Insentiv eller incentiv for filmbransjen?

Insentiver bør skrives med ”c” for å ha maksimal oppmuntringseffekt på siviløkonomer og lesere av Dagens Næringsliv, men noen mirakelkur for filmbransjen tror jeg neppe det blir, uansett stavemåte.

Denne uken utkom ”Utredning av insentivordninger for film- og TV-produksjon”, ført i pennen av rådgivningsfirmaet Oslo Economics for Kulturdepartement.  Utredningen konkluderer ikke klart og er allerede blitt tolket som både positiv og negativ til en insentivordning. Jeg  leser utredningen sånn at en slik ordning kan ha en positiv virkning på kort sikt. På lengre sikt blir det enda mer usikkert.

I dag har rundt 20 % av alle verdens land såkalte insentivordninger for filmproduksjon, blant disse er viktige engelskspråklige filmland, inklusive USA, Canada, Storbritannia, Sør-Afrika, Australia og New Zealand.  De fleste har en form for skattekutt for utenlandske investorer eller filmprodusenter. Som det pekes på i rapporten er dette i praksis et skattemessig kappløp mot bunnen, der landene stadig underbyr hverandre for å skaffe seg konkurransefordeler. Resultatet er både et faktisk skatteinntektstap der og da, som man kan håpe på oppveies av økte skatteinntekter fra andre bransjer, men i tillegg en smitteeffekt til andre bransjer som også vil ønske seg skatteinsentiver. Det er lite i utredningen som tyder på at de positive effektene av skatteinsentiver i filmbransjen vil gi noen stor gevinst på sikt, verken for filmbransjen eller samfunnsøkonomisk.

Det er interessant å se hvordan utredningen flere ganger kommer tilbake til det New Zealandske eksempelet på letingen etter positive effekter av skatteinsentiver. Ringenes herre- og hobbit-filmene skal ha brakt mengder av turister til New Zealand. Mulig det, men eksempelet er svært spesielt og en filmserie med så stor gjennomslagskraft skal man, for å si det forsiktig, lete lenge for å finne. Den er vel nærmest enestående i filmhistorien, om jeg tenker etter.

Filmbransjen er drømmenes bransje, men drømmen om alle de store filmproduksjonene som skal strømme til landet dersom produsentene får 25 eller 30 % rabatt på alle innkjøp er i beste fall mangelfullt dokumentert. Utredningen bringer en del grafer som viser mulige effekter av insentiver i forskjellige land det kan være fristende å sammenlikne seg med, men de går over få år og fanger, så vidt jeg kan se, ikke opp andre faktorer som kan ha vært utslagsgivende for utviklingen i bransjen i samme periode. Det er heller ingen dokumentasjon på utviklingen i filmbransjen i land som Sverige og Danmark, der det ikke er insentivordninger av denne typen. Mitt subjektive inntrykk er at disse landene har klart seg rimelig bra uten spesielle insentivordninger. De har imidlertid gjort andre grep som synes å ha en vel så god effekt.

Selv om den norske filmbransjen, og kanskje særlig filmarbeidernes fagforening Norsk filmforbund, ivrer sterkt for en insentivordning – filmprodusentene virker mer skeptiske – tror jeg heller bransjen er tjent med en videreføring og forbedring av eksisterende ordninger. Særlig om midlene til en eventuell insentivordning skal gå på bekostning av de eksisterende, slik det nå skjer på Island. Sysselsettingen i filmbransjen er riktignok preget av en viss arbeidsledighet for tiden, men den synes mer å være et resultat av den høye andelen frilansere i bransjen og bransjens evne til å tiltrekke seg flere folk enn det til en hver tid er sysselsetting for.

Den foreliggende utredningen bringer få kulturpolitiske argumenter for eller i mot en eventuell insentivordning. Noe som nevnes er den ekstra erfaringen norske filmfolk vil få gjennom engasjement i internasjonale produksjoner, nettverksbygging er et annet argument i utredningen. Dette er likevel marginale argumenter og eksisterende ordninger for koproduksjoner og utdanningsutveksling gir mye av de samme effektene.

Hovedmålet for den norske filmpolitikken ligger vel rimelig fast uansett regjering, nemlig å utvikle en filmkultur basert på norsk kunstnerisk tradisjon og sprunget ut av en norsk virkelighet, en filmkultur åpen for impulser og uttrykk utenfra i et kreativt samspill med verden for øvrig. Den nåværende regjeringen sier i den såkalte Sundvollen-erklæringen at den ”vil legge til rette for norsk og internasjonal filmproduksjon i Norge”. Det er nok fristende å bruke skatteinsentiver for å vise at man gjør noe konkret for å nå akkurat dette målet. Jeg tror likevel ikke vi kommer særlige mye nærmere en bærekraftig filmbransje, verken i kunstpolitisk eller økonomisk forstand, gjennom billigsalg til utenlandske filmproduksjoner med Norge som kulisse.

Les utredningen her

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon