Fra moralsk sans til Sansenes Rike

hovedbilde16Kunst eller porno? Artikkelforfatteren har sett på den norske filmsensurens utvikling, eksemplifisert gjennom behandlingen av den japanske filmregissørens Nagisha Ôshimas film Sansenes Rike fra 1976.

Sansenes Rike (Ai no korîda), regissert av Nagisha Ôshima, var høyst kontroversiell da den hadde sin premiere under filmfestivalen i Cannes i 1976. Den mottok jublende omfavnelse og hard kritikk, ble kritisert for å være spekulativ pornografisk og samtidig tatt imot som en ren kunstfilm. Først 23 år senere ble filmen tatt inn i Norge av Arthaus. Og ble kjapt forbudt da Statens Filmtilsyn (nå Medietilsynet) fant at filmen krenket sømd. Filmens pornografiske innhold, med fokus på eksplisitte sexscener, gjorde at tilsynet fant filmen i strid med straffeloven. Arthaus forsvarte filmen, og etter en runde gjennom klageinstanser ble filmen til slutt lovlig i 2001. To år senere trosset til og med kringkastingssjef Jon G. Bernander de konservative samfunnsrøstene: Filmen ble satt opp som lørdagsfilm på NRK 2.

Hvorfor ble ikke filmen importert til Norge før 1999? Hva gjorde at filmen ble vurdert som sømmelighetskrenkende? Hvorfor ble denne oppfatningen snudd bare to år senere? Denne teksten ser på hvordan Sansenes Rike gikk fra å være en forbudt kinofilm til å havne på alles TV-skjermer noen år senere.

 Sensuren på 1960- og 70-tallet
For å skjønne hvorfor Sansenes Rike ikke ble importert til Norge etter verdenspremieren i 1976, må vi først se på norsk sensurhistorie, og særlig hvordan sensuren fremsto på 1970-tallet.

I boken Film til Folket: Sensur og kinopolitikk i 100 år deler Ove Solum, norsk sensurhistorie inn i tre faser: Den første var med opprettelsen av kinoloven i 1913, med stor debatt om det nye mediet som mange mente kunne være svært skadelig for den oppvoksende generasjonen. Lover og regler måtte på plass, noe som førte til at den såkalte kinoloven ble vedtatt dette året (med ikrafttredelse 1. januar 1914). Loven førte til stor debatt om hvordan film skulle sensureres. Hva var det anstendig å vise, hva burde ikke vises? Det var ikke innført aldersgrenser på samme måte som i dag, så hovedregelen var at kinopublikummet skulle behandles som barn.

Andre fase var sensurdebatten på 1960- og 70-tallet.  Da var film etablert som et kunstnerisk verdifullt medium, men også et medium som slet med streng statlig kontroll. Etter mye press ble det i 1969 opprettet en ny aldersgrense, 18 år, som gjorde at man kunne vise mer eksplisitt sex og vold for et voksent publikum. Tredje fase er deregulering og privatisering av kinomarkedet. Dette begynte allerede tidlig på 1980-tallet, og varer fortsatt. Kinomarkedet er i endring, og kinoloven har også endret seg betraktelig. I 1987 ble den gamle loven forkastet til fordel for en nyskrevet lov som også inkluderte videoen, og etter år 2000 har det ikke vært noen totalforbudte kinofilmer, (Solum, 2013).

sansene 2

Historien om Sansenes Rikes vei til det norske folk utspilles i både den andre og den tredje av disse fasene. Filmen hadde verdenspremiere i en tid hvor det norske fokuset på sensur var i sterk endring, men ble allikevel ikke prøvd importert. Å finne de helt eksakte årsakene til dette er vanskelig. Man kan likevel spekulere, og den umiddelbare antakelsen er at importørene fant det så usannsynlig at filmen kunne slippe gjennom Statens Filmkontroll at ikke var vits å prøve en gang.

Tidlig på 1960-tallet hadde sensorene sett at filmene endret karakter, og begynte å ty til spektakulære ingredienser som ingrediens i kampen mot fjernsynet. Altså: Mer vold og mer sex. Loven om offentlig forevisning av kinematografbilleder, til vanlig kalt Kinoloven, § 8 første ledd sier i 1960 at «Filmkontrollen må ikke godkjenne bilder som den mener det ville stride mot lov eller krenke ærbarhet eller virke forrående eller moralsk nedbrytende å vise offentlig». Loven ble aktivt benyttet av sensorene i en moralsk kamp mot uanstendigheten som i økende grad snek seg inn på kinolerretene. Og de anså selv inngrepene som et berettiget vern mot den internasjonale filmindustriens volds- og sexspekulasjoner, (Dahl & Bastiansen, 2000, s. 261).

Kjente eksempler på filmer som ble ansett som moralsk nedbrytende er Ingmar Bergmans Tystnaden (1963) og Vilgot Sjömans Jag är Nyfiken – en film i gult (1967). Begge ble klippet ned før de kunne vises i Norge. Førstnevnte inneholder en lengre sexscene, hvor det meste som vises bare er et par nakne kvinnebryster, men lengden og intensiteten på scenen ble for sterk kost for sensuren. I Nyfiken er en brutal sexakt, på grensen til voldtekt, klippet ned. Begge filmene er likevel ansett som kunstnerisk høyverdige. Sensuren av de nevnte filmene var del i det som førte til en debatt om sensur og klassifisering av kunstfilm. I bresjen for kampen stod Foreningen Fri Film, stiftet i 1968. En forening skulle sørge for «organisering av personer med interesse for verdifull film og fremme størst mulig frihet for filmen som kunstart», (Nordhus, 1969, s. 1). I 1969 gikk de, med formann Sylvi Kalmar i spissen, til sak mot Staten. De mente filmkontroll var brudd på ytringsfriheten, (Nordhus, s. 8). Presset resulterte blant annet i innføringen av den nye 18 års-grensen, som skulle gi mulighet til å vise film tilpasset et voksent publikum og unngå den strenge sensuren. Endringen gjorde først og fremst at flere filmer unngikk totalforbudet, men fremdeles ble mange filmer klippet.

sansene 13

Sansenes Rike
Sansenes Rike sjokkerte Cannes-publikummet ved sin premiere i 1976, og skapte mye oppmerksomhet i verdenspressen. Aftenpostens Gunnvor Gjessing skrev: «Årets skandalesus har stått omkring den japanske «Sansenes Herredømme», der Nagisha Ôshima beveget seg i grenselandet mellom det erotiske, pornografiske og makabre …» (Gjessing, 1976).

Filmen er løselig basert på en sann historie fra 1930-tallets Japan, hvor en prostituert kvinne på et bordell, Sada, (spilt av Eiko Matsuda) forelsker seg i bordellmannen Toku (Aoi Nakajima). De får et lidenskapelig forhold, hvor særlig hun blir mer og mer besatt av ham og hans lem. Filmen utforsker forskjellige former for sex, og går etter hvert over i det sadomasochistiske. Sexscenene som vises er svært eksplisitte, og så store deler av filmen er preget av disse skildringene at mange anså filmen som ren pornografi. Selv om filmen i dag i hovedsak ansees som et kunstverk, var debatten om dette lenge høyrøstet. Regissøren selv uttalte at filmen var en radikal forlengelse av mulighetene til pornografien, og en testarena for utfordringene med denne «uanstendigheten» på film (Williams, 2008, s. 183). I praksis mente han at filmen heller var en pornografisk film som utnyttet kunstneriske virkemidler, fremfor en kunstfilm som brukte pornografiens språk. Regissørens uttalelse kom i anledning rettssaken mot ham i Japan etter filmens lansering.

Filmteoretikeren Linda Williams påpeker at denne filmen, på verdensbasis, trolig er den første som lykkes både som pornografi og kunst. Den har blitt en viktig inspirasjon til yngre filmskapere som f eks. Catherine Breillat, Patrice Chéreau, Michael Winterbottom og Lars von Trier (s. 213). Williams understreker filmens kunstneriske kvaliteter ved blant annet å se på symbolbruk og fargepaletter, og ser det seksuelle innholdet som en slags metafor. Hun sammenligner forskjellige typer fremstillinger av sex, og mener at Sansenes Rike forholder seg mer til ars erotica, et begrep Michel Foucault introduserte som beskrivelse på sex som en kunstform, enn den mer vestlige, pornografiske scienta sexualis; som da er en mer vitenskapelig fremvisning av sex, (s. 195).

Importtrøbbel
Sansenes Rike som kunstfilm kunne fått norsk import i 1976. 18 års-grensen hadde blant annet som mål å sikre at kunstfilmene ikke ble vesentlig berørt av filmkontrollen. En annen grunn til at filmen ikke ble importert, kan være importproblemer på 70-tallet. I et innlegg i Aftenposten 6. september 1978 etterlyser Statens filmimportstøtteutvalg, her signert tidligere Fri Film-formann Sylvi Kalmar og filmjournalistene Per Haddal og Gunvor Gjessing, flere Cannes-filmer på norsk kino. De finner det merkelig at norske importører nedprioriterer filmer fra Cannes, og nevner både Alain Resnais Stavisky og Providence, Andrzej Wajdas Marmormannen og Ôshimas Sansenes Rike. Til slutt skriver de at «Det er knapt i samfunnets interesse at så vel antall filmer som mangfold stadig reduseres.» (Haddal, Kalmar, & Gjessing, 1978).

Så en annen årsak til at filmen ikke ble forsøkt importert da den kom kan være importsituasjonen. Da kinoskatten bortfalt i 1969 og filmleiene måtte reforhandles, ble det økonomiske uenigheter mellom de amerikanske distribusjonsbyråene og Norsk kino- og filmfond. Dette førte til noen midlertidige løsninger som fungerte noen år, men som amerikanerne sa opp i november 1974. Våren 76 gikk amerikanerne inn for leveringsstopp – en slags streik. Kommunenes Filmcentral (KF) måtte trå til med en kriseløsning, og stå for hovedimporten av filmer til landet. Hele sommeren og utover høsten importerte de ikke-amerikanske filmer til det norske kinomarkedet. De mottok mye skryt, men importerte stort sett publikumstrekkere som skulle erstatte de manglende Hollywood-filmene. Rådet registrerte at 88 % av filmene fra perioden 1970-1976 bestod av såkalt «trivialfilm», eller underholdningsfilm, mens bare 12 % av filmene var av ambisiøs, kunstnerisk kvalitet. De savnet flere filmer fra andre deler av verden og konkluderte med at situasjonen anno 1978 ikke tilfredsstilte det kulturpolitisk forsvarlige utvalget av film som burde føres til landet, (Disen, 1997, s. 227-231).

Det var generelt en manglende import av kunstnerisk, ambisiøse filmer i perioden rundt verdenspremieren av Sansenes Rike. Det burde allikevel være mulig å sette den opp noen år etter kinopremieren 15. mai 1976 – da hadde de generelle problemene med distribusjon løst seg. Filmens eksplisitte innhold av sex ville nok gjort importen svært problematisk. Uansett: Det er i alle fall svært sannsynlig at dette er noe av grunnen til at det tok 23 år før Arthaus turte å sende Sansenes Rike inn til forhåndssensur i 1999.

MCDINTH_EC208_H.JPG

Filmklubber for kontroversiell film
Selv om Sansenes Rike ikke ble prøvd for Statens Filmtilsyn (som erstattet Statens Filmkontroll i 1993) før 1999, var interessen for den stor lenge før. Bergen filmklubb egenimporterte filmen og viste den i filmklubben allerede i 1983. Den ble senere også vist i Norge i anledning Tromsø Internasjonale Filmfestival vinteren 1991, som P2-reporter og filmkritiker Einar Guldvog Staalesens kritikervalg av film. Filmklubben i Tromsø viste den også senere samme år, etter at filmen ble den mest sette og mest likte under festivalen, (Sønvinsen, 1991). Disse visningene gikk greit for seg, uten store reaksjoner. Mer problematisk ble det for filmklubben i Bergen da de satte opp filmen i 1996. De ble anmeldt av en privatperson som mente den stred mot straffeloven om visning av pornografi. Saken ble likevel henlagt, siden politimesteren ved Bergen politikammer mente det ikke hadde skjedd noe lovbrudd. («Filmklubben anmeldt,» 1996).

Filmklubber har alltid vært i opposisjon til gjeldende sensurordninger, og har opptil flere ganger stått i strid med loven. Forfatter Arnulf Øverland ble for eksempel i 1933 nødt til å sone en natt i fengsel etter å ha vist film offentlig uten konsesjon, (G. Iversen, 1993, s. 9). Utover 1960-tallet, etter at filmklubbforbundet ble opprettet, var det strid om hvorvidt klubbene drev offentlig visning eller ikke. Etter noen bøteleggelser i disse tiårene ble det antatt at dette var å regne som offentlige visninger, men etter lovendring i 1987, ble dette omgjort, da loven skulle gjelde offentlige filmvisninger ”i næring”. I forhold til straffeloven ville filmklubbene derfor slippe unna med voldsskildringer på film – som nå var konkretisert til næringsdrivende kinodrift – mens paragrafen om pornografi fremdeles var gjeldende for alle offentlige visninger, (J. Iversen, 1997). Selv om filmklubbene svært sjelden ble straffet, var lovverket tydelig nok til at det var en viss risiko med å vise en film som Sansenes Rike.

På slutten av 1980-tallet mente Norsk Filmklubbforbund at såkalt ‘smal film’ ikke lenger bare skulle vises på filmklubbene i landet. De måtte også settes opp for ordinære visninger på de kommunale kinoene. Forbundet søkte først om importstøtte selv, og startet opp med fire filmer i året. Antallet var beskjedent, men det tok ikke lang tid før det økte, og i 1992 ble distribusjonsselskapet Arthaus stiftet som et resultat av dette. Formålet var å være en ideell kulturell stiftelse, hvor kvalitet og filmformidling skulle settes fremst, (Eielsen, 2002). Så kanskje ikke så rart at det var Arthaus som importerte Sansenes Rike i 1999 da filmklubbene og Cinemateket i Oslo ønsket et eget program dedikert til erotiske filmer våren 1999, (Skredderberget, 1999). Norsk Filminstitutt bevilget 50 000 i importstøtte til filmen. Avdelingsdirektør Jan Erik Holst uttalte at instituttets importstøtteutvalg gjerne bidrar til import av flere klassikere. Derfor ble filmen støttet av NFI, uavhengig av hvordan Statens Filmtilsyn ville vurdere filmen. Siden det endte med forbud var det mange som fant det merkelig at ett statlig organ ga filmen støtte, mens et annet nektet filmen visningsrett. Dette førte til et filmseminar under filmfestivalen i Haugesund det samme året, i regi av Arthaus, hvor filmen ble vist og debatten rundt filmsensur reist, (Hansen, 1999).

Hva «Krenkjer sømnd»?
Statens Filmtilsyn vedtok 23. april 1999 at Sansenes Rike ikke kunne godkjennes for visning i næring «fordi den krenker sømmelighet. Gjennomgående skildres nærgående seksuelle handlinger, delvis med fokus på kjønnsorganer, og delvis seksuelle skildringer av sadomasochistisk karakter som ender med drap», (Røkke, Maasø, Erstad, & Bjørnebekk, 2001). I begrunnelsen henvises det til Lov om film og videogram 15.05.1987 § 4, der det står: «Statens filmtilsyn må ikkje godkjenne for framsyning i næring bilete som tilsynet meiner krenkjer sømnd eller strir mot straffelova § 382». Videre påpeker tilsynet at det i hovedsak er dette med «krenkjer sømnd» som må vurderes, siden straffeloven § 382 kun er rettet mot voldsskildringer. Det eneste i setningen som refererer til pornografi, er altså den noe uklare formuleringen «krenkjer sømnd». I denne sammenhengen var det for tilsynet ikke mulig å benytte loven om offentlig visning av pornografi (straffelov § 204) i begrunnelsen, men ordlyden ble likevel brukt i forståelsen av hva det vil si å krenke sømmelighet. (ibid). På bakgrunn av dette forbød Statens Filmtilsyn Sansenes Rike fra offentlig visning i næringsøyemed.

Avgjørelsen falt 23. april 1999. Samme dag klagde Arthaus på vedtaket, og ba om en ny vurdering. I klagen står blant annet dette: 

Sansenes rike av Nagisa Oshima har vært anerkjent som et filmatisk mesterverk siden lanseringen i 1976. Den har blitt vist på alle de største filmfestivalene, og hatt ordinær kinodistribusjon i flere land. Riktignok har filmen alltid vært regnet som utfordrende, og vært fulgt av diskusjon, men det er de færreste land som har gått til det skritt å forby den. Det kan i denne sammenheng nevnes at for eksempel Storbritannia (som i likhet med Norge praktiserer en svært streng sensur overfor erotiske skildringer) har tillatt filmen for visning i næring, i likhet med vårt naboland Sverige. […] Vi mener derfor at verken den enkelte tilskuer eller samfunnet som helhet vil føle sin sømmelighet krenket av Sansenes rike.

Hva som til en hver tid krenker sømmelighet vil naturlig nok variere med samfunnsutviklingen, og det er vår overbevisning at det norske folk i år 2000 er i stand til å håndtere en over 20 år gammel japansk filmklassiker. Vi har i tillegg sett at filmtilsynets senere godkjennelser av filmer med skildringer av nærgående seksuelle handlinger ikke har medført noen moralsk storm i det norske samfunnet og det er heller ikke dokumentert noen skadevirkninger på enkeltpersoner. (Sansenes Rike, 2003)

sansenes 3Forbuden frukt smaker best
I 1999 var det ikke opprettet noe klagenemd for vedtakene som Filmtilsynet gjorde, og de ville heller ikke gjennomgå filmen på nytt. Begrunnelsen var at det ikke eksisterte noen ny lovtekst eller ønske om endret vurderingspraksis av denne typen filmer, (Røkke et al., 2001). Etter sterkt press fra Arthaus og oppmerksomheten forbudet fikk i media, ble dette ført inn i Filmloven i årsskiftet til 2000.

Saken om Sansenes Rike ble den første som den nyoppnevnte klagenemda tok for seg, (Hansen, 2000). Nemden gikk ut fra det samme utgangspunktet som tilsynet tidligere gjorde, med det samme forholdet til loven om pornografi. De understreket også at om en film strider mot § 204, vil den i de fleste tilfeller også stride med filmloven – men det omvendte trenger ikke være tilfellet. Nemden skriver videre at de i enda høyere grad vektlegger en vurdering av kunstnerisk verdi. Om en sekvens i en film strider med «pornoloven», betyr ikke det nødvendigvis at filmen må forbys, da sekvensen kan inngå i et verk med kunstnerisk, vitenskapelig eller informativ verdi.

Klagenemden poengterer at Sansenes Rike har mange samleiescener, men at det relativt sett er ganske lite fokus på selve kjønnsorganene, og at aktørene som regel er påkledde i akten. Nemden nevner likevel en rekke scener de mener kan være sømmelighetskrenkende, og vurderer dem hver for seg. De konkluderer med at de få sekvensene som viser kjønnsorganene i bevegelse og/eller har andre problematiske trekk ved seg, normalt sett ville vært stridende mot sømmelighetskriteriet. Sett sammen med filmens helhet er de av kunstnerisk betydning. De understreker at visning av enkeltstående klipp utenfra filmens kontekst, kan være i strid med straffeloven.

5. februar 2001 konkluderer klagenemda med denne setningen: «Statens filmtilsyns vedtak om å nekte visning av filmen ”Sansenes rike” i næring oppheves, idet filmen anses lovlig i relasjon til film- og videogramloven § 4 annet ledd». (Røkke et al., 2001)

På alles skjermer
Selv med en ny vurdering av filmen, som mente den var sømmelig nok til å kunne vises på kino, var debatten om den langt i fra ferdig. Like etter avgjørelsen gikk daværende leder i Stortingets familie- kultur- og administrasjonskomité, May-Helen Molvær Grimstad, fra Kristelig Folkeparti, ut med uttalelsen om at det her settes en ny standard for hva som er tillatt på norske kinoer. Hun forteller NTB at hun ikke er imponert over filmen, at handlingen er svært tynn, men at «scenene var derimot heftige nok til å settes i halsen» (NTB, 2001)

Til tross for protestene fra konservative røster, ble filmen stort sett tatt godt imot da filmen fikk kinopremiere 4. mai 2001. Det  provoserende innholdet tiltrakk seg selvfølelig mest oppmerksomhet, men i all hovedsak fikk filmen positive omtaler. 25. januar 2003 ble filmen til og med sendt på norsk TV: NRK viste Sansenes Rike som lørdagsfilm på NRK 2. Motstanderne signerte en underskriftskampanje, som endte med å få nesten 2000 signaturer. Kringkastingssjef Jon G. Bernander mente at når filmen er tillatt for offentlig visning skulle det være uproblematisk å vise den på TV. Statens Medieforvaltning var uenig: Etter fjernsynsvisningen ble NRKs vurdering sanksjonert med en advarsel. De mente det var en betydelig forskjell på å vise en film på kino og å vise den på en fjernsynskanal, og at andre hensyn måtte tas enn de Statens Filmtilsyn hadde tatt tidligere, (Løvdal & Watne, 2004).

Milepæl i norsk sensurhistorie

Sansenes Rike blir stående som et spesielt tilfelle i norsk sensurhistorie, og også et eksempel som på mange måter oppsummerer hele debatten. Filmen har ubestridelige kunstneriske kvaliteter, samtidig som den har innhold som definitivt kategoriseres som pornografi. Sensorene var tydelige på at dette var en film som stred imot filmloven og straffeloven. Liberale røster mente forbudet ville være en feiltolking av loven, og i strid med ytringsfriheten. Presset førte til en ny vurdering av filmen, og en ny vurdering førte til en ny standard for filmsensuren.

Debatten om kunstfilm skal sensureres eller forbys har vært særlig viktig etter at Tystnaden ble offer for Sigurd Evensmos saks i 1963, og ender på mange måter med Sansens Rike i 2001. Loven er etter vedtaket blitt mer liberal og åpen for kunstneriske filmer med sterke seksuelle skildringer. Dette ser vi tydelig i aktuelle filmer i dag, hvor gullpalmevinneren fra 2013, Blå er den varmeste fargen (Abdellatif Kechiche), inneholder lange og svært eksplisitte sexscener. Filmen ble vist i Norge med 15 års aldersgrense. En annen film fra Cannes-festivalen, Fremmed ved sjøen (Alain Guiraudie), inneholder også mye eksplisitt sex, og har vært vist flere steder i landet til gode anmeldelser. Filmen ble ikke vurdert av Medietilsynet, og vistes derfor med 18 års aldersgrense. Det samme var tilfellet for Lars von Triers Nymphomaniac, som også stiller seg i denne rekken filmer med eksplisitte sexscener.

Nagisha Ôshimas Sansenes Rikes vei til det norske publikummet blir stående som en betydningsfull episode innenfor norsk sensurhistorie. Både i sin kontroversielle natur og som en katalysator for endring av lovverket

PS: Filmen er fortsatt ikke godkjent for distribusjon i Japan. Etter at den mottok pris i Cannes valfartet japanerne, i følge Linda Williams, til Europa, for å se filmen der.
Dette er en redigert versjon av en tekst som tidligere har vært publisert på filmstedet.no.



Din kommentar


Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

En ny verdensomspennende filmindustri fra Kina

Kina lager nå like mange filmer årlig som USA. Men hva slags filmer lager de? Og hvilke produksjonsforhold har de i et land preget av både kommunisme, filmsensur og kapitalisme? | kun utdrag

Jia Zhangke: Urokråke og samfunnsrefser

Jia Zhangke er ikke redd for å vise fram problemene i dagens kinesiske samfunn. Det har gitt ham mye motstand. Her er et dypdykk inn i hvordan Jias filmer viser et helt annet Kina enn det myndighetene vil du skal se. | kun utdrag

Å gå på kino i Kina

Hva kan en vanlig tilskuer forvente å se på kino i Kina?


Fra arkivet

Mannen som tok Amanda for harde livet

Z #4 1989: «For meg går ikkje hovudskilje i film mellom dokumentarfilm og spelefilm, men mellom [...] | kun utdrag

«Not a Love Story» – filmen om skammens industri

Z #4 1983: På det amerikanske videokassettmarkedet står distribusjon av pornografisk/seriøs film i [...] | kun utdrag

I et speil, under et glasstak – Speilmotivet i Candyman

Z #1 2016: Skrekkfilmen har alltid vært fruktbar mark for politiske budskap. I Bernard Rose’ skrekkfilm Candyman (1992) er det politiske innholdet høyst intendert.