The Hired Hand: Westernfilmens relevans og dobbelteksponering som teknikk

hovedbilde

Denne uka skriver Endre Eidsaa Larsen om westernsjangeren og dobbelteksponering som noe levedyktig og fullt av muligheter.

Ordet dobbelteksponering har en temmelig teknisk klang som kan få en til å glemme teknikkens uttrykksfulle potensiale. Det er noe uorganisk ved begrepet som kan få en til å overse hvor organiske uttrykk teknikken kan gi. På lignende måte er vel ordet westernfilm så lada av antikvitet, klisjébilder, John Wayne og pop-ikonografi at man kan glemme sjangerens fortsatte uttrykksfullhet.

Da mener jeg ikke, som allerede implisert, westernsjangerens fortsatte «uttrykksfullhet» som kulturelt referansepunkt og symbolsk verktøy i rent kommuniserende eller kommersielle sammenhenger. Jeg mener dens fortsatte potensial til å gi ferske uttrykk til moderne inntrykk. Kelly Reichardt kom med en sterk påminner om dette potensiale med Meek’s Cutoff fra 2011, som jeg skal komme tilbake til i tekstens epilog. Og en av de mest interessante samtidige filmskaperne, Thomas Arslan, tok i fjor fatt på sjangeren med sin Gold (som jeg ikke har fått sett). Men jeg ser også stadig westernfilmer fra midten av forrige århundre som føles friske. Filmer som er langt fra historiske antikviteter, filmer som fortsatt kan være verktøy for å tenke om nåtida og drøfte eksistensielle så vel som aktuelle politiske utfordringer.

the-hired-hand-iconic-images-41

Siste i denne rekka var Peter Fondas debutfilm som regissør, The Hired Hand (1971), en western fylt av ømskinna og drømmende dobbelteksponeringer kontrastert med brutal og likhvit vold. I en sammenkobling av westernfilmens tradisjonelle setting og  dobbelteksponeringers lyriske potensial, finner Fonda et uttrykk som føles personlig.

Filmen kan ses som et tidstypisk eksempel på en motkulturell tendens innen sjangeren, for ikke å si filmverdenen, kulturen og kunsten forøvrig. Særlig fra 60- og 70-tallet og utover kom en rekke filmer som problematiserte tradisjonelle verdier og rekonfigurerte westernfilmens klassiske ikonografi, tematikk og estetikk. Med nye, omveltende kulturelle impulser og idéer, og politiske konflikter som Vietnamkrigen, tok en rekke filmskapere fatt på sjangeren med kritiske perspektiv og en ny sensibilitet.

Sammen med kritiske, problematiserende og personlige etterkrigsfilmer på 50-tallet, som dem vi finner i filmskapinga til for eksempel Anthony Mann, Nicolas Ray og Henry Levin (sjekk ut The Lonely Man), for ikke å nevne glimrende 40-tallsfilmer som Robert Wises noir-dystre Blood on the Moon (1948) og William A. Wellmanns nærmest postapokalyptiske (!) Yellow Sky (1948), betegnes disse filmene fra 60-tallet og utover gjerne som revisjonistiske westerns.

Vil man kategorisere The Hired Hand ytterligere, kan man se den som et eksempel på det Jonathan Rosenbaum har kalt ’acid western’, en undersjanger som relaterer seg mer direkte til 60-tallets motkultur. Men mer enn å bare være et eksempel på en kulturhistorisk tendens, er Peter Fondas film en western med et fortsatt friskt uttrykk, på lignende måte som en annen revisjonistisk western fra 1971: Robert Altmans snødekt-lyriske McCabe & Mrs. Miller.

mccabetilblogg

Altmans film er interessant som historisk western (eller det noen vil kalle anti-western), men jeg tror den også vil ’snakke’ til folk om hundrevis av år, forbi sjangertilhørigheten. Filmens uttrykksfullhet er direkte knytta til dens tids- og stedsbundne setting, samtidig som den også overskrider den. Altmans og Fondas filmer deler en lyrisk og melankolsk grunnstemning, en undergraving av tradisjonelle westernverdier- og myter, og er i tillegg skutt av samme følsomme øyne: Vilmos Zsigmonds kamera. Dette er filmer skutt med dyptgripende stemninger, melankolskglødende på en måte som føles veldig 70-talls, samtidig som de har beholdt en ferskhet ved seg, en viss presensuttrykksintensitet. «I’ve got poetry in me», som McCabe sier et sted, liksom på tross av sin tradisjonsbundne rolle. Kanskje et slags bilde på filmene i seg selv?

En annen likhet mellom Altmans og Fondas filmer er behandlinga av dødsfall. Det er ikke sjelden at et drap blir banalisert i en westernfilm. Et dødsfall er ofte nødvendig, dramaturgisk og moralsk verdifullt på et vis, men det gjør ikke nødvendigvis noe spesielt inntrykk. I mange westernfilmer gjør i så fall et dødsfall gjerne mer dramaturgisk inntrykk enn følelsesmessig inntrykk. Fra 50-tallet er det kanskje Anthony Mann som viste størst sans for voldens smerte, hvordan volden setter merke på kroppen og psyken (for eksempel Jim Stewart som vrir ansiktet sitt i smerte etter å ha blitt skutt i hånda på kloss hold i The Man from Laramie; eller en off-screen-død i den mesterlige Man of the West, der en enke sørger høylydt over sin ektemanns tilfeldige død. Sorgen hennes kommer off-screen, fra et lite hus, i et totalbilde uten levende eller døde kropper, bare forlattheten i en by uten framtid). I The Hired Hand og McCabe har man to av sjangerens tristeste dødsfall. Og de kommer tidlig i filmen, for å sette stemninga. Liket av den unge mannen som ligger i isvannet i McCabe, et bilde som fryser seg inn og uttrykker døden som et fryst faktum. Og i The Hired Hand: en ung mann som blir skutt i halsen, mer eller mindre ved en tilfeldighet, og lager en fremmed, unaturlig lyd idet livet siver ut av kroppen. Disse filmene er western på samme måte som Repulsion er skrekk: de destabiliserer mytene og konvensjonene og får sjangeren til å riste av reelle nerver og et personlig uttrykk.

For å videre belyse noe av friskheten til The Hired Hand, kan det nevnes at manuset, som skjærer ting ned til det essensielle, er skrevet av Alan Sharp, som blant annet skrev manuset til Arthur Penns briljante Night Moves (en neo-noir, eller det vi kan kalle en revisjonistisk noir) og Robert Aldrich’ Ulzana’s Raid (1972). Fonda var dessuten venn med den mer avant-gardistiske filmskaperen Bruce Conner, som blant annet er kjent for sitt arbeid med collage. Collage betegner en teknikk, med særlig tilknytning til modernismen og Georges Braque og Pablo Picassos kubistiske malerier, som handler om å skape en ny helhet av ulike fragmenter – fragmenter som gjerne kan være eldre, funnet material av forskjellige slag. Som Amy Taubin har skrevet, kan man i Fondas film tydelig se inspirasjon fra Conner, så vel som andre ”poets of the western landscape”, som Stan Brakhage og Bruce Baillie. Dette viser seg særlig i Fondas sans for, og emosjonelle bruk av, lys- og fargesammensetninger, og ikke minst hans omfattende og insisterende bruk av dobbelteksponeringer.

Hired Hand8

Der en filmskaper som Allan Dwan, i åpninga av Frontier Marshall (1939), bruker dobbelteksponeringer for å skape en tidsmessig komprimering som visualiserer effektivt arbeid i form av stedsmessig ekspansjon (bygginga av en by), bruker Fonda teknikken for å skape en tidsmessig ekspansjon som drar ut ‘ubetydelige’ øyeblikk (i starten av filmen: bading og fisking ved en elv) og ber om langsom refleksjon. Man kan kanskje si at der Dwan hyller en stedsmessig ekspansjon og bruker dobbelteksponeringer for å gi uttrykk til samfunnsmessig vekst, motgår Fonda idéen om stadig ekspansjon. Fonda ser mot et mer personlig anliggende, og dveler ved mangfoldigheten i enkle øyeblikk og et rolig liv. I denne vertikale bruken av dobbelteksponeringer (for å låne en tanke fra Maya Deren) ligger en av filmens kjernekvaliteter som original westernfilm.

Dobbelteksponeringer er montasje. En montasje trenger ikke å være en dobbelteksponering, men en dobbelteksponering er nødvendigvis en montasje: en dobbelteksponering lar ett filmbilde sameksistere med et annet filmbilde. Det kan være at bildene lever sammen på skjermen eller lerretet over en lengre tid, at de ligger «oppå» hverandre, eller at de bare utveksler hverandres tid for en liten stund, kanskje utveksler et håndtrykk. Når et bilde gradvis glir over til å bli et annet, snakker man gjerne om en overtoning. Det handler uansett om å sette flere bilder sammen slik at samtlige av de sam-monterte bildene blir påvirka på en eller annen måte. Bildene utveksler hverandres uttrykk, følelser, tanker, innstillinger. For eksempel kan en dobbelteksponering få rynkene i et ansikt til å gro inn i furene i et landskap og visa versa, og dermed trekke nye forbindelser og uttrykke noe i komprimert og intensiv form. En dobbelteksponering kan nettopp eksponere en dobbelthet ved ting. Teknikken kan gi uttrykk for samband, sammenheng, sameksistens, samtidighet, eller kontrast, som organisk – og ikke bare konseptuelt – kan innprente, antyde eller synliggjøre noe nytt.

hommesansfrontiere19710

Revisjonistisk western – den type westernfilm The Hired Hand kan ses som– har en lignende natur som montasjen og dobbelteksponeringa. For det er nettopp ved å ta utgangspunkt i en sjangertradisjon, med dertilhørende konvensjonelle bilder, at den går i dialog med sine bilder og lager noe nytt. Revisjonisme i denne sammenheng handler om å revurdere, ta et ettersyn: Det handler om å ta et nytt blikk på tinga, ut i fra endrede forhold. For å ta et konkret og aktuelt historisk eksempel, kan vi si at Vietnamkrigen gjorde noe med westernfilmen. Vi kan se det hos Peckinpah, vi kan se det i et landsbyangrep i Henry Levins oversette The Desperadoes (1969), og i mange andre westernfilmer i tida som følger. I Levins film er det som om et fugleperspektiv via helikoptertagning av landsbyødeleggelse propellerer filmens westernsetting inn i den historiske virkeligheten. Den revisjonistiske westernfilmen foretar en slags montasje idet den konfronterer eldre bilder med nye bilder – idet den plasserer noe velkjent i lyset fra en ny visjon. Revisjonisme, som sjangermessig montasje eller dobbelteksponering, blir et arbeid mot selvtilfredshet og tilfrosne idéer og synsmåter; en garantist for at både sjangeren og vårt perspektiv ikke tilfrosner, men holder seg i bevegelse, åpen for nye muligheter.

The Hired Hand påminner ikke bare om westernsjangerens fleksibilitet og fortsatte levedyktighet, men også om at et øyeblikk alltid er en latent dobbelteksponering.

Epilog: dobbelteksponering som visningsform

Dette har allerede blitt en ganske digresjonistisk tekst, så la oss ta enda et steg og flytte dette over til å handle om det å vise film. Nå er det filmklubbfyren i meg som snakker. En montasje eller dobbelteksponering av to filmer. La oss for anledningen si to westernfilmer. Her ligger et enormt potensial for interessante visninger, som ikke bare trenger å vise forandringene som har skjedd i sjangeren, forskjellen mellom det gamle og det nye, men som kan få seere til å trekke egne forbindelser, se det nye i det gamle, det gamle i det nye, se det gamle i lys av det nye og det nye i lys av det gamle, og så videre og så videre. Dobbelvisninger kan, ved siden av å påpeke sammenhengen mellom to filmer (sjangermessig, tematisk, stilistisk), bli en sammenstilling som lar filmene harmonisere og utveksle erfaring med hverandre i sin ulikhet (vi kan kalle dette en kontrapunktisk montasje-programmering).

Blant annet her tror jeg filmklubber og andre ikke-kommersielle filmformidlere fortsatt har en rolle å spille. I strømmen av tilbud, er det ikke alle som jobber like aktivt for å holde og skape et friskt blikk på film. Streamingstjenester som netflix prøver gjerne å skreddersy tilbudet for deg, gi deg det de vet/tror du allerede liker, og kanoniserende nettsider som imdb og icheckmovies kan av og til føles uniformerende, forutsigbare og jobbe imot et nysgjerrig, utforskende forhold til film. Filmklubbenes rolle kan blant anne være å gå utenfor det individ-skreddersydde eller det kanoniserte, og være en offentlig arena der nysgjerrrigheten holdes levende, der man setter sammen uttrykk som skaper uventa inntrykk.

meekpromo_still_r3_1884518845

Jeg nevnte Meek’s Cutoff i innledninga, og la meg bare avslutte med noen få ord om den i forbindelse med et konkret programforslag.

Reichardt viser her veldig tydelig at westernfilmens setting fortsatt kan være et godt utgangspunkt for å diskutere aktuell problematikk – personlig, kulturell, sosiopolitisk. Med sin nedstrippa stil fikk filmen et elementært preg både på en konkret og tematisk måte. Filmen løfter fram elementene, med sin oppmerksomhet for tørr hud og vannløse ansikt, men også en elementær og samtidig aktuell problematikk: møtet med Den Andre.

Reichardt posisjonerer filmens ene indianere som Den Andre – et menneske som utfordrer og speiler de andres væremåter og evne til å møte den eller det fremmede. Som med McCabe og The Hired Hand, blir westernfilmenens tradisjonelle setting et utgangspunkt – et utgangspunkt for å drøfte menneskers bånd til andre mennesker og samfunnsvilkår som setter premiss for disse bånda. Her tror jeg en av nøklene til sjangerens kontinuerlige relevans ligger.

En kveld med følgende dobbelteksponering/collage/ montasje: Wagon Master (John Ford, 1950) og Meek’s Cutoff. Noen med?

Bandwagon1 (2)bilde2 (2)Bandwagon3 (2)Bilde4 (2)



Din kommentar


Relatert

John Ford og westernfilmens fornyelse

Z #3 1987: Den klassiske westernfilmens verdier har de siste 30 årene blitt omformet av regissører som [...] | kun utdrag

Privat: Spaghettiwestern – noe mer enn ‘A man with no name’

Z #1 1998: SF Norge gir i disse dager ut en serie på syv videofilmer under merkelappen "Spaghetti-Western". Ingen dem har navn som Sergio Leone, Ennio Morricone eller Clint Eastwood på rulletekstene. Ole Petter Bakken tar her et dykk under den europeiske westernfilmens kunstneriske overflate.

Bokanmeldelse: 2 x Sam Peckinpah

Z #3 1995: To nye bøker kaster nytt lys over den legendariske western-regissøren Sam Peckinpah, men hvorfor [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Portugisisk film, sa du?

Tretten innganger til en ukjent cinematisk gullalder. | kun utdrag

Det satt to jenter i et rom

Pedro Costas filmserie fra slumstrøket Fontainhas i Lisboa er en oppvisning i «virkelighetsfiksjon», og en bauta i moderne europeisk filmskaping.

«Vakker er et annet ord for rettferdig» – et intervju med Pedro Costa

Filmskaper Pedro Costa om pønk, om kaos som metode, om sitt forhold til Fontainhas gjennom 20 år, og om å yte rettferdighet til mennesker i prekære livssituasjoner. | kun utdrag


Fra arkivet

Jakten på den forsvunne skatten

Z #1 1985: Hvor skal jeg henvende meg med mitt filmmanuskript? Hvem gir støtte til finansiering av [...] | kun utdrag

Festivalmøte med norske kortfilmregissører

Z #1 1985: Diverse mennesker intervjuer diverse kortfilmskapere... | kun utdrag

Et stille skrik

Z #3 2000: Veit Helmers Tuvalu. | kun utdrag