Betraktninger rundt filmkunst og kritikerpris

Årets Filmkritikerpris gikk til filmregissør Erik Poppe for filmen Tusen ganger god natt. I sin takketale presenterte prisvinneren synspunkter om filmkunsten – og også om målingen og veiingen av den – som Z mer enn gjerne slutter seg til.

Filmkritikerprisen skiller seg fra tilfeldige juryers prisgiving ved den uavhengige kompetansen dere besitter og den konsistente formen prisen representerer. Den løfter prisen opp til en av de gjeveste priser vi som har gjort filmen kan få og på tross av det forutsigbare i prisens eksistens, er det slett ikke en forutsigbar avgjørelse og minst av alt noe jeg selv har tatt for gitt.

AKSEL SANDEMOSE formulerte sin egen betraktning slik; ”En kunstners oppgave er å være sin samtids historiker.”

Å være samtidig, er med andre ord å skape sin tid, ikke å gjenfortelle den. 

Meningen med kunst som ikke har noe på hjertet, ingenting å si, utover det å sjokkere, forstår jeg ikke i det hele tatt.

-For meg er det bedrageri og forvirrede utslag av en borgerlig kunstoppfatning, en kunst avskåret fra alt annet, sin tradisjon, sin verden, sin samtid.

Jeg vil ikke påstå at en film MÅ si noe konkret om samfunnet for å være en bra film, bare at en film som sier konkrete saker om samfunnet har gode utsikter for å bli en bra film.

Men Filmen har fremdeles ikke funnet sin moral, sin nødvendighet, sin egenskap. Den koster for mye: den er mye mindre kunst enn den kunne vært, fordi den er så avhengig.

Den gjennomsnittlige publikummer er en platonist; Hun eller han søker kun et streif av det egentlige bak bildenes fremtredelse.

For tiden utforsker jeg meg selv: enten gir jeg respons på noe jeg føler, observerer eller tenker – eller jeg gjør det ikke. Jeg føler meg stemt eller ustemt, instrumentet mitt virker – eller det er surt.

Jeg har fått en større selvtillit med en sterkere evne til å følge intuisjonen eller magefølelsen. Jeg problematiserer eller intellektualiserer ikke lenger hver beslutning.  Å slippe til intuisjonen, betyr å slippe løs mer av det tilfeldige.

Har jeg et særpreg, må det være sammensetningen av min angst, nevroser, råhet eller melankoli. –Det jeg tør å vise av meg selv, uten å være flau.

Jeg overlever gjennom det jeg eksponerer av meg selv. Det er på mange måter min oppgave å blottstille meg på alle måter som er nødvendig – for å kommunisere.

Om en film er mislykket, respekterer jeg det på samme måte som om den er vellykket, for lykkes jeg, er det alltid overraskende. Jeg tar det for gitt at jeg mislykkes.

Jeg lærer mer av å mislykkes.

Jeg har tråkket over lik. Jeg har fotografert raseriet, volden, nøden og hjelpeløse uten at bildene har utløst noen hjelp, stanset volden eller dempet raseriet.

Det Ondes Problem forblir fremdeles en gåte for meg. Filosofer, religiøse eller humanetikere prøver alle å forklare sammenhengene mellom ondskap og det gudommelige, eller mangelen på dette. 

Kan man påstå at det i virkeligheten finnes noe som ligner på rettferdighet, eller en begripelig balanse på rett og urett av hva et menneske kan tåle?

I filmene mine har det vært vesentlig både å vise og drøfte selve innholdet i begrepet medmenneskelighet eller kall. Vår evne til innlevelse, empati og omsorg. Vår evne til tilgivelse og forsoning. Og nødvendigheten av et kall, en drøm eller en tro.

Utfordringen i dag, som fortsatt vil gjelde i morgen – er rammene dette kan gjøres innenfor. I en medievirkelighet der distributører og finansiører, statlige som private – ønsker volum og mindre risiko. De ønsker mindre kontroversielle eller individuelle stemmer.

Og dere kritikere, eller snarere deres kolleger, oppsummerer til slutt, når filmåret er omme, det hele på nettopp den samme måten. Hvert år: En vurdering av suksess basert på tall, på hva en film har oppnådd av publikum eller festivalsuksess.

Slutt med det. Slutt med tallene, publikumstallene, slutt med festivalprisene der den ene måles mot den andre, slutt med alle de desperate måtene dere vil måle kunst opp mot annen kunst. SLUTT MED DET.

Om vi filmskapere vil berøre eller bare underholde lettvint og uproblematisk, kan man aldri komme unna den betydning som de valgene man gjør, har. Som: hvorfor skal skurken alltid være en tyrker, serber eller iraner? Hvorfor skal klassens tjukkas med tykke briller være så teit? Hvorfor skal blondinen være det?

Vi har et moralsk ansvar for ikke å bidra til at fordommer og vaneforestillinger fødes eller spres.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon