Filmpust i to kortfilmer: River Plate og As Ondas

hovedbilde

To filmer jeg har sett i Grimstad i år dreier seg om noe så basalt som pusting. Måten de er laget på får meg til å tenke på en films klippeteknikk som et slags åndedrett eller pustemåte.

Den første av disse kortfilmene, River Plate (2013) av Josef Dabernig, er en samling bilder av mennesker ved en bekk. Filmen isolerer kroppsdeler, særlig mager, og ber oss se på pust. Den andre filmen, As ondas (2010) av portugisiske Miguel Fonseca, er en film om to søstre på en strand beleiret av digre fjell og et enormt, bølgende vann. Den ene surfer, den andre ligger på stranda med pustevansker.

Der River Plate ber oss konsentrere blikket om pusting, skaper As Ondas en egen pustestil. I sin komposisjon av vann, fjellformasjoner, sand og menneskekropper, finner filmen en egen pustemåte; i motsetning til i River Plate, handler det ikke om å se noe rent visuelt, men om noe man kjenner i filmens langsomt bølgende bevegelse.

Jeg tror disse to filmene om pusting eksemplifiserer to ganske ulike måter å forstå eller bruke klippet på – som selv, på en måte, handler om pusting. Med ‘klippet’ mener jeg forresten noe så enkelt som det mellom de forskjellige bildene i filmen.

I River Plate føles klippet først og fremst som en overgang  – fra ett bilde til et annet. Filmen er skutt på 35mm, i svart/hvitt, og hegner om bildet og det rent synlige. Klippingen skaper ikke en bestemt bevegelse, virker ikke interessert i en bestemt rytme, men danner en kjede av bilder. Det gir en følelse av noe stivt: det er ikke noe spesielt organisk og pustende ved selve filmen. Den blir en teknisk samling av pustende mager og rennende vann. Klippet føles mer som et nødvendig mellomledd enn en skapende gestaltning; mer en løsning på et problem enn en mulighet. De mange avbildede magene, i all sin forunderlige bevegelighet og pusting, forsterker bare følelsen av noe tilstivnet ved selve filmens vesen (den ferdigredigerte filmen). Det er en film der bildet, det avisolerende bildet, som brutalt skjærer en pustende kroppsdel vekk fra de levende omgivelsene, er helten. Filmen ber oss se noe bestemt: pustende mager. Og i dette bildets forrang mister filmen blodomløp. For en ren avbildning av pust vekker ikke nødvendigvis i seg selv en opplevelse av en pustemåte eller noe levende.

as-ondas-3

As ondas, derimot, ber oss ikke bare se noe bestemt – hav, fjell, pustende mennesker – men finner en klippestil og grunner en rytmisk komposisjon som aktualiserer en elementær erfaring og lokker fram en måte å puste på. Fonseca filmer ikke bare fysiske kroppers bevegelse, magens opp og ned, men en tilstand. Mer tydelig, konsekvent og elementært enn mange filmer viser As ondas hvordan film har sin egen pust, hvordan klippet har sin egen inn- og utpust, som kan grunne en ny tilstand, en ny måte å sanse på.

Det hender faktisk jeg tar meg selv i å inhalere filmer. River Plate så jeg på, uten å kjenne noe spesielt. As ondas inhalerte jeg, som en sigarett av sommerluft, blått hav og sand mellom tærne. Den ga meg ikke bare bilder av pustende mager, men en pustestil, en måte å inhalere verden på.



Din kommentar


Relatert

Årets kortfilmer anmeldt

Z #3 2004: Også i år anmelder Z alle kortfilmene i hovedprogrammet i Grimstad. Du finner anmeldelsene her.

Film, kunst og kvalitet – refleksjoner rundt årets norske kortfilmer

Z #3 2007: Hva er egentlig en kortfilm? Og hvordan kan vi diskutere en films kvalitet? Hvilket forhold [...] | kun utdrag

Nye kortfilmer

Z #3 1997: Anmeldelser av kortfilmer som var å se på Kortfilmfestivalen i Grimstad i år. | kun utdrag


Fra siste Z

Bølger og demoner – naturkrefter i norsk film

De fleste vil enes om at den norske naturen har en sentral plass i den norske folkesjelen. Vi bor tett på den – selv urbane mennesker som bor midt i en av våre få storbyer, har kort vei til store naturområder. Men hvilken plass har den i norsk film? | kun utdrag

Stakkars Oslo

Forfall, betong og voksesmerter i hovedstaden. Einar Aarvig får hjelp av en regissør og en kunsthistoriker til å forstå Oslo i februar 1990 og i dag. | kun utdrag

Stedene snakker: Et knippe filmanbefalinger

I det følgende har jeg plukket ut et lite knippe filmer som på hvert sitt vis benytter omgivelsene til å omslutte tilskueren i stemningstablåer, eller til å kommentere filmenes underliggende problemstillinger – enten gjennom natur, arkitektur eller andre romlige utsnitt. | kun utdrag


Fra arkivet

Warren Sonbert: Eksperimenter i strukturell montasje

Z #3 1987: Den amerikanske eksperimentfilmskaperen Warren Sonbert gjestet Cinemateket i sommer. Jon Iversen [...] | kun utdrag

Edith Carlmar: Norges første kvinnelige spillefilmregissør

Z #1 1990: Edith Carlmar intervjuet av Ingrid Dokka | kun utdrag

Fruktbar forviklingskomedie

Z #4 1994: Enkelte kritikere har omtalt Eva Isaksens nye film Over stork og stein som en ujevn film. Jeg [...] | kun utdrag