Belleville Baby (2013) – Film som hukommelse

hovedbilde

Tenk deg at du en dag får en telefon fra en du ikke har sett på nesten ti år. En som den gangen simpelthen forsvant, uten et ord, uten forklaring, og som ikke har latt høre fra seg siden. En du elsket, men ikke vet noen ting om. Dette er utgangspunktet for Belleville Baby, og Mia Engbergs meget personlige fortelling om tapt kjærlighet og et helt annet liv man levde en gang. Et helt annet liv man lever nå.

Telefonsamtalene mellom Mia og Vincent er hovedingrediensene i filmen, og danner bakteppe for det visuelle. Alt som flimrer over skjermen gir inntrykk av å være hjemmeopptak av type Super8, og veksler mellom Mias minner fra tiden med Vincent i Paris og livet hennes nå, som småbarnsmamma i Stockholm.

Engberg leker seg mye med fysisk film som medium, og utnytter til fulle dens tekstur og andre kvaliteter i hennes søken etter minner fra en tapt fortid. Filmen blir til minnet: uklart og tåkete, hakkete, og litt etter litt etter litt. De kornete bildene som tar oss med fram og tilbake og rundt omkring, uten å røpe mer enn de strengt behøver, bidrar til å skape en slags fantasi- eller drømmeaktig atmosfære. Det er vakkert gjort, og historien er sår. I selve fortellerteknikken ligger kjernen til at det forblir uklart hvorvidt dette faktisk er en dokumentar eller om den har tatt steget over i kunstfilmverdenen. Sannsynligvis ligger den et sted midt i mellom: i rulletekstene, for eksempel, takkes Vincent, men det oppgis også at en annen mann har lånt stemmen sin til Vincents del av telefonsamtalene gjennom filmen. Belleville Baby blir med andre ord liggende i krysningspunktet mellom fiksjon, dokumentar og kunst. Heldigvis er det en habil filmskaper vi har med å gjøre, som håndterer sitt materiale særdeles stilsikkert.

belleville

Engberg er en svært erfaren dokumentarskaper, som har laget film siden 1997. Flere av filmene hennes har hatt et klart feministisk tilsnitt. Det har ikke Belleville Baby på noe eksplisitt vis, men så tar den jo steget inn i det personlige, private; kjærlighet og intime forhold kan også være politikk, og det kan i alle fall bli til sterke kunstopplevelser. Som i dette tilfellet.

Første gang jeg så Belleville Baby var på dokumentarfilmfestivalen Eurodok, og jeg tenkte da at dette på mange måter var et merkelig valg for en festival som setter den klassiske dokumentarkunsten i sentrum. Flere ganger i løpet av filmen spør jeg meg selv om dette virkelig er en dokumentar i det hele tatt, og om jeg tror at det jeg får fortalt, er noe som virkelig har skjedd. Jeg tror svaret blir at det spiller ingen rolle. Hovedpoenget er at Mia Engberg har laget en hjerteskjærende vakker film, med dokumentariske trekk, med en stemning som blir værende hos deg.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på Filmamasoner.no.



Relatert

KUNST + FILM = SANT?

Blogg: Folk fra «kunstverdenen» er på vei inn i filmbransjen. Kanskje blir det da større rom for nyskaping i en bransje som litt for ofte nøyer seg med oppvarming av velbrukte idéer og konsepter?

Citizen Iversen om film og sosialt engasjement – 18. rapport fra Ottawa

Blogg: Visningen av The Borneo Case i Ottawa gir assosiasjoner rundt dokumentarfilmen, og minner oss på hvor viktig filmmediet er som våpen i kampen for å gjøre verden litt bedre.

Murmansk filmfestival – film under nordlyset

Blogg: Dette er en annerledes filmfestival.


Fra siste Z

Sulten etter å høre til

Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag

Markens grøde

Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag

Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.

Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag


Fra arkivet

Sett gjennom 25 år

Z #4 2008: Etter tjuefem år og 104 utgaver av filmtidsskriftet Z passer det nå – i Z nr. 105 – godt [...]

Film – best på tv? Det amerikanske tv-dramaet fra All in the Family til The Wire

Z #1 2007:
En av de mest dramatiske endringene i moderne populærkultur det siste tiåret er at den amerikanske kinofilmen så til de grader har tapt terreng som populær underholdning, at film i dag er best på tv. En konsekvens av denne utviklingen er at en rekke utdaterte «sannheter» om fjernsynet som medium må forkastes. Fremst i denne rekken er forestillingen om at amerikanske fjernsynsserier er samlebåndsprodukter av lav kvalitet.

Kroppen min: Jeg, meg selv og oss

Z #1 2008: Margreth Olins film Kroppen min vakte oppsikt og begeistring da den kom i 2002. Filmen er ikke blitt mindre utfordrende og aktuell i årene som har gått siden premieren. | kun utdrag