Kampen og krigeren på film

krigerbildetilnett

Siden 1970-tallet har det blitt lagd en rekke svært gode krigsfilmer. Disse har ikke bare skildret krigshandlinger på en realistisk måte, men også portrettert troverdige krigere. Artikkelforfatteren karakteriserer krigere og viser hvordan filmene Hjortejegeren, Apokalypse nå!, og Black Hawk Down gjør dem og deres livsverden, kampen, gripbar og forståelig.

Krigsfilmer fascinerer oss fordi de skildrer en fremmed voldelig virksomhet. For seerne stilles det et implisitt spørsmål fra filmene: Hvordan ville du forholdt deg i denne situasjonen? Hvilke vurderinger ville du gjort, og ville du overlevd eller endatil mestret situasjonen?

Filmmediet blir stadig mer teknisk fullendt og bedre i stand til å gjenskape kampens kraftige inntrykk og utfordringer. Krigsfilmer skildrer således kamp med stadig økende troverdighet. Tre filmer er spesielt interessante i denne sammenhengen, Hjortejegeren (Cimino, 1978), Black Hawk Down (2001), og Apokalypse nå! (Coppola, 1979). Min intensjon i denne teksten er å bruke disse tre krigsfilmene til å gjøre selve krigerne og deres livsverden mer gripbare. Andre filmer kunne vært nevnt, men disse er spesielt interessante fordi de skildrer hoveddeltakernes livsverden og vurderinger på en forbilledlig måte. De tør rett og slett å vise en mennesketype som kan finne kampen livsbekreftende: krigeren.

Det siste tiåret har Norge, sammen med over et førtitalls andre land, deltatt aktivt i kamp i Afghanistan. Vårt samfunn har måttet konfrontere vriene spørsmål om hva våre egne utsendte har gjort på slagfeltet. Det har oppstått en debatt om krigerkultur, men denne har stort sett handlet mer generelt om soldaters plikter i krigshandlinger enn spesifikt om krigere. For noen av debattantene, som tidligere Forsvarssjef Harald Sunde, har det vært mer behagelig å snakke om soldatkultur enn krigerkultur.[1] Diskusjonen har handlet om hvordan soldater i størst mulig grad må holdes igjen fra voldsutøvelse. Som om den aggressive og initiativfulle siden av kampdeltakelse kommer av seg selv, og er ukontrollerbar.

De fleste nordmenn har aldri deltatt i kamphandlinger. Heller ikke de som er sendt til krigssoner som soldater.  For de fleste av oss er fremdeles filmer og memoarer kilder til inntrykk av hva kamp handler om. Hvorfor er kamp interessant? Først og fremst fordi kamp er en utilgjengelig arena som er kvalitativ annerledes enn alle andre arenaer. Det er en fysisk krevende, sansemessig ofte overveldende form for sosial omgang, som stiller svært store krav til vurderingsevne.

Til tross for sin svært spesielle karakter så er også kamp en form for sosial handling, hvor samfunnets hovedbestanddeler uttrykker seg i komprimert og akselerert form. Når deltakerne både risikerer å dø og å måtte drepe, manifesterer sosiale prosesser som samhold og splittelse, lojalitet og alenegang, mot og feighet seg ugjenkallelig. Gjennom hendelser som i tid kan ta fem minutter, kan man kan vinne samfunnets største tapperhetsutmerkelse, eller – i samme tidsrom – bli kjent blant alle sine kolleger og venner som en udugelig feiging. I og etter kamp gir det derfor mening å snakke om ære og tapperhet, begreper som ellers blir oppfattet som så svulstige at de var døde og begravet lenge før 90-tallets ironiorgier fikk fatt i dem. Men i kampen består disse klisjeene.

Samfunn, krig, kamp

apo3tilnetthelikoptreblack hawk2tilnett

Krig er et sosialt og politisk organisert prosjekt, som først begynner når normale politiske prosesser har brutt sammen. Uavhengig av antall aktører og størrelsesorden, så er krig alltid en variant av politisk konflikt. Statsmenn og generaler er drevet av politiske hensyn når de skal oversette handlingene på slagfeltet til politisk gevinst. Det er deres jobb. Men jobben på slagfeltet, selve kampen, er nettopp ikke drevet av politisk motivasjon, det er bare rammen som er politisk definert. Professor Janne Haaland Matlary tar derfor feil når hun går i rette med norske soldater som har tilkjennegitt manglende følelser overfor døde fiender, eller entusiasme for å ha hevnet egne døde.[2] I kampen er det helt andre hensyn som gjelder enn i krigen. Kamp er et taktisk domene for krigere og soldater, krig er et strategisk domene for nasjoner, statsmenn og generaler.

Kamp er den skarpeste og mest intense delen av krig. For de samfunn som har infrastruktur og nok penger til det, utføres kamp av trente og spesialiserte styrker. Ved total mobilisering kan man på den annen side se hele samfunn ta til våpen. Dette så man blant annet  på østfronten i andre verdenskrig, og det forekommer også hos revolusjonære bevegelser (som FARC.) , hvor selv store antall kvinner deltar, og tidvis slåss.

For å forenkle: Kampens kontekst er krigen, og krigens kontekst er samfunnet. Ett samfunn kan skilles fra andre samfunn gjennom statsgrenser, selv om dette skillet mellom ‘oss’ og ‘dem’ oftest skjer på forskjellige nivåer og overskrider landegrenser.

En av krigens funksjoner som institusjon er å skjerme og isolere kamphandlinger mest mulig fra det sivile samfunn. Det er denne skjermingen som er opphav til konvensjoner om hvordan krig skal utføres, lover og regler som skal gjøre kamphandlinger mest mulig humane. Terrorister, for eksempel, har som hovedmodus å underminere denne skjermingen, ved å påføre vold direkte på det sivile samfunn, utenom de rammene som institusjonen krig skaper. Opprørere i kriger som Vietnam og Afghanistan søker også langt på vei å underminere skillet mellom kamp, krig og samfunn, slik at de ikke kan isoleres og bekjempes av mer våpensterke regjeringsstyrker.

Krigere er spesialister i kamp. Det er kampen, i langt større grad enn krigen, som er deres domene. Kamp er apolitisk og handler om liv og død. Det er vold som er valutaen som utveksles. Teknologi kan gi store fordeler i denne voldsutvekslingen, men det viktigste er evnene og motivasjonen til deltakerne. Operativ evne er ikke å ha mest mulig utstyr og våpen, men evne til å håndtere usikkerhet, til å improvisere og finne enkle løsninger.[3] Kamp handler om at deltakerne bruker alle tenkelige midler og innfallsvinkler for å lemleste eller drepe de på motsatt side. Krigere er de aller fremste utøverne av denne organiserte volden. De gjør krav på vår respekt fordi deres arena er så krevende.

Krigeren

thedeerhunter2

Hva er så en kriger? En kriger er en soldat som har en personlig og eksistensiell dragning mot å erfare og mestre kamp. Han eller hun er villig til både å drepe, og å risikere livet sitt for å oppnå et oppdrag som er definert av andre. Oppdraget er politisk definert av samfunnet som har sendt dem, og det er de høyere offiserene som har ansvar for å bryte ned oppdraget i realistiske operasjonsplaner.

Dette betyr i praksis at alle krigere er soldater, i vid betydning av at de slåss på vegne av sin sosiale gruppe, men ikke alle soldater er krigere. Tvert imot, det er svært få som i møte med kamphandlinger ønsker og makter å gjenta det de har opplevd i en slik grad at de blir svært dyktige. Den eksistensielle dimensjonen, til forskjell fra det rent instrumentelle kan vanskelig skildres bedre enn Samuel Johnson gjorde for omkring 200 år siden:

«We talked of war. Johnson. «Every man thinks meanly of himself for not having been a soldier, or not having been at sea » Boswell. «Lord Mansfield does not. » Johnson. «Sir, if Lord Mansfield were in the company of General Officers and Admirals who have been in service, he would shrink; he’d wish to creep under the table… No, Sir; were Socrates and Charles the Twelfth of Sweden both present in any company, and Socrates to say, ‘follow me, and hear a lecture on philosophy; and Charles, laying his hand on his sword, to say, ‘follow me, and dethrone the Czar;’ a man would be ashamed to follow Socrates. Sir, the impression is universal; yet it is strange. »[4]»

Så vil mange hevde at krigere, og soldater mer generelt, ofte utøver vold mot sivile, og at dette slett ikke innebærer dyktighet eller andre beundringsverdige kvaliteter. Arbeidets art gjør det vanskelig å avvise denne kritikken som feilslått eller irrelevant. Men den er likevel et sidespor. I all hovedsak kan man si at krigere er like etisk helskårne som andre mennesker, og ønsker like lite som meningmann å ramme uskyldige med vold. Det finnes ikke forskningsmessig hold for å hevde at de dyktigste krigerne generelt er psykopater eller mangler empati, til tross for at dette til tider har vært en populær teori.[5]

Hjortejegeren – Krigeren erkjenner rollen

hjortetilnett

I den angloamerikanske verden finnes det en krigerdebatt, og et av hovedspørsmålene er hvorvidt krigere er fødte krigere, eller blir skapt gjennom sosialisering og trening.[6] Det eneste som kan sies helt sikkert er at det er møtet med kampen som avgjør hvem som er krigere, så de kan ikke forhåndsidentifiseres. En eksistensiell dragning mot denne utfordringen kan likevel manifestere seg, som den gjør hos Michael i Hjortejegeren[7]. Michael har satt seg en målestokk i hjortejakten som handler om mestring og ferdigheter,  noe han ikke møter forståelse for hos kompisene.

Michael:          I’ll tell you, Nick, you’re the only guy I go huntin’ with, you know? I like a guy with quick moves and speed. I ain’t gonna hunt with no assholes.

Nick:               Well, who’s an asshole? Who’s an asshole?

Michael:          Who do you think is an asshole? They’re all a bunch of assholes. I mean, I love ‘em. They’re great guys, but without you, I’d hunt alone.

Disse taktiske ferdighetene som Michael forlanger fra sine venner har ikke noen sentral rolle i det moderne sivile samfunn, men de er helt fremtredende i kampene de vet kommer. Det er vinnerens alenegang som blir satt opp imot samfunnets behov for inkludering av de svake. Denne scenen peker frem mot scenene med russisk rulett hvor det er nettopp ‘quick moves and speed’ som gjør at Michael og Nick får skutt seg fri. I tillegg etablerer scenen Nick som den som holder gruppen sammen (‘who’s an asshole?’) på samme måte som han argumenterer for at Steven ikke skal etterlates når de diskuterer planen for å slåss seg fri i burene. Michael blir her representant for å toppe laget, bare de beste får spille.

Scenen med russisk rulett har vært kontroversiell fordi den hevdes å ikke være autentisk. Ciminos intensjon[8] med scenen er å gjenskape et isolert mikrokosmos av kamp som er voldsomt og dramatisk, halvfrivillig og som lover brutal og plutselig, og framfor alt potensielt tilfeldig, død.  Ingen vet hvem som vil overleve og hvem som skal dø, selv ikke formidable ferdigheter sikrer nødvendigvis overlevelse. Langt på vei handler det om tilfeldigheter, tilfeldigheter som må tåles og håndteres. Ruletten blir en eksistensiell arv fra krigen, og den knekker også alle bortsett fra Michael.

Allegorisk sett fremstår ruletten dermed som kamperfaring  Ernst Jünger formidler kampens effekt på krigeren å et ypperlig vis. Der Nietzsche sa at ‘det som ikke dreper meg gjør meg sterkere’, omformulerte Jünger til at ‘det som dreper meg gjør meg uendelig sterk’. Dette er krigerens funksjonelle og fascistoide trekk: en sterk, rask og besluttsom aktør, hvis primærgruppe ikke makter å henge med, men truer med å svekke ham. For ham handler det om kampen.

Ikledd spesialstyrkenes tigerstripeuniform slåss Michael med flammekaster i begynnelsen av andre akt. Denne scenen viser en rendyrking av Michael som alfahann og jeger, som vi ser glimt av i jaktsamtalen med Nick ovenfor. Som karakter er han bare delvis medlem av primærgruppen. Han er også rettet utover og forbi. Der det handlet om hjortejakt hjemme, er han i Vietnam mer opptatt av den rent funksjonelle pågående kamphandlingen enn å gjenforenes med sine beste venner som er satt inn som unnsetningsstyrker. De kan ikke tro sammentreffet, at de har møtt Michael tilfeldig på slagfeltet. Michael på sin side river seg løs fra dem og unndrar seg distraksjoner som sosial forbrødring med sine beste venner for å fortsette å slåss.

the-deer-hunter-christopher-walken-and-robert-de-n1

Poenget understrekes enda sterkere når de tre barndomsvennene skal flykte fra burene i elva. Steven er isolert i et annet bur, og er i ferd med å omkomme. Michael argumenterer usentimentalt og pragmatisk for at Nick og ham selv skal tenke på seg selv, Steven vil ikke klare seg. Nick er sjokkert og konfronterer Michael med hans manglende lojalitet: ’Who do you think you are, God?!’ Denne egoismen er en bestandel i en særegen krigers drivkraft hos Michael, som også inbefatter initiativ og kampvilje. Egoismen og kampviljen er henholdsvis negative og positive trekk av krigeretoset. Disse sidene ved krigerrollen henger sammen og er vanskelig å fraskille. Og det er nettopp derfor de fleste spesialstyrker fokuserer beinhardt på gruppesamarbeid. I Hjortejegeren er det nettopp denne innstillingen som gjør at Michael insisterer på å legge flere kuler i tønna på revolveren når de spiller russisk rulett. Han høyner risikoen for å dø dramatisk, men får mer ammunisjon som de trenger for å skyte seg fri, hvis de overlever.

Det er bare Michael som kommer mer eller mindre helskinnet hjem. Men også han er sterkt preget. Istedenfor å la seg feire ved hjemkomsten sitter han på huk med ryggen til veggen på et hotellrom, i en scene som symboliserer at han erkjenner sin alenegang.

Black Hawk Down: krigere og soldater

black hawktilnett

Black Hawk Down (2001) kom som en triumferende befrielse for krigerne selv: budskapet var ‘Hollywood gets it right.’ Her kom en film som framfor alt var realistisk og troverdig, og som var rystende velutført. Filmen er et krigerportrett par excellence, og har både blitt kritisert for å være rasistisk mot somalierne, og for å mangle politisk og kulturell kontekst.  Problemet for enkelte kritikere er at krigsfilmer som Black Hawk Down fremstiller en nærmest verdinøytral krigshistorie uten politisk kontekst. Det er ikke bare å vise menn som slåss, for da ser det hele enkelt ut. Krigsfilmene trivialiserer krig, og gjør den således enda mer gripbar for politikerne, som formodentlig ikke skjønner at voldsmakt er komplisert, og ikke bare kult.[9]

Men det er selve kampen som er filmens hovedtema, og selve bøygen som definerer karakterene. Spesialsoldatene fremstilles mer eller mindre kollektivt, bortsett fra to karakterer som vi blir litt nærmere kjent med. Det skilles tydelig mellom de yngre og mer uerfarne rangerne og de krigsvante spesialsoldatene fra Delta. Forskjellen er kvalitativ og eksistensiell, ikke bare kvantitativ i forhold til ferdigheter og erfaring. Refleksjonsnivået er forskjellig i forhold til hva kampen handler om, eller rettere sagt hva den ikke handler om.

Hovedkarakteren, fallskjermsoldaten Eversmann, forsøker vaklende å knytte sin innsats opp mot saken – å bekjempe de lokale krigsherrenes bruk av nødhjelpsmat som våpen – uten å egentlig overbevise verken seg selv eller publikum om annet enn at han trenger Saken, for å rettferdiggjøre volden og lidelsene. Hans rettferdiggjøring har klangbunn i den typen soldat som norske generaler ønsket seg i den norske krigerdebatten, og også hos Haaland Matlary. Det blir for selv-referensielt å slåss for hverandre. Spesialjegeren Hoot, derimot, har en nokså nedstrippet og tett forklaring på hvorfor han slåss. Den er apolitisk og umiddelbar. Han slåss for de andre rundt ham, og det er alt. Mer svulstig kunne man sagt at han slåss for brorskapet. Kritikerne av en slik motivasjon vil antakelig argumentere for at dette krigerfelleskapet egentlig ikke burde finnes i det hele tatt, og således er det vel ikke heller nødvendig å slåss for hverandre. Herfra er veien kort til å diskutere nødvendigheten av voldsmakt i det hele tatt, og i og for seg også til å diskutere konsekvensene av å ikke bruke voldsmakt, som man valgte i Rwanda, på Balkan i årevis, samt i Syria i dag. Det er lett å slå seg til ro med at mange av disse konfliktene er akk så komplekse. Det er de gjerne også. Men for de som får sitte på et lokalt voldsmonopol, fordi de har vilje til grusomhet, kan denne kompleksiteten reduseres veldig raskt.

For å imøtekomme lokale voldsmonopoler må man møte vold med vold. Og det har kostnader. Spesialsoldatene i BHD har en sterk villighet til å ofre livet, eksemplifisert tydeligst gjennom de to skarpskytterne som insisterte på å bli satt inn ved det andre crashstedet, vel vitende om konsekvensene for dem. Det var langt på vei behandlingen av likene deres som skapte oppmerksomhet i USA, og fremskyndet tilbaketrekningen fra Somalia.

Det er for banalt å kalle krigere vinnertyper, selv om det er det de aspirerer til. Som potensielle vinnertyper er de allerede erklærte uønskede i en sosialdemokratisk livsverden, særlig siden det er voldsmakt som definerer dem. Det er derfor jeg har påpekt det fascistoide i deres  karakterer. De er ikke ofre, men heller ikke strategiske aktører. Deres rolle er mer spesiell enn den er stor. Enhver kamphandling er tross alt bare lokal og midlertidig, riktignok med store odds. Både Hjortejegeren og BHD viser karakterer som slåss i svært vanskelige omstendigheter, men som kommer styrket gjennom det. Hoot som i avslutningen av BHD skiller lag med ranger-soldaten Eversmann minner sistnevnte på at det er mandag, en helt ny uke har startet, idet han er på vei ut for å lete etter de savnede. Det er krigeren som takker soldaten for det som har vært en spesiell innsats, før han selv drar tilbake på sin vanlige jobb.

Krigeren er en arketype som vi kan spore tilbake til de tidligste samfunn. Han er en samfunnstype hvis bidrag er funksjonelt og umiddelbart, og således erkekonservativ i forhold til sin sosiale status. Det motsatte av en kriger er en konseptkunstner som trenger en voldsom innsats fra kunstkritikerfeltet for å forklare og rettferdiggjøre hvorfor det han eller hun gjør er viktig. Krigeren, på den annen side, lever mer som dyrene, hvor det er den sterkestes rett som gjelder, og hvor fysisk styrke og voldelig besluttsomhet betyr overlevelse og seier. Denne siden av krigeren er helt essensiell, og den er elitistisk, til dels aggressiv, og ofte svært maskulin. Dette er ikke en side som det er spesielt populært å diskutere i den norske – og mer generelt vestlige – samfunnsdebatten. En hovedårsak til at dette er en følsom tematikk er tendensen til reduksjonisme over at voldsutøvelse alltid er feil, fordi det alltid rammer uskyldige, og at alternativet – å ikke utøve vold – alltid gir mer moralsk forsvarlige utfall. Krig kan unngås hvis man bare vil. I Norge har ikke den andre siden av krigeren vært omtalt i media i det hele tatt. Det er bare i filmene man finner krigeren iscenesatt.

Nietzsche ville kjent igjen denne problemstillingen, som kan forstås i sammenheng med hans fremstilling av kampen mellom flertallets moral, mot mindretallets rå styrke og brutalitet. Krigerens gjerning er i og for seg ikke avhengig av moral, den skjer bare som en naturlig konsekvens av eksistensen av andre krigere. I dyreriket er kampen for overlevelse gjennom overfall og forsvar like amoralsk. Like fullt har også krigerne blitt formet av sivilisasjonsprosessen, og i økende grad lagt bånd på seg og underkastet seg krigens folkerett. Et tidlig uttrykk for denne problemstillingen finner man hos Platon, i Staten. Krigerne er selvsagt påvirket av de samfunn de springer ut fra. Derfor har vi i Norge spesialstyrker som hevder at de ikke utfører drapsoperasjoner, formodentlig med unntak av ildoverfall. Dette er krigeren definert i en politirolle hvor målet er arrestasjoner, i et sosialt prosjekt for å skape nasjonsbygging.

Krigeren i Apokalypse nå!: besluttsomhet og grusomhet

apobrandotilnett

En essensiell bestanddel i kampen er besluttsomheten rundt bruk av vold. Denne oppstår i sin mest rendyrkede form hvor militære styrker slåss mot hverandre i isolerte arenaer, uten sivile tilstede. Tenk gjerne hovedfronten under Første Verdenskrig. En slik moralsk luksus, som alle vestlige militære styrker drømmer om, i kraft av egen våpenoverlegenhet, finnes dessverre så og si aldri. Derfor sklir kampen over i den sivile arenaen, hvor vold mot sivile brukes for å oppnå taktisk fordel, som bruk av sivile som skjold. I andre tilfeller blir sivile målrettet drept og torturert for  avskrekking. Denne formen for instrumentell grusomhet viser styrken i aktørenes motivasjon. Denne typen grusomhet blir også konfrontert i krigsfilmer, som for eksempel Apokalypse nå!, hvor den, i følge hans overordnede, villfarne oberst Kurtz går svært konsekvensetisk til verks i bushen. Fordi han bedriver en tilsynelatende ukontrollert orgie av vold og grusomheter må han stoppes. Men som Willard oppdager har Kurtz likvidert informanter på en presis måte og oppnådd resultater i sin sektor. Til forskjell fra stabsoffiserene som fra sin trygge posisjon i de bakre rekker sender Willard ut for å drepe Kurtz, virker Kurtz i bushen der kampen foregår og valgene må tas. Han må konfrontere fiender som er så besluttsomme at de er villige til å hugge av armer på barn som har blitt vaksinerte.

Moralen i Apokalypse nå! er svært tvetydig. Willard likviderer Kurtz, han har tross alt et oppdrag å utføre. Men han er ikke overbevist om at han har gjort det rette. Filmen slutter med en ubehagelig uforløst undertekst av mål-middel-problematikk. Krigere skal bare utføre ordre, ikke definere sine egne oppdrag. Men de har et ansvar for å tolke oppdraget, og Kurtz er ikke bare oberst, men en av de lovende offiserene i sin generasjon. Willards reise opp elven konfronterer ham med spørsmålet om hvorvidt ikke Kurtz har definert en hensiktsmessig måte å vinne på, ved å rive plasteret av såret kjapt, med sin tilsynelatende uinnskrenkede men effektive krigføring. Kurtzs latente utfordring blir klarere og klarere for Willard: Hvis dere ikke mener alvor med seier, hvorfor driver dere krigføring i det hele tatt? Han må selv ta både beslutningen og ansvaret for hva han gjør med problemet Kurtz. Han kunne ha hoppet av og blitt med på Kurtz’ prosjekt i bushen, men utfører isteden oppdraget. En av krigernes vanskeligste valg er nettopp dette: Balansen mellom å bokstavtro utføre oppdrag  på den ene siden, versus å ta ansvar for at oppdrag blir redefinert i forhold til realitetene som de ser ute i felten. Willard blir representant for lojalitet til systemet og for det spiselige, og derfor for sivilisasjonens innflytelse på krigerskikkelsen. Måten ting gjøres på er vel så viktig som resultatet. Kurtz har falt nærmest tilbake til dyrerikets regler, og selv om han vinner frem lokalt så må han likvideres fordi han ikke er en etisk kriger.

Krigsfilmenes bidrag

black hawk5

Det interessante med mange krigsfilmer, er ikke at de viser at krig er et helvete, men hvordan de fremstiller prøvelsen som kamphandlingene er som noe som kan være livsbekreftende. For krigerne er kampen en utfordring, ikke en selvutslettende opplevelse. Kampen som livsbekreftende erfaring er selvsagt et komplisert tema. For mange er dette direkte umoralsk, hvis man feilslutter at kampen som livsbekreftende erfaring fører til at kamphandlinger skapes fordi de er spennende og givende. Men kamp er ikke en risikosport, men endestasjonen når politikk ikke fungerer lenger. Kampens beveggrunner skapes, næres og avsluttes av andre enn krigere. For krigere som returnerer frivillig til kamphandlinger er ikke kampen selvskapt. Kamp er egenopplevd, men ikke selvregissert. Målet er seier og overlevelse, ikke iscenesettelse av sitt eget opplevelsesbegjær. Å slåss er å underkaste seg ukontrollerbare omstendigheter, hvis intensitet kan eskalere voldsomt i omfang og intensitet. Som menneskelig utfordring har dette ingen paralleller fordi deltakerne forsøker med all sin makt å drepe hverandre. Toppidrett og forretningsliv blir trivielle banaliteter i forhold, uansett hvor ambisiøst de utføres.

Thomas Swofford er en reflektert skribent som også har kamperfaring fra den første Gulfkrigen. For Swofford har filmene ingen iboende intensjon. De er ikke episke påminnelser om å se-hvor-grusom-Krigen-er.

«Mr. and Mrs. Johnson in Omaha or San Francisco or Manhattan will watch the films and weep and decide once and for all that war is inhumane and terrible, and they will tell their friends at church and their family this, but Corporal Johnson at Camp Pendleton and Sergeant Johnson at Travis Air Force Base and Seaman Johnson at Coronado Naval Station and Spec 4 Johnson at Fort Bragg and Lance Corporal Swofford at Twentynine Palms Marine Corps Base watch the same films and are excited by them, because the magic brutality of the films celebrate the terrible and despicable beauty of their fighting skills… It doesn’t matter how many Mr. and Mrs. Johnson are antiwar – the actual killers who know how to use the weapons are not.»[10]

I krigsfilmer ligger det således mange forskjellige uforløste budskap. Der enkelte ser påminnelser på hvor jævlig ting kan bli, ser andre et rom for aspirasjoner, og bent fram utfordringer. Jo mer stygg, grusom og ekstrem krig og kamp kan bli, jo mer råtten, umoralsk og grensesprengende, jo større tiltrekningskraft har den på de unge og eventyrlystne. Derfor blir de mest realistiske filmene nødvendigvis også romantiske. Men det er ikke filmenes skyld at kamp har en slik tiltrekningskraft på unge menn. Det har alltid vært sånn. Krigsfilmer er bare en kunstnerisk manifestasjon av noe som har vært delt rundt leirbålet i mange tusen år.

LITTERATUR

Carvalho, Andreas Behnke; Benjamin de. «Shooting War: International Relations and the Cinematic Representation of Warfare.» Millennium – Journal of International Studies 34, no. 3 (2006): 935-36.

Cimino, Michael. The Deer Hunter. United States: EMI Films, 1978.

Grossman, Dave. On Killing : The Psychological Cost of Learning to Kill in War and Society. 1st ed.  Boston: Little, Brown, 1995.

Henriksen, Rune. «Warriors in Combat – What Makes People Actively Fight in Combat?». Journal of Strategic Studies 30, no. 20 (April 2007): 187-223.

Rasch, Jonas Sverrisson. «- Dette er verre enn å slå og sparke sivile afghanere.» Dagbladet, 27 September 2010.

Sunde, Harald. «God soldatkultur.» Forsvarets Forum, no. September (2010): 1.

Swofford, Anthony. Jarhead.  London: Scribner, 2004.

 


[1] Harald Sunde, «God soldatkultur,» Forsvarets Forum, September 2010.

[2] Jonas Sverrisson Rasch, «Dette er verre enn å slå og sparke sivile afghanere,» Dagbladet, 27 September 2010.

[3] Definert av Dr Christian Nellemann

[4] George Birkbeck Hill, Boswell’s Life of Johnson (Bigelow: Brown, 1799), 10 april 1778 pp 926-927.

[5] Se for eksempel Dave Grossman, On killing : the psychological cost of learning to kill in war and society, 1st ed. (Boston: Little, Brown, 1995). 180-81.

[6] Se for eksempel Rune Henriksen, «Warriors in combat – what makes people actively fight in combat?,» Journal of Strategic Studies 30, no. 20 (2007)., Anthony King, «The Special Air Service and the concentration of military power,» Armed Forces & Society 35, no. 4 (2009).

[7] Michael Cimino, The Deer Hunter, (United States: EMI Films, 1978).

[8] Regissørens audiokommentar på DVD-versjonen.

[9] Andreas Behnke; Benjamin de Carvalho, «Shooting war: International Relations and the cinematic representation of warfare,» Millennium – Journal of International Studies 34, no. 3 (2006).

[10] Anthony Swofford, Jarhead  (London: Scribner, 2004). 6-7.



Relatert

Filmblikk på Vietnam

Z #2 1990: Vietnamkrigen var den første virkelige «fjernsynskrigen», men har etter hvert også [...] | kun utdrag

Det politiske er personlig: Personfokuset i Zero Dark Thirty, Jarhead og Poster Girl

Z #1 2014: Det har etter hvert blitt laget mange filmer om konfliktene USA har vært involvert i de siste årene, og svært så mange av dem fokuserer på de amerikanske enkeltsoldatenes skjebner. | kun utdrag

Og hverdagen går sin ubesværede gang – så hvorfor trenger vi en krigsfilmfestival?

Z #1 2014: En festival for krigsfilmer? En krigsfilmfestival? Jeg var ganske skeptisk da jeg sommeren 2010 for første gang ble involvert i planene om å etablere en filmfestival som utelukkende skulle vies krigsfilmer. | kun utdrag


Fra siste Z

Forskjellige verdener

Hva vi snakker om når vi snakker om generasjoner. | kun utdrag

Vill vest-fest på femmern

Alt var bedre før? Det er bare delvis sant og hverken klokt tenkt eller uttrykt. | kun utdrag

Sex, løgn og amoral

Jeg hadde mine formative år under den amerikanske filmens andre gullalder. Men det er særlig to filmer som formet måten jeg ser film på: Den ene fransk, den andre britisk. | kun utdrag


Fra arkivet

50% planlegging, og 50% panikk

Z #1 2023: Hva tenker noen av de mest erfarne filmskaperne om sine debutfilmer? Vi har samlet sitater fra regissører som Steven Spielberg, Jane Campion, Stanley Kubrick og Greta Gerwig om deres første møte med spillefilmen. | kun utdrag

Sør-Koreas mest kjente skuespiller? Song Kang-ho og farsrollene

Z #2 2023: Fra debuten på andre halvdel av 1990-tallet til status som global superstjerne er det særlig én ting som har preget skuespiller Song Kang-hos karriere: De mange og varierte farsrollene på filmlerretet.  | kun utdrag

Cricket, Bollywood og slumbikkjer på speed

Z #2 2009: En sosialantropolog og en journalist, begge norske indere, ble gitt i oppgave å tenke høyt rundt «indisk films innflytelse på den vestlige verden». Det ble en samtale om Tarantino, terrorisme og postmodernisme.