Still Life – På vegne av venner

Stillferdig og hjertevarmt

Eddie Marsan er et navn som de fleste av oss ikke umiddelbart ville forbinde med et kjent ansikt, selv om vi utvilsomt har sett ham utallige ganger på det store lerretet. Han har arbeidet med regissører som Spielberg, Malick og Scorsese, for å nevne bare tre. Noen vil kanskje huske ham som den litt tvilsomme kjørelæreren i Mike Leighs Happy Go Lucky (2008). Han er én av en håndfull skuespillere som – i likhet med Bruce Dern eller Philip Seymour Hoffman – nøyer seg med nesten bare biroller, men som heldigvis noen ganger får anledningen til å briljere i godt utvalgte hovedroller, takket være kloke og skarpsindige regissører som er i stand til å utnytte deres fulle potensial. I Norge har Still Life (for øvrig ingen sammenheng med den kinesiske filmen av samme navn fra 2006) fått den mer passende undertittelen «På vegne av venner». Den norske tittelen henspiller på en notis i dødsannonser som tyder på at begravelsen arrangeres av lokale myndigheter i fravær av venner og familie. John May (Eddie Marsan) er den statlig ansatte i Londons Kennington Borough som sporer opp etterlatte venner og familie når mennesker blir funnet døde, ensomme og glemt, uten noen nærmeste pårørende. Når han etterhvert etter veldig grundig detektivarbeid klarer å finne en sønn, datter eller tidligere ektefelle, viser disse seg som regel veldig avventende. Da er det opp til John May å arrangere begravelsen for den avdøde, plukke ut passende musikk og skrive lovtalen, for tom sal, med presten og seg selv som eneste publikum. Selv bor May alene, låst i en fast rutine, og ser ut til å kunne ende opp som en av sine mange klienter. Når bydelen hans omstruktureres, mister han imidlertid jobben og tvinges til å reflektere over sitt eget liv og vaner. Hans siste sak, som dreier seg om en eldre alkoholisert mann som dør i hans egen naboblokk, danner et omvendt speilbilde av hans eget godt organiserte, men tomme liv. Saken fanger hans oppmerksomhet, og blir nesten til en besettelse. Hvis dette høres trist ut, fortvil ikke: Dette er en av de varmeste filmene jeg har sett i år. Fast bestemt på å gi disse menneskene en verdifull og menneskelig avskjed gir John May seg ikke i møte med travle, hjerteløse eks-familier og venner, idiotiske sjefer og tankeløse budsjettkuttere. Hans beskjedne, men bestemte dedikasjon og grundighet i arbeidet gir oss håp for menneskeheten. Filmen har kanskje en mørk tematikk, men den er på ingen måte dyster. En syngende og melodiøs harpe understreker tristessen, men holder samtidig tilstrekkelig avstand til sentimentalitet eller patos. Et nærmest magisk lys bestående av lysegrå og sølv toner faller stadig fra himmelen og fyller Marsans triste, men livfulle øyne med glans. Dette er Charlie Chaplins landstryker gjenopplivet i byråkratisk skikkelse. Eller Amélie fra East End. Riktignok kan kameraet noen ganger virke litt insisterende og gjentagende med noen motiver (visuelle paralleller mellom May og den avdøde Billy Stoke), og vi kunne kanskje ønsket en litt mer nedtonet slutt. Når alt kommer til alt, er dette likevel en nydelig film, med et godt skrevet narrativ som utfolder seg sakte, men sikkert – og et fint galleri av engasjerende biroller. Men det er stort sett Marsan som bærer denne filmen med sitt elegante, nedtonede, men uttrykksfulle spill, som fanger alle nyansene i John Mays varme hjerte. Jeg bryr meg lite om den neste Brad Pitt: Gi meg heller slike unike, kraftfulle og nyanserte ansikter som Eddie Marsans.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon