Room 237 – en fascinerende reise dypt inn i konspiratorisk fandom
Mitt første møte med dokumentaren Room 237 (2012) var på skrekkfilmfestivalen Ramaskrik i 2012. Jeg trodde jeg skulle se en dokumentar om selve filmen The Shining (1980), men fikk ikke akkurat hva jeg hadde forventet. Et gjensyn nå, halvannet år senere, ble ikke en mindre spesiell opplevelse.
Dokumentaren er sentrert rundt forskjellige tolkninger av Stanley Kubricks klassiske skrekkfilm The Shining, hvor rom nummer 237 på The Overlook Hotel er en essensiell kilde til skrekk. Imidlertid er dette ikke en dokumentar om Kubricks film, men heller et innblikk i hvor mange vidt forskjellige, og dønn seriøse, tolkninger og konspirasjonsteorier det går an å dra ut fra én og samme film.
Vi møter et knippe fans av The Shining som er i overkant hengivne og oppslukte, og som hver kan by på sin egen unike vri på hva denne filmen egentlig handler om. Dette er mennesker som har brukt utallige timer av sitt liv på å se samme film om igjen og om igjen og om igjen, hele tiden på intens utkikk etter nye ledetråder og hint som kan bekrefte deres egne tolkninger.
En av de første teoriene vi får høre om er at The Shining i virkeligheten handler om amerikanernes folkemord på amerikansk-indianerne. Journalisten Bill Blakemore forteller ivrig om hvordan han først ble klar over denne koblingen da han la merke til en enslig boks med bakepulver av merket Calumet i matboden på The Overlook Hotel (se bilde). Denne boksen har et bilde av en indianer med fredspipe i logoen sin. Etter det var det ingen vei tilbake for Blakemore: «[Native Americans] are all over the place in that movie! […] I said to my friends, that movie is about the genocide of Native Americans».
Blakemore finner selvfølgelig uendelig mange flere bevis på at teorien hans stemmer, og at han har klart å knekke en kode som ingen andre har klart. Men det er flere som mener at de har gjort akkurat det samme, bare med andre teorier til grunn.
En av dem er historieprofessor Geoffrey Cocks, som har spesialisert seg innen historien til Nazi-Tyskland. Kanskje ikke så overraskende, da, at han leser The Shining som en kommentar på Holocaust. Idéen er at Kubrick syntes Holocaust var for grusomt til å behandle direkte på film, og derfor har behandlet det indirekte gjennom en skrekkfilm. For Cocks starter det med at han legger merke til Jack Torrances skrivemaskin som er av tysk merke, og at nummeret 42 går igjen flere steder i filmen. Dermed er det gjort: maskinen er tysk, det var i 1942 tyskerne iverksatte Holocaust, og det ble gjort maskinelt og mekanisk. Dessuten begynner også Schindlers liste (1993) med tyske skrivemaskiner! Er du overbevist ennå?
Hos alle som er intervjuet i Room 237 går det igjen, dette med at de er de eneste som forstår den virkelige meningen med filmen. «It is a masterpiece», kommenterer en av dem, «if not for the reasons that people think». Underforstått: folk flest bare liker filmen uten å skjønne hvorfor. De har ikke knekt de samme kodene som jeg har; de forstår ikke hva Kubrick egentlig vil si. Jeg er spesiell fordi jeg har forstått det.
Det er en rekke mindre teorier og observasjoner som blir lagt fram av intervjuobjektene, som for eksempel at Jack Torrance i realiteten er en minotaur som blir fortapt i labyrinten, men min soleklare favoritt er det «independant scholar» Jay Weidner som står for. Weidner mener å kunne bevise forbi enhver rimelig tvil at The Shining faktisk er Stanley Kubricks innrømmelse til resten av verden om at han var med å lage en falsk video fra Apollo 11-månelandingen, som de fleste av oss andre er godtroende nok til å ta for god fisk som den ekte månelandingen.
«Stanley Kubrick was involved in faking the moon landing. I’m not saying that we didn’t go to the moon. I’m saying what we saw was fake, and Stanley Kubrick faked it”. Blant hans bevis finner vi lille Dannys strikkede Apollo 11-genser, som han blant annet har på seg da han går inn på det fryktinngytende rom 237 – og visste du forresten av avstanden fra jorda til månen er akkurat 237.000 miles?
Uansett hvilken teori det er snakk om, ser alle ut til å være enige om at Kubrick på sofistikert vis har tatt i bruk subliminale beskjeder i bildene sine, for å plante visse ting i underbevisstheten til seeren. I en møysommelig gjennomgang av spesifikke klipp fra forskjellige steder i filmen, blir alt fra mønstre i gulvteppene, til referanser til andre filmer, til Kubricks kulturelle bakgrunn gransket, plukket fra hverandre og satt sammen igjen til å danne noe helt nytt. Det er virkelig fascinerende å bevitne hvor overbeviste noen er om at verdenskjente filmskapere har skjult et langt, langt spor med hemmelige ledetråder som bare noen veldig få utvalgte vil være i stand til å legge merke til og å tolke i helt riktig retning.
Selv om minst én av de intervjuede selv innrømmer det som er et kjent konsept i alle fall i postmoderne teori, nemlig at avsenders intensjoner med et verk eller en tekst bare er en del av verkets virkelige betydning og at resten i stor grad avhenger av mottaker, så går det over stokk og stein i jakten på hemmeligheter som Kubrick selv har lagt igjen med vilje.
Holocaust-forskeren Geoffrey Cocks er blant dem som refererer til Kubrick som en freudianer, og går langt i å forsvare sin intense granskning og søken etter symbolsk mening med dette; Freud kan på mange måter sies å være den moderne symbolismens far, blant mye annet. Imidlertid er det også Freud selv som har sagt at noen ganger er en pipe bare en pipe. Med andre ord, ikke alt man ser er stappfullt av hemmelig mening som bare må tolkes fram i dagslyset for å bli sann.
Akkurat den innfallsvinkelen har gått hus forbi for Room 237s intervjuobjekter. Men det at de sluker rått sine egne teorier og fremgangsmåter gjør denne dokumentaren til en svært interessant seeropplevelse, som garantert vil gi deg mye å snakke om.
PS: Room 237 blir midlertidig tilgjengelig for alle landets filmklubber på DCP i høst!
TweetRelatert
Stedet der Trump vil bygge muren har et eget liv
Blogg: Noen ganger kan film komme med helt andre bidrag i en samfunnsdebatt enn det andre uttrykksmidler makter. Jeg tror vi har et eksempel på det i den filmen jeg skal presentere her.
Tilbake til Roger? Michael Moore og den politiske dokumentaren som mainstream Hollywood-film
Z #1 2008: Michael Moore har hatt en enorm betydning for dokumentarfilmen de siste tyve årene. På godt og ondt. Hans filmer har bidratt til en større anerkjennelse av genren, og fått dokumentarfilmene tilbake på kino igjen. Samtidig er metodene hans omdiskuterte, også blant hans meningsfeller. Artikkelen presenterer Moores filmer, og viser hvordan han i dag står ved et veiskille som trolig vil medføre annerledes filmer fra ham i framtiden. | kun utdrag
SLAGET OM UKRAINA
Blogg: Krigshandlingene i Ukraina ser ikke ut til å ta slutt med det første. I en Z-blogg fra noen uker tilbake skriver Øystein Egge om dokumentarfilmen Maidan, som ble vist under filmfestivalen i Tromsø i januar. Festivalen viste også en annen film med Ukraina-konflikten som tema: Den russiske mesterregissøren Andrej Konsjalovskijs Battle for Ukraine.
Fra siste Z
Sulten etter å høre til
Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag
Markens grøde
Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag
Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.
Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag
Fra arkivet
Fra Babylon til Blindern – Telepaten fra Babylon 5 møter fansen
Z #4 1998: Sci-fi-fans er ikke som andre fans. Det vet Patricia Tallman, som spiller telepaten Lyta i [...] | kun utdrag
Minnevirkelighet i fiksjonsfilm – en kort filmhistorie
Z #4 2022: Hvordan viser film oss minner, hukommelse og subjektive virkeligheter? Anne-Lise With tar oss med gjennom filmhistorien for å vise hvordan filmskapere har vist oss ulike minnevirkeligheter, bare mulig å kunne skildre på film. | kun utdrag
Hollywoods politiske bølgedaler
Z #4 2007: Etter nesten et århundre med kun sporadiske tilløp til politisk radikalisme, kunne man på [...]