Room 237 – en fascinerende reise dypt inn i konspiratorisk fandom

hovedbilde19

Mitt første møte med dokumentaren Room 237 (2012) var på skrekkfilmfestivalen Ramaskrik i 2012. Jeg trodde jeg skulle se en dokumentar om selve filmen The Shining (1980), men fikk ikke akkurat hva jeg hadde forventet. Et gjensyn nå, halvannet år senere, ble ikke en mindre spesiell opplevelse.

Dokumentaren er sentrert rundt forskjellige tolkninger av Stanley Kubricks klassiske skrekkfilm The Shining, hvor rom nummer 237 på The Overlook Hotel er en essensiell kilde til skrekk. Imidlertid er dette ikke en dokumentar om Kubricks film, men heller et innblikk i hvor mange vidt forskjellige, og dønn seriøse, tolkninger og konspirasjonsteorier det går an å dra ut fra én og samme film.

Vi møter et knippe fans av The Shining som er i overkant hengivne og oppslukte, og som hver kan by på sin egen unike vri på hva denne filmen egentlig handler om. Dette er mennesker som har brukt utallige timer av sitt liv på å se samme film om igjen og om igjen og om igjen, hele tiden på intens utkikk etter nye ledetråder og hint som kan bekrefte deres egne tolkninger.

En av de første teoriene vi får høre om er at The Shining i virkeligheten handler om amerikanernes folkemord på amerikansk-indianerne. Journalisten Bill Blakemore forteller ivrig om hvordan han først ble klar over denne koblingen da han la merke til en enslig boks med bakepulver av merket Calumet i matboden på The Overlook Hotel (se bilde). Denne boksen har et bilde av en indianer med fredspipe i logoen sin. Etter det var det ingen vei tilbake for Blakemore: «[Native Americans] are all over the place in that movie! […] I said to my friends, that movie is about the genocide of Native Americans».

calumet

Blakemore finner selvfølgelig uendelig mange flere bevis på at teorien hans stemmer, og at han har klart å knekke en kode som ingen andre har klart. Men det er flere som mener at de har gjort akkurat det samme, bare med andre teorier til grunn.

En av dem er historieprofessor Geoffrey Cocks, som har spesialisert seg innen historien til Nazi-Tyskland. Kanskje ikke så overraskende, da, at han leser The Shining som en kommentar på Holocaust. Idéen er at Kubrick syntes Holocaust var for grusomt til å behandle direkte på film, og derfor har behandlet det indirekte gjennom en skrekkfilm. For Cocks starter det med at han legger merke til Jack Torrances skrivemaskin som er av tysk merke, og at nummeret 42 går igjen flere steder i filmen. Dermed er det gjort: maskinen er tysk, det var i 1942 tyskerne iverksatte Holocaust, og det ble gjort maskinelt og mekanisk. Dessuten begynner også Schindlers liste (1993) med tyske skrivemaskiner! Er du overbevist ennå?

Hos alle som er intervjuet i Room 237 går det igjen, dette med at de er de eneste som forstår den virkelige meningen med filmen. «It is a masterpiece», kommenterer en av dem, «if not for the reasons that people think». Underforstått: folk flest bare liker filmen uten å skjønne hvorfor. De har ikke knekt de samme kodene som jeg har; de forstår ikke hva Kubrick egentlig vil si. Jeg er spesiell fordi jeg har forstått det.

Det er en rekke mindre teorier og observasjoner som blir lagt fram av intervjuobjektene, som for eksempel at Jack Torrance i realiteten er en minotaur som blir fortapt i labyrinten, men min soleklare favoritt er det «independant scholar» Jay Weidner som står for. Weidner mener å kunne bevise forbi enhver rimelig tvil at The Shining faktisk er Stanley Kubricks innrømmelse til resten av verden om at han var med å lage en falsk video fra Apollo 11-månelandingen, som de fleste av oss andre er godtroende nok til å ta for god fisk som den ekte månelandingen.

«Stanley Kubrick was involved in faking the moon landing. I’m not saying that we didn’t go to the moon. I’m saying what we saw was fake, and Stanley Kubrick faked it”. Blant hans bevis finner vi lille Dannys strikkede Apollo 11-genser, som han blant annet har på seg da han går inn på det fryktinngytende rom 237 – og visste du forresten av avstanden fra jorda til månen er akkurat 237.000 miles?

shining

Uansett hvilken teori det er snakk om, ser alle ut til å være enige om at Kubrick på sofistikert vis har tatt i bruk subliminale beskjeder i bildene sine, for å plante visse ting i underbevisstheten til seeren. I en møysommelig gjennomgang av spesifikke klipp fra forskjellige steder i filmen, blir alt fra mønstre i gulvteppene, til referanser til andre filmer, til Kubricks kulturelle bakgrunn gransket, plukket fra hverandre og satt sammen igjen til å danne noe helt nytt. Det er virkelig fascinerende å bevitne hvor overbeviste noen er om at verdenskjente filmskapere har skjult et langt, langt spor med hemmelige ledetråder som bare noen veldig få utvalgte vil være i stand til å legge merke til og å tolke i helt riktig retning.

Selv om minst én av de intervjuede selv innrømmer det som er et kjent konsept i alle fall i postmoderne teori, nemlig at avsenders intensjoner med et verk eller en tekst bare er en del av verkets virkelige betydning og at resten i stor grad avhenger av mottaker, så går det over stokk og stein i jakten på hemmeligheter som Kubrick selv har lagt igjen med vilje.

Holocaust-forskeren Geoffrey Cocks er blant dem som refererer til Kubrick som en freudianer, og går langt i å forsvare sin intense granskning og søken etter symbolsk mening med dette; Freud kan på mange måter sies å være den moderne symbolismens far, blant mye annet. Imidlertid er det også Freud selv som har sagt at noen ganger er en pipe bare en pipe. Med andre ord, ikke alt man ser er stappfullt av hemmelig mening som bare må tolkes fram i dagslyset for å bli sann.

Akkurat den innfallsvinkelen har gått hus forbi for Room 237s intervjuobjekter. Men det at de sluker rått sine egne teorier og fremgangsmåter gjør denne dokumentaren til en svært interessant seeropplevelse, som garantert vil gi deg mye å snakke om.

PS: Room 237 blir midlertidig tilgjengelig for alle landets filmklubber på DCP i høst!



Din kommentar


Relatert

Stedet der Trump vil bygge muren har et eget liv

Blogg: Noen ganger kan film komme med helt andre bidrag i en samfunnsdebatt enn det andre uttrykksmidler makter. Jeg tror vi har et eksempel på det i den filmen jeg skal presentere her.

The Act of Killing: en kvalm frihet

Blogg: Frihet, frihet, for et ord. Vi vil alle ha frihet, vil vi ikke, men hva med friheten til å drepe?

Citizen Iversen og Fifty Shades of Grey – 2. rapport fra Ottawa

Blogg: «Fifty Shades of Grey» er en ganske dårlig film og samtidig en veldig interessant film, skriver Z-s landsforviste blogger som har vært på supermarkedkino i Ottawa. I Ottawa trenger man bil for å kunne gå på kino. I hvert fall dersom man ikke vil bruke timevis for å komme seg dit. Med kun et par unntak ligger alle kinoene langt utenfor bykjernen.


Fra siste Z

Alfred Hitchcock og Bernard Herrmann: Mestere i spenning

Det er vanskelig å snakke om Alfred Hitchcock uten også å nevne hans partner-i-spenning, komponisten Bernard Herrmann. Gjennom ti år og åtte spillefilmer – fra The Trouble with Harry (1955) til Marnie (1964) – klarte denne dynamiske duoen å utfordre tilskueren på nye måter som skulle revolusjonere selve filmopplevelsen. | kun utdrag

Å se og høre landskaper: Ry Cooder møter Wim Wenders

Regissøren Wim Wenders og gitaristen Ry Cooder har bare samarbeidet om to spillefilmer. Den ene filmen skapte filmhistorie, den andre er stort sett glemt i dag. To filmer – og to diametralt forskjellige filmmusikalske løsninger. | kun utdrag

En øredøvende pause

Om komponist/regissør-samarbeidet mellom Gunnar Sønstevold og arne Skouen | kun utdrag


Fra arkivet

Iransk film i kulturkrigens tegn

Z #1 2014: I Irans korte, men rikholdige filmhistorie finnes det mange representasjoner av krig. Men selv i et land som har gjennomgått en av den nyere tids verste kriger, så er representasjonene av krig i iransk film mer mangfoldige enn man kanskje skulle tro. | kun utdrag

Film i stjerneklassen: Stella polaris

Z #1 1993: Knut Erik Jensens film Stella Polaris fikk en lunken mottagelse i flere større aviser og synes [...] | kun utdrag

Bryllupsfesten: langdryg «folkekomedie»

Z #4 1989: Vår anmelder innrømmer å ha ledd både i begynnelsen og ved slutten av Svend Wam og Petter [...] | kun utdrag