Standardfilmens variasjoner

Hovedbilde (2)Det er ikke bare de «smale» og «dype» filmene som bringer samfunnskritikk og kan gi oss ny innsikt. Også mange av filmene fra filmbransjens drømmefabrikker kan ha en agenda som går langt ut over underholdningsverdien, antyder Zs blogger.

Jeg ble en gang fortalt at et universitetskull fikk i oppgave å analysere Robocop (1986). De fleste gjenkjente det autoritære, nærmest neo-fascistiske i filmen (uten nødvendigvis å navngi det med de termene). De færreste gjenkjente det satiriske ved filmen.

 Hvordan kan det ha seg? Det er ikke akkurat et mysterium. For det første er ikke Paul Verhoevens satire nødvendigvis blottstillende, ren, det eneste som finnes der. Den er listig, stikker akkurat mens den gir deg et mykt håndtrykk. For det andre, og vel så viktig: Robocop har vel blitt sugd opp i en kultur den selv latterliggjør? Med oppfølgere, tv-serier, spill og heftig merchandising, har ’Robocop’ blitt et fenomen i populærkulturen, hvis kultus ikke alltid fokuserer på den første filmens groteske satire. Jeg husker selv jeg hadde en actionlekefigur av Robocop lenge før jeg hadde sett filmen.

 Men hovedpoenget mitt denne gang er egentlig ikke å snakke om Robocop og satira i den filmen. I en tidligere tekst, skrev jeg om en eksperimentell filmpraksis som vrengte på Hollywoodfilmens konvensjonelle uttrykksformer eller ’standardfilmens’ bilder – bilder her forstått i både konkret og mer abstrakt forstand, som ’verdensbilder’. Denne kritiske innstillinga til «drømmefabrikken» som en som standardiserer måter å tenke på, dens ensrettende ideologiske inngrep, om du vil, har en lang tradisjon innen filmskriving så vel som i filmhistorien selv. Jeg trakk videre fram Martin Arnolds filmer, som direkte – og ikke bare refererende og implisitt – bryter opp og vrenger på de standardiserte filmkonvensjonenes uttrykk.

 Sammen med en slik kritikk av Hollywoodfilmens standardisering av synsmåter, tror jeg det er viktig å være kritisk til en automatikk i en slik kritikk. Sagt på en annen måte: Samtidig som det er viktig å forsvare den ’upopulære’, marginaliserte filmen som åpenbart utforsker nye måter å tenke og erfare på, tror jeg det er fruktbart å diskutere og være våken for konstruktive uttrykk i ’standardfilmer’ selv –  se den potensielle friskheten i filmer – ofte sjangerfilmer – som ikke like åpenlyst, eller kanskje ikke en gang intendert, søker friske perspektiv. Det Werner Herzog har kalt friske bilder.

how-robocop-predicted-everything-important-about-modern-americaback-in-1987

 I haugen av samlebåndsvarer kan det være lett å blasert overse det som stikker seg ut og kommer med noe midt på samlebåndet. Jeg var allerede inne på en slik film i min forrige tekst, med Universal Soldier: Day of Reckoning (John Hyams, 2012), og antyda dermed et janusansikt som denne teksten tydeliggjør. Hyams film viser at friske bilder, friske verdensgrimaser, kan dukke opp midt i standardfilmens franchiser.

 I tilfeller der jeg diskuterer det jeg fornemmer som en manglende interesse og seriøs forståelse av filmens mangesidighet i norsk offentliget, særlig med folk som ikke har film som et viktig orienteringspunkt (profesjonelt eller på fritida), blir det raskt snakk om den «dype» eller «smale» filmen. Den som man ja, ser av og til, og som, ja, kunne trenge mer oppmerksomhet. En ting er at jeg har en aversjon mot ordet «dyp» (det har jeg minst hatt siden en venn en gang stilte følgende spørsmål, fritt etter hukommelsen: «Hva menes med at en film er dyp? Hiver du en stein ned i en brønn og venter på en lyd?»). En annen ting, som er viktigere i denne sammenheng, er at jeg i disse tilfellene faktisk føler for å forsvare de ’overfladiske’ popcorn-standardfilmenes potensial som kraftfulle synliggjøringer av noe – som potensielt fruktbare bidrag til hvordan vi forstår noe, ser noe, og snakker om noe. Det er ikke en motsetning mellom det å ha en åpen og det å ha en kritisk oppmerksomhet i møte med standardfilmens verdensgrimaser.

 Det går en tradisjon som blant annet inkluderer mestere som Howard Hawks, John Carpenter og Paul Verhoeven – som samstemmer klassiske fortellermåter og standardiserte estetiske prinsipper med et personlig og kritisk perspektiv. Midt på standardfilmens samlebånd, midt i de uniforme grimaser, dukker det opp uttrykk som vrenger en ny sannhet, mulighet eller vitalitet ut av livet. Et uttrykk som ikke innesperrer det i klisjeer eller stereotyper, men opprettholder eller skaper et bevegelsesrom. Man kan gjøre verre ting enn å ta en ekstra titt på Carpenters Pro-Life (2006) eller Verhoevens Robocop eller Starship Troopers – filmer som bruker standardfilmens populærkulturelle kraft til å rette kritiske blikk mot en kultur gjerne eksemplifisert av de respektive filmenes kommende oppfølger.

 Men nå nevner jeg jo allerede veletablerte auteurer, og står i fare for å undergrave mitt eget poeng. La meg derfor trekke fram en filmskaper som Joe Carnhan til slutt, som dukker opp med livsfriske Narc (2002) og The Grey (2011) blant standardiserte filmer som Smokin’ Aces (2007) og The A-Team (2010). Eller la meg ikke trekke fram noen navn i det hele tatt. Poenget mitt var vel bare å skissere et slags janusansikt til teksten ”Å vrenge på det standardiserte” og påminne – meg selv, mer enn noen – om å holde en kritisk åpenhet til standardfilmens variasjoner. De friske verdensgrimasene viser seg ikke bare i drømmene eller de marginaliserte avant-gardistiske trynene. De lusker av og til i munnvikene til populærkulturens Colgate-smil.

liam-neeson-the-grey-oscar-run



Din kommentar


Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

Popcorn a la Riefenstahl

Gjør ørner, flammer, makt, heroisme og personkultus Gladiator til en uspiselig film? | kun utdrag

Vi må snakke om Klanen

Hva er det som fascinerer med The Birth of a Nation og som gjør den til en av filmhistoriens viktigste filmer? Og hvordan er den fortsatt høyaktuell i dag i et svært splittet og høypolitisk amerikansk landskap? | kun utdrag

Kropp og monumentalitet

Filmane til Leni Riefenstahl er både problematiske og arkaiske, men likevel ufråvikelege referansepunkt i vår eiga tid | kun utdrag


Fra arkivet

Smerte, blod og skrik

Z #4 1990: Kan en livsfornektende film, som fråtser i smerte, blod og skrik regnes som et kunstverk? Nei, [...] | kun utdrag

Mississippi i flammer: Hvitglødende vold i Jessup County

Z #2 1989: Alan Parker ble i sin tid hardt angrepet for en rasistisk holdning med filmen Midnight Express. I [...] | kun utdrag

Musikk og modernitet i Mississippi – O Brother, Where Art Thou

Z #1 2019: Noen filmer elsker man bare hver gang man ser dem. Selv om man har blitt eldre, selv om man vet mer om kunst og kultur, selv om man har forandret seg betraktelig siden første gang man så dem, holder de mål. | kun utdrag