Mikio Naruse – En oversett mesterregissør

hovedbilde

Den japanske filmregissøren Mikio Naruse er ukjent for de fleste i Norge. Likevel må han regnes som en av Japans største regissører gjennom tidene, nesten på høyde med Mizoguchi og Ozu, argumenterer artikkelforfatteren.

I løpet av sin karriere regisserte Mikio Naruse (1905-1969) mer enn 60 filmer for Toho Studios. kvaliteten på filmene gjorde ikke bare Naruse til en gullgruve for Toho, men forsvarer også hans rettmessige plass blant Japans fremste filmregissører gjennom tidene.

I en gjennomgang av japansk filmhistorie vil Kurosawa, Ozu og Mizoguchi være regissørnavnene på alles lepper, med Ichikawa, Kobayashi og Imamura hakk i hel. De fleste historiske verk om japansk film vil nok for så vidt også nevne Naruse, men det imponerende livsverket hans blir sjeldent vektlagt med stort mer enn en fotnote. Man skal med andre ord være godt over gjennomsnittet opptatt av japansk film for å ha merket seg den sterke filmografien hans. Selv for «normale» japanologer og japanske filmaholikere kan disse filmene være ukjente.

Grunnen til at Naruse stadig forbigås i japansk filmhistorie er at den personlige filmstilen hans ikke anses som like unik og signatursterk som Ozus og Mizoguchis. Men dette betyr ikke at Naruse bør overses. Til tross for sin noe anonyme regissørstil lagde han også en håndfull filmer som virkelig utmerker seg, og med flere av filmene er han på nippet til å gå Ozu i næringen. Disse filmene gjør at han ikke bør blir oversett av ivrige japansk filmtilhengere.

Mikio_Naruse

Selv om Naruse endte opp som en av Tohos fremste arbeidshester, startet karrieren hans hos Shôchiku Studios. Først som eiendomsforvalter, deretter som assisterende regissør. I 1930, i en alder av 25 år, debuterte han som regissør med Mr. And Mrs. Swordplay.  Etter dette lagde han en rekke filmer for Shôchiku til han i 1935 takket for seg og tok et engasjement hos Toho (den gang kalt Photo-Chemical Laboratories). Hos Toho fikk Naruse muligheten til å lage film slik han ville. Shôchikus direktiv var at alle filmene de lagde skulle ha innslag av både latter og tårer, noe som passet Naruses gravalvorlige stil dårlig. Hos Toho fikk han derimot muligheten til å utvikle seg som regissør, og det var der han perfeksjonerte sin personlige stil.

Naruses filmstil hevdes å ligge til grunn for hans undervurderte plass i japansk filmhistorie, men dette er langt fra ensbetydende med at filmene hans var av lavere kvalitet enn det beste som kom fra Japan i etterkrigsårene. På grunn av hans forkjærlighet for familie-melodramaer har mange sammenlignet ham med Ozu. Stilen i filmene hans er typisk tilbakeholden, selve filmteknikkene usynliggjøres, og filmene handler om hverdagslige temaer. I mange tilfeller kan imidlertid filmene hans beskrives som strømlinjeformede og sjelløse. Samtidig sto Naruse alltid for et plettfritt håndverk; noe som resulterte i at brorparten av filmene hans holdt en gjennomgående høy standard. Av Naruses beste filmer bør blant annet Sound of the Mountain (1954) og Yearning (1964) nevnes.

sound of the mountains

Sett under ett kan man argumentere for at Naruses filmer understreker en personlig stil på linje med Japans mer kjente regissører. Hans innblikk i hverdagslige situasjoner var som oftest sett fra kvinners perspektiv, og utfallet endte som regel med bitre undertoner av depresjon og håpløshet. Livets evigvarende flom av skuffelser kan sees som et gjennomgangstema. En annen tendens var at han alltid visste å benytte iøynefallende opptakssteder; noe han stadig fremhevet med effektiv og målrettet kameraføring. Der Ozu typisk forsøkte å fremstille en grim, mer ektefølt avbildning av virkeligheten, gikk Naruse for en stilren avbildning der selv de mest dagligdagse situasjoner ble fremstilt som perfekte utsnitt av skuespillere, kostymer og bakgrunner.

Naruse delte samtidig tematiske fellestrekk med både Ozu og Mizoguchi. Han fokuserte på kjønnsroller i etterkrigsårenes Japan, han hadde en forkjærlighet for familiedramaer og de fleste filmene hans hadde sterke kvinner som protagonister: Misfornøyde husmødre, dedikerte kontorarbeidere eller geishaer som så sitt hele yrkesgrunnlag svinne hen foran øynene sine. Som oftest dreide handlingene seg om sterke kvinnelige karakterer som fikk erfare livets urettferdigheter på kroppen, ikke ulikt tematikken som opptok Mizoguchi igjennom hele hans karriere.

Med en såpass bred filmografi som Naruses kan det være vanskelig å vite hvor en skal ta fatt, men i de følgende avsnittene omtales en håndfull av de mest profilerte filmene.

Repast/Meshi (1951)

03 Setsuko Hara in Repastcrop (2)

Naruse hadde allerede rukket å lage et femtitalls filmer mellom 1930 og 1950, men 50- og 60-tallet må uansett regnes som hans gylne periode. Med Repast skapte han et melodrama som lett kan sidestilles med Ozus avmålte karakterstudier; ikke minst på grunn av skuespillerne Setsuko Hara og Haruko Sugimura som to år senere fikk sentrale roller i Ozus Tokyo Story. Repast er lagt til en forstad til Osaka, der en tilflyttet husmor mistrives med sin monotone tilværelse. Hun flyttet fra Tokyo fordi mannen hennes ble omplassert, nå drømmer hun om et liv utenfor hjemmets fire vegger. Med sitt fokus på kjønnsroller i etterkrigsårenes Japan beveger Repast seg inn på Mizoguchis territorier. Uten å røpe slutten skal det sies at Repast beveger seg litt utenfor Naruses typiske mønster som regissør ved å åpne for muligheten for at karakterenes vanskeligheter kan løses. Det er lys i enden av tunellen, for å si det slik. Da filmen i tillegg besitter visuelt slående foto fra Osakas unike bylandskap ender Repast, sitt dystre tema til tross, opp med å bli et av Naruses mest fornøyelige melodramaer.

Sound of the Mountain/Yama no Oto (1954)

04 Sound of the Mountaincrop (2)

Er det en film der Naruse tilnærmet seg Ozus signatursterke tendenser, så er det Sound of the Mountain. Også denne filmen har Setsuko Hara i hovedrollen. Bare ett år etter hennes ikoniske rolle som den perfekte svigerdatteren Noriko i Tokyo Story, gjentar Hara rollen i Sound of the Mountain. Denne gangen bor hun sammen med sine svigerforeldre og ektefelle i familiens generasjonsbolig. Familieharmonien blir dog raskt forstyrret da Kikukos (Hara) mann viser seg å ha et forhold til en annen kvinne. Selv om Hara nok en gang tar på seg rollen som svigerdatter med et bedre forhold til svigerforeldrene enn det deres egne barn har, så skiller filmen seg fra Tokyo Story på flere områder. Tematikken spunnet rundt generasjonsforskjeller ligner, men der Ozu vinklet mange situasjoner fra de eldstes synspunkt, viser Naruse saken fra begge generasjoners ståsted. I tillegg preges Sound of the Mountain av tematiske undertoner som utroskap, abort og familieverdier i etterkrigsårenes Japan. Den største forskjellen mellom denne filmen og Tokyo Story må sies å være stemningen. Ozu gikk for tungsindig realisme, Naruse spiller tydelig på melodramatiske virkemidler. Til tider fremstår Haras dynamiske fremførelse som en smule overspilt, men det reddes inn i filmens andre halvdel da hennes evig sjarmerende smil vekker en stadig voksende medfølelse hos seerne. Det kan argumenteres for at Tokyo Story er sterkere når det kommer til filmteknisk personlig stil, men når det gjelder karakterutdypning og spill på følelser er Sound of the Mountain minst like effektiv.

 

Floating Clouds/Ukigumo (1955)

05 Floating Cloudscrop (2)

Floating Clouds vant et drøss med priser i Japan da den kom, og har i ettertid blitt stående som en av Naruses mest kjente filmer. Den er et erketypisk melodrama, der en håpløs kjærlighetshistorie okkuperer hele filmens fokus.

På mange måter er Floating Clouds et stereotypt eksempel på hvordan melodramaer ble lagd i Japan i etterkrigsårene. Historien er tragisk fra start til slutt, fortalt ulineært. Tempo og kinematografi beveger seg av gårde i sneglefart. Det eneste som skiller filmen fra det typiske japanske melodramaet er fraværet av barns perspektiv. Kjernefamilien var veldig ofte en grunnstein i japanske melodramaer, men i denne filmen dreier det seg hovedsakelig om single mennesker. Sammenlignet med Repast og Sound of the Mountain blir dog Floating Clouds en smule «stiv» i uttrykket. De to protagonistene avbildes på et vis som ikke gjør det lett å forholde seg til historien. Den kvinnelige protagonisten blir fremstilt som desperat – på grensen til psykotisk. Den mannlige protagonisten avbildes om avvisende og usympatisk. Der Repast effektivt uttrykte følelser som var ektefølt og engasjerende, faller Floating Clouds igjennom. Men, om ikke annet så er filmen et stilrent melodrama der andre verdenskrigs direkte påvirkning på japanske individer utforskes fra begge kjønns perspektiv.

Flowing/Nagareru (1956)

06 Flowingcrop (2)

Flowing omhandler et geisha-hus i Tokyo på midten av 50-tallet. I dette huset bor en matriark, hennes datter, tre arbeidende geishaer og deres nyansatte hushjelp. Japan gjennomgikk på den tiden en rask modernisering, og geishaens rolle i det nye samfunnet ble kjapt marginalisert. I filmen leder dette til interne stridigheter i geisha-huset, så vel som kreativ tenkning fra matriarkens side. Om hun og «hennes jenter» skal overleve i det nye Japan må de tilpasse seg det nye arbeidsmarkedet.

Omgivelsene og karakterstudiene i Flowing kan sammenlignes med Mizoguchis Sisters of the Gion (1936) og Street of Shame (1956). Kjønnsroller og moderniseringen er det sentrale temaet, og i tråd med Naruses typiske stil virker situasjonen håpløst mørk. I likhet med ovennevnte Floating Clouds fra året før, fremstår både karakterutviklingen og følelsesregisteret også i Flowing som noe avstumpet. Det bygges i flere tilfeller opp til intriger, men når disse løses opp uten de helt store oppstandelsene blir filmens spenningskurve relativt flat.

Samtidig er filmen likevel en interessant karakterstudie proppet med sterke kvinnelige rolleprestasjoner. Naruse hadde for lengst etablert Hideko Takamine som sin signaturskuespiller nummer én. Her gjør hun en sterk birolle som matriarkens datter, men blir samtidig sidestilt av Kinuyo Tanaka og Haruko Sugimuras gnistrende rolletolkninger.

When a Woman Ascends the Stairs/Onna ga Kaidan wo Agaru toki (1960)

08 When a Woman Ascends the Stairscrop (2)

When a Woman Ascends the Stairs (WWAS) regnes av mange som Naruses beste film. Også den tar for seg etterlevningene av geishaenes virke i en tid da Japan var i rivende utvikling.

Denne gangen er Hideko Takamine i handlingens sentrum og gjør en fremragende figur som en av byens mest ettertraktede vertinner (hostess). Alle menn higer etter henne, men selv sliter hun med valget mellom å slå seg til ro med familie eller å satse fullt ut på karrieren. Også WWAS sliter med å engasjere som rent melodrama, men som studie av en japansk vertinnes følelsesliv er den uvurderlig. Keiko (Takamine) fremstår ved første øyekast som en klippe av en vertinne. Hun tvinner menn rundt lillefingeren i øst og vest, og får daglig tilbud om giftemål i fanget. Men når Keiko vel bestemmer seg for å utforske tilbudene viser det seg at hennes årelange undertrykking av egne følelser har satt sine spor. Mennene som hun har hatt distanserte forhold til i årevis avsløres som «med på spillet», mer enn hun hadde trodd da hun forsøker å åpne seg for dem. Når filmen i tillegg tar for seg temaer som selvmord og prostitusjon som utfall og «kjappe løsninger» for Tokyos talløse vertinner, viser WWAS seg å være en dyp historie med flerfoldige lag; noe som til dels forsvarer dens gode rykte.

Yearning/Midareru (1964)

10 Yearningcrop (2)

Det har blitt sagt at Naruse med sin siste film, Two in the Shadow/Midaregumo (1967), avsluttet karrieren på topp, men også Yearning kan hevdes å være blant hans beste filmer. Fire år før han døde lagde han sin nest siste film med Hideko Takamine; en film som understreket hvor langt de to hadde kommet sammen som regissør og signaturskuespiller.

Med Yearning går Naruse nok en gang Ozu i næringen. Hideko Takamine gjør her en av sine desidert sterkeste roller som enken Reiko. Etter krigen har Reiko valgt å bli boende med sin avdøde manns familie for å hjelpe dem med familiebedriften. Men da den lille bedriften står i fare for å bli skviset ut av større konkurrenter, vurderer familien å utvide forretningen, heller enn å legge den ned. Det oppstår intriger når Reikos svigerinne ønsker henne ut av familiebedriften. Reiko er selv lykkelig uviten om maktspillet som foregår bak lukkede dører, men et annet problem henger over henne som en tung regnsky. Hun har lenge irettesatt sin svoger for å leve et skjødesløst liv, men da han viser seg å ha følelser for henne snus plutselig hverdagen hennes på hodet. På mange måter kan Takamines karakter sammenlignes med Setsuko Haras rolle i Tokyo Story. Selv om Yearning ikke kan direkte sammenlignes med Ozus klassiker, så er dette en film som ikke bør forbigås når den japanske filmhistorien skal oppsummeres; det bør heller ikke samarbeidet imellom Naruse og Takamine.

02 Naruse and Hideko Takaminecrop (2)

Om vi bare ser på filmer som Floating Clouds, Flowing og When a Woman Ascends the Stairs, så kan Naruses nedtonede plass i den japanske filmhistorien til dels forsvares. Selv om samtlige av filmene hans var vakkert filmet og godt gjennomført, får man ofte fornemmelsen av at det filmtekniske gikk foran ektefølt følelsesformidling og dyptgående karakterutvikling. I så måte er det forståelig at Kurosawa, Ozu og Mizoguchi fikk auteurstemplet der Naruse kun fikk ros for håndverket.

Samtidig skal det sies at Naruse utviklet en personlig stil der håpløshet og tragedier sto enda mer sentralt enn hos Ozu og Mizoguchi. Der Ozu som regel åpnet for ambivalens og snev av håp i sine realistisk avbildende dramaer, var det lite rom for håp i Naruses stilrene filmer. Uansett, mekanisk avbildende eller ei, så er det liten tvil om at Mikio Naruse var en av Japans fremste regissører. Gjennom sitt over 30-års lange engasjement hos Toho lagde han en imponerende samling filmer med forbløffende høy gjennomsnittskvalitet.

Om du har et snev av interesse for klassisk japansk film kommer du ikke utenom Naruse. De som graver seg ned i regissørens ettermæle vil fort finne ut at han var mer enn en gullgruve for Toho, Naruse er en gullgruve for alle med sans for japansk film.

01 Mikio Narusecrop (2)



Din kommentar


Relatert

Sion Sonos Love Exposure

Blogg: Sion Sonos nesten fire timer lange Love Exposure vises under BIFF i Bergen (den ble også vist under TIFF i Tromsø i januar). Ikke gå glipp av den unike sjansen til å se denne filmen der den hører hjemme, på et stort lerret. Uansett om du kommer til å elske den (som jeg gjør) – eller hate den: Du har garantert aldri sett noe lignende.

Takashi Miikes 13 Assassins

Blogg: Blodige, gjørmete føtter i blodgjørme. Det stinker blod, svette og – nei, ikke tårer – hele verdens raseri. Et nærbilde av disse føttene, i bevegelse, klar til siste dødelige duell. Det er det jeg husker aller best fra denne filmen. Disse nære dødens føtter i bevegelse.

Survive Style 5+ – Et sanseovergrep av uante dimensjoner

Blogg: Hvor ofte dukker det opp regissører som ryster dine forutinntatte oppfatninger om hva film kan være, løs fra grunnen de er plantet i? Z blogger om Gen Sekiguchi og kultfilmen Survive Style 5+ fra 2004. Les mer om japansk film i Zs temanummer som kommer i neste uke.


Fra siste Z

Z-enquete – fire kortfilmskapere om norsk film

Kortfilmskapere Rikke Gregersen, Bendik Kaltenborn, Johanna Pyykkö og Pjotr Sapegin om norsk film og kortfilm og refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Film er en empatimaskin, sier Amanda Kernell

Fem omfavnelser og en desperat bortføring i Amanda Kernells kortfilmer. | kun utdrag

Akkurat det vi trengte: Mer bling og fengende musikk

Årets musikkvideoprogram var sterkere enn fjorårets, med høyere underholdningsverdi og en spennende hybridfilm som viser en ny måte å tenke musikkvideo. | kun utdrag


Fra arkivet

De fryktinngytende bildene II

Z #4 1989: Jeg påsto i forrige artikkel at det jeg kalte «klassisk-moderne» skrekkfiksjoner kan [...] | kun utdrag

Love Exposure

Z #4 2011: Sion Sono lager ikke perfekte filmer, til det er han for grenseløs. Og for travel. Det er stadig nye filmer det haster med å få laget. Men Love Exposure er ikke så langt unna: et mesterverk med skår. | kun utdrag

Den forstørrede virkeligheten – norsk science fiction-film

Z #4 1998: En mann i svart plastdrakt trykker på knapper i en naken betongkorridor. Mennesker i hvite frakker [...] | kun utdrag