Forhatt eller elsket – Harmony Korine engasjerer igjen
Han er tilbake og tøyer grenser. Kultregissøren Harmony Korine ble første gang lagt merke til med kontroversielle Kids fra 1995. Med ferske Spring Breakers lar tilskuerne seg nok en gang rive med av forargelse så vel som begeistring.
”I seriously question the moral character of anyone who could like this movie.”
Natalie, 05.08.13, IMDB
Harmony Korine var kontroversiell da han først ble lagt merke til med Kids i 1995, og i 2013 tøyer han fortsatt grenser, både innholdsmessig og på det visuelle plan. Spring Breakers er filmen som vekker furore. Der noen stempler den som feministisk, oppfatter andre kameraføringen rundt lettkledde jentekropper som et uttrykk for misogyni. Der ”gladvold” og hemningsløs hedonisme fryder visse, blir andre sjokkert når avbildninger av våpenfetisjer, doporgier og samvittighetsløse ungdommer fyller skjermbildet. Noen roper umoralsk, andre antikristent, mens andre igjen rakker ned på den repeterende fortellingen og handlingens ”ikke-eksisterende” plot. Hva man enn synes om Spring Breakers så er en ting sikkert, Korine lykkes i å engasjere sitt publikum. Kultregissører er ikke alle forunt en lignende voldsom reaksjon, og enten du hater eller elsker Spring Breakers vil filmen garantert gi et varig inntrykk som vanskelig kan fortrenges når du først har sett den.
”I literally got angry after watching this horrid film.”
CheezNips, 27.07.13, IMDB
Da jeg så Spring Breakers for første gang ble jeg sugd in i filmens suggerende kinematografi uten å legge spesielt merke til den sneglende fortellingens fart eller ”gladvoldens” amoralske fremtoning. Først og fremst ble jeg tatt med på en visuelt blendende reise der bildet, lyden og atmosfæren var som en halvannen times drømmesekvens. Det hele var uvirkelig og hypnotiserende på en og samme gang. Så klart ble jeg grepet av de hemningsløst fremstilte ungdommene og James Francos intense rolletolkning, men mer enn dette var hele filmopplevelsen som å bli satt i en 90 minutters transe. Først da rulleteksten poppet opp på skjermen, kom jeg tilbake til meg selv og visste ikke helt hva jeg skulle si om tidsforløpet jeg nettopp brukte på å lamme mitt eget sanseapparat. Det var først noen uker senere, da jeg så at filmen kun fikk 5,4 stjerner på IMDB, at jeg begynte å forstå Spring Breakers’ påvirkningskraft. Blant filmens drøyt 400 anmeldelser var det et stort sprik som delte forbannede filmtittere og fasinerte tilhenger i to relativt like store grupper.
“Harmony Korine is the most horrible, perverted, and 100% awful person I have ever heard of. If there was one person I could take away from the world, it would be this Korine dude.”
Rominahary6, 27.03.13, IMDB
Korine gjorde nok seg selv en bjørnetjeneste ved å hyre inn Disney-skuespilleren Selena Gomez og Ashley Benson fra den gagnlige serien Pretty Little Liers (2010-). Nå heter det jo at all reklame er god reklame, men å trekke Benson- og Gomez-tilhengere til Spring Breakers var som å kaste bensin på Korines allerede så provokative bål. Samtidig overrasket det sikkert mange å høre Gomez’ entusiasme for både Korine og Spring Breakers. I et intervju med David Letterman (18.03.13) forteller hun hvordan hele filmteamet dro på faktiske spring break-strandfester og filmet inn mange av filmens scener blant stupfulle partyungdommer; noe som muligens viser til Korines faktiske budskap med filmen, men mer om det om litt. Det kan også nevnes at Korine leide inn ekte forbrytere til å spille gangstere i filmen. Forbrytere som måtte tilbake bak lås og slå etter filminnspillingens slutt. I tillegg forteller Gomez om opplevelsen med å jobbe med James Franco, noe som gir Spring Breakers en ny dimensjon. Ifølge Gomez viste Franco seg fra sin mest karakterskuespillende side, da hun aldri så han bryte karakter under hele innspillingen. Franco var like sleazy, like gangster og like creepy off set som han var bak kamera. Cornrows, grills, guns and all. Jentene i Spring Breakers fikk med andre ord aldri møte den ”ekte” James Franco, hvem nå det måtte være, og Gomez’ distanserte ubehag for Francos karakter var visstnok like ektefølt som det fremstår i filmen.
”The film never made any sense at all. I think they was robbing people in the film with this guy or something but I don’t even know anymore.”
Kobra1988, 27.06.13, IMDB
Handlingen i Spring Breakers er like simplistisk som den er sjokkerende og effektiv. Fire jenter drømmer om en ferie fra sine dørgende kjedelige liv, og spring break er den perfekte løsningen. De har bare ett lite problem… Det koster flesk. Dette løser tre av jentene ved å rane en café med vannpistoler og en hammer. Deretter går turen til Miami, der festingen umiddelbart tar episk uhorvelige proporsjoner. Før jentene vet ordet av det blir de arrestert for bruk av kokain og må tilbringe en natt bak lås og slå. Kausjon blir satt, og når jentene er på nippet til å ringe mor og far stepper Alien (Franco) inn og kausjonerer dem ut av elendigheten. Jentene er først skeptiske til gangsterens motivasjon for å hjelpe dem ut av knipen, men lar seg kjapt overtale til å henge en stund med sin reddende ”thug life-engel”. Således blir de introdusert for en verden på hell med samfunnets konvensjoner, en verden av kriminalitet og hedonisme der alt er lov og ingen tar ansvar for sine egne handlinger. Det er her jentene tvinges til å ta standpunkt til konsekvensene av sine handlinger og til valgene de har gjort for å tilrettelegge flukten fra virkeligheten. Faith (Gomez) er den første til å innse at hun er på feil sted til feil tid. Candy (Vanessa Hudgens) og Brit (Ashley Benson) omfavner derimot Aliens skrudde virkelighet og kaster seg inn i rollen som mafiøse drapsmaskiner – sex, drugs and Britney Spears inkludert.
“The use of repetition is so excessive it leaves a mark. You’re not intended to feel how the girls feel because they don’t understand. Throughout the film you should feel uncomfortable, disgusted and at times sad. This film (to the right audience) should be as much a horror film as it is a dark comedy.”
Thejoshl, 01.04.13, IMDB
Sterkt kritisert som Korine har blitt for Spring Breakers, så er også filmen åpen for tolkning for de som makter å se forbi den visuelt blendende barrieren som settes opp. Bak enerverende klipp, repeterende dialog og dundrende partymusikk fremmanes ulmende tematikk med MTV-generasjonens estetikk som fremste virkemiddel. Spring Breakers kritiseres hardest for sin moralske likegyldighet og mangel på narrativ fremdrift, men på samme nivå som filmen nummer seernes sanseapparat, reflekteres karakterenes moralske apati – noe som igjen kan tolkes som en kommentar til amerikanske YOLO-ungdommers (YouOnlyLiveOnce) nihilistiske fremtoning. Alien tilbyr jentene en verden der gull og grønne skoger tilbys uten å måtte løftes en finger for. Berømmelse og rikdom er den amerikanske drømmen og Alien representerer populærkulturens forlokkende snarveier. Fremmed (”alien”) som gangsterlivets hedonistiske livsstil fremstår, virker det også forlokkende på uerfarne amerikanske ungdommer som er blitt oppfostret på et løfte om den amerikanske drøm, et løfte om at alle kan oppnå rikdom og berømmelse dersom de gjør sitt ytterste, eller i disse jentenes tilfelle, strekker seg til det ytterste tenkelige moralske forfall. Korines fremstilling av ungdommenes handlinger synes mer enn noe annet å understreke hedonismemedaljens stummende mørke bakside. Samtidig reflekterer Faith ”sunn” tankegang ved å være det kristne englebarnet som ”gjennomskuer” Aliens tomme løfter som en sikker vei til fortapelse. Spring Breakers kan med andre ord tolkes som en kommentar til den amerikanske populærkulturens utnytting og forherligelse av håpløse livsstiler og selvdestruktiv oppførsel. Ikke minst er den et tankekors som peker på ungdommens lettpåvirkelige natur og altoppslukende mentalitet. Dette understrekes ettertrykkelig av Alien da han refererer til Britney Spears som en av vår tids største sangere og en engel hvis det noen gang fantes en på vår planet. Utkledd som engel, men tungt selgende på sex stiller heller Spears som en sterk representant for amerikansk populærkulturs mørke sider; med dobbeltmoral, ungdomsutnytting og kynisk kapitalisme i førersetet.
“Spring Breakers can only be described as Dostoyevsky in a bikini.”
Mihir Fadnavis, 30.06.13, DNAINDIA
Alternativet er å tolke Spring Breakers som en kommentar til Hollywoods dogmatisk belærende tendenser. Som tilhenger av amerikanske blockbusters blir man nærmest innprentet med forventinger om et moralsk sluttpoeng før en film kan ansees som fullendt. Spring Breakers kan i så måte sees som en motreaksjon til Hollywoods moralistiske fremstilling av virkeligheten. Happy ending (no pun intended) slik det fremstilles i ”Tinseltown” er langt fra noe folk flest er forunt å oppleve; noe som kan tolkes dit hen at Spring Breakers fremstår mer ektefølt. Filmen er amoralsk, ikke for å forherliggjøre ”gladvold” og hedonisme, men fordi amoralske handlinger eksisterer i verden og rammer alle fra tid til annen. Med en slik tolkning i mente kan Spring Breakers sidestilles med filmer som Stanley Kubricks A Clockwork Orange (1971), Oliver Stones Natural Born Killers (1994), Michael Hanekes Funny Games (1997 & 2007) og Lynne Ramsays Morvern Callar (2002).
“Please, please, please do not go see this movie and instead do something more meaningful like watch grass grow or beat your head against a wall or even just burn the cash you would spend on seeing Spring Breakers.”
Moe Cim, 31.03.13, IMDB
Spring Breakers hetses for å fremstille ungdommer som lever ut sine villeste (kriminelle) fantasier uten å bli innhentet av konsekvensene, men avbildningen viser like mye til et samfunn som ikke tar ansvar for sine unge og fyller hodene deres med verdiløse, religiøse idealer og verdier. I ett og samme trekk voldtar Korine sanseapparatet ditt og retter et kritisk blikk (bevisst eller ubevisst) mot mange av samfunnets institusjoner: religion, utdanningssystemet, populærkultur og verdisystemer. Samtidig rettes et skeptisk øye mot foreldregenerasjonens oppdragelsesevner. Det er mange tær som kollektivt tråkkes på, og de sterkeste kritikerne (en håndfull er sitert i denne teksten) synes nettopp ofte å gjenspeile populærkulturens fordummende effekt. Å avfeie Spring Breakers som sjokk for sjokkeringens skyld blir for lett. Å fnyse av gladvold og promiskuøse fremstillinger er en ting, men å forkaste Spring Breakers som ren forherligelse av en ufyselig ungdomskultur blir å feie Korines åpenbart kritiske potensiale under matten. Spring Breakers sier mer mellom linjene enn første øyekast skulle tilsi. Å fornekte filmens flerfoldige lag blir det samme som å bekrefte dens fremstilling av all amerikansk ungdom som enfoldig og tanketom. Uansett hvordan du tolker eller generaliserer eller stiller deg likegyldig til hele diskusjonen, så vil Spring Breakers sette deg på prøve. Om du provoseres eller fenges, om det er kinematografien, musikken, handlingen eller meningen bak det hele som tiltaler eller frastøter deg, så skal det godt gjøres å ikke bli engasjert på noe som helst plan av Korine denne gangen heller.
“Don’t let everyone talking about the message and meaning of this film fool you, they are full of it.”
Cob3, 03.07.13, IMDB
Tweet
Relatert
Makkverket, mesterverket og kulten: Spaghettiwesterns, kritikere og publikum i Norge
Z #4 1992: Sergio Leones filmer For en neve dollars (1964), For et par dollar mer (1965) og Den gode, den onde [...] | kun utdrag
Fra siste Z
Sulten etter å høre til
Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag
Markens grøde
Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag
Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.
Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag
Fra arkivet
Unni Straume klar for Europa
Z #3 1994: En av sommerens sjeldne regnskurer ledsaget min sykkeltur oppover vakre Grünerløkka der jeg [...] | kun utdrag
Den virkelige andre. Om portrettdokumentarens problematikk.
Z #1 2008: Vi trenger ikke lete lenge i tvs programoversikt før vi finner dokumentarer om kjendiser eller [...] | kun utdrag
Del 1: Før premieren
Z #4 2012: Me møter fleire fleire filmarbeidarar og spør dei om korleis overgangen frå analog til digital filmproduksjon har vore. Øyvind Sandberg: - Det handler om å ha ambisjoner om å lage fine bilete | Dag Johan Haugerud: - Film og video er to ulike ting | Anna Myking: - Fotografen har mista litt av makta | Žaklina Stojcevska: - Bileta blir uansett digitaliserte før dei kjem til oss | Morten Skallerud: - Me har ein helt annan kontroll | Sveinung Golimo: - No kan me fortelje store historier.