Z #4 2006: Flere filmmuseer i vesten har de siste årene arrangert visninger av kinesiske [...] | kun utdrag

Brødre i blod og overskridelser

Z #4 2017: De kjennetegnes gjerne av hyppig bruk av banneord, grov vold og brudd på normer. McDonagh-brødrene har beriket britisk film med noen av de beste tilskuddene av svart humor de siste ti årene. | kun utdrag