Ingen snakker om Per Blom

hovedbilde-5

Filmregissøren Per Blom gikk bort i året som er i ferd med å ebbe ut. Hans død vakte liten oppmerksomhet, men han laget noen filmer som til dels vakte stor oppsikt i sin samtid. I denne bloggen forsøker artikkelforfatteren å forklare hvorfor Bloms film Is-slottet på mange måter er et unikt mesterverk som tåler et gjensyn også i dag.

I vår satt jeg og drakk noen pils på en pub. Tilfeldigvis kom jeg i snakk med en gammal venn av Per Blom.

Han fortalte meg at Blom er død.

Jeg tok en slurk og kjente sorg. Sendte en sms til en kompis, som deler min beundring for Blom og hans Is-slottet. I likhet med meg, ville han skrive om ham. Kompisen min befant seg nå i USA, men hadde et ønske om å besøke Blom i Hov i Søndre Land kommune i Oppland. Et intervju kunne man vel fått til. Men neida: Blom er død, sa en stemme med blanke øyne.

Et tilfeldig møte med en venn av Per Blom på en pub i Oslo var den første og siste gangen jeg hørte at Blom var død.

Litt seinere hadde jeg et gjensyn med Is-Slottet. Takket være Nasjonalbiblioteket, fikk Trondheim filmklubb mulighet til å vise en 35mm-kopi av filmen denne høsten. Det var godt å få gjort, da både 35mm-visninger og Trondheim filmklubb lever i usikre tider, og det var noe eget å se Blom leve der oppe på et stort lerret.

Som jeg har skrevet om tidligere, har jeg før bare sett filmen i VHS-kvalitet, og denne kinoopplevelsen bekrefta hypotesen om at det som gløder på skjermen brenner på lerretet. Det er særlig tilfelle fordi Blom, ut i fra det jeg kan skimte der oppe på lerretet, er en av disse film-skaperne, i ordets rette forstand, som vet at det å lage film basert på litterære verk ikke handler om å overføre, men om å skape. Filmen blir ikke en audiovisualisering av bokas fortelling eller ’innhold’, men bæres fram av en filmselvstendig meningskonstellasjon som lager helt nye ansikt av Tarjei Vesaas’ lyrikk.

Vesaas, på sin side, behandla ikke ord som overførere av mening, men skapere av en ny dynamikk for tanken. Litteraturens ordsammensetninger gir ikke til kjenne et ’innhold’ eller budskap som ligger der forut for teksten, men organiserer en komposisjon, en rytme, et streif, som bryter opp nye tankebaner. Da jeg leste Fuglane ganske nylig var det ofte som om orda som konvensjonelle tegn ble oppløst i en tankens ras eller rus – litt som hos Hamsun. Setningene bygde ikke konseptuell mening så mye som de splintra tankens vante baner og iverksatte en affektiv lesing, der sterke fornemmelser erstatta konseptuell forståelse.

På lignende måte blir ikke bildene – de mange nærbildene av menneskeansikt – i Bloms Is-slottet først og fremst informative, illustrerende eller representerende (en konvensjonell forståelse av filmbildet) som sådan, men følelsesbetona kraftfelt i et sitrende relasjonelt rom. ’Ansikt’ til en eksistensiell grunnproblematikk ved mennesket som sosialt vesen. Filmen tilbyr ikke et spesifikt budskap, men en filmatisk-empatisk nistirring som formgir et eksistensielt vilkår.

Isslottet3

 

Det er flere aspekt ved filmen som underbygger en slik forståelse. Et ’relasjonelt rom’ skapes kanskje først og fremst gjennom stadige vekslinger mellom nærbilder av ansikt som ser – noe eller ut i rommet, som ser etter noe – og blir sett, der en emosjonell kobling betones av et durende, intenst lydspor fra Geir Bøhren og Bent Åserud. Periodvise hopp i tid kompliserer det relasjonelle rommets emosjonelle spenning, og tilfører en tidsmessig dynamikk i vekselvirkninga mellom nærvær og fravær. En tidvis bruk av zoomlinse hjelper også til å etablere dette relasjonelle rommet jeg snakker om (filmkritikeren Chris Fujiwara har skrevet glimrende  om hvordan zoomen gjerne tilhører et relasjonelt, psykologisert rom, og kontrasterer det med kamerakjøringer, som gir opplevelse av konkret, fysisk romlighet). Sammen organisere disse formgrepene en følelsesbetont klang og rytme som ’åpner’ bildenes individuelle lukkethet og får de til å riste av et affektivt påtrykk.

 

Som nevnt gjør denne organiseringa at bildene ikke bare blir avbildende – som enkeltstående, representerende nærbilder eller informative ledd i en narrativ sekvens – men ’ansikt’ til en eksistensiell grunnproblematikk. Is-slottet er en film som gir motstand til tanken om å om å se filmbildene som giver av informasjon (bl.a. populært innen kognitiv filmtenkning). Som Vesaas, informerer ikke Blom oss, han avdekker en verden bak informasjonen, sitringa som forutgår artikulasjonen, en før-konseptuell væren-ekstase der menneskene er ’utenfor’ seg selv og dermed ’utenfor’ sin verbalitet. Er ikke det ofte en styrke med film – og paradoksalt nok – litteratur – at de ikke først og fremst etablerer konseptuell forståelse, men gir ’kjøtt og blod’ til en informativ verden av konsepter, lader orda og syna med nye affekter, gir et affektivt påtrykk til den bevissthet vi tenker med?

Is-slottet er en film som stiller seg til for hogg. Ikke bare fordi den så innstendig og konsentrert innretter hele sitt uttrykksregister i formgivinga til en sår menneskelig tilstand. Også fraværet av dialog, og den ’litterære’ dialogen når den først dukker opp, framført noe stakkato, gir seg lett til hån og latterliggjøring. Når noen snakker, er det nesten som om de ikke vil. Orda hviskes, er såvidt hørbare, prøvende, innadvendte, støtes ut nesten motvillig. En aforisme fra Franz Kafka melder seg: det å snakke er å lyve, for man kan aldri uttrykke alt hva man er. I denne usigeligheten ligger en latterlighet, det er vel ikke til å komme utenom. Men uansett har jeg sjelden, om noen gang, sett en tilsvarende vilje og evne til konsentrert film-skulpturering, mer eller mindre fri fra lingvistisk meningsdannelse og narrative og dramatiske klisjéer, i norsk spillefilm.

isslottet2

Morten Barth skrev nylig i en artikkel i Rushprint at «det kunstneriske veivalget for Anja Breien, Oddvar Bull Tuhus, Per Blom og den øvrige generasjon som overtok norsk film på 1970-tallet var basert på et politisk samfunnsengasjement», og at «den eksistensielle angsten syntes overvunnet». Is-slottet tyder på noe annet. Selv om filmen handler om tiltrekning mellom to unge jenter, er det ikke filmens behandling av lesbisk seksualitet som fascinerer meg (eller virker å fascinere Blom for den del), men dens behandling av et eksistensielt grunnvilkår. Snarere enn en seksualpolitisk diskurs, ser jeg filmen som ansikt prega av en eksistensiell krise: kanskje kan vi erindre det Jean-Paul Sartre betegna som «helvete er de andre»?

Sartres utsagn er ikke, som noen misforstår det som, et uttrykk for menneskeforakt, men en begrepsliggjøring av et vilkår mennesket befinner seg midt oppi – det problematiske forholdet mellom deg og din foranderlighet og de andre menneskenes oppfattelse av deg. Det er ikke en fordømmelse av de andre i seg selv – bare det dømmende blikk, det perspektiv som ser deg som noe bestemt, kort sagt det perspektiv de andre er dømt til å se deg ut i fra. Blom filmatiserer det uutsigelige: stilltiende-brennende kropper som puster inn en omverden som ikke forstår, som ikke kan forstå. Omverdenens uforstående blikk utgjør «helvete er de andre». Og Blom filmer den øyensynlige dunkelheten som ligger i ens eget og andres blikk, og den igjenfrossetheten som kan ligge i de andres øyne.

Som mitt blikk på mannen på puben: for en tid framover, kanskje for alltid, vil jeg se ham som ”han som fortalte meg at Per Blom er død”.

Per Bloms Filmografi



1 kommentar

  1. Michael Wynn sier:

    Jeg har heller ikke hørt noe om Per Blom i år. Dette var ytterst merkelig. Burde de ikke ha nevnt det på TV nyhetene?

Din kommentar


Relatert

Norsk filmkanon

Blogg: Nylig tok Rushprint initiativet til å etablere og problematisere en norsk filmkanon. Ved siden av å sette sammen en liste, skulle kanonens jurymedlemmer drøfte oppdraget. Som flere av jurymedlemmene antyder, tror jeg det er viktig at en kanon blir noe levende, noe i bevegelse – og ikke et museum. Et navn jeg savner på listene er imidlertid Per Blom.

Den norske kortfilmens begredelige historie 1969-1978

Z #1 1985: Jan Erik Holst tar opp tråden etter Dag Lutros beretning om kortfilmen fra 1905-1969. | kun utdrag

Babelsk filmforvirring – flerspråkversjoner og tidlig norsk lydfilm

Z #1 2006: Høsten 1930 kunne man lese en artikkel i tidsskriftet Kinobladet med overskriften «Skal [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Portugisisk film, sa du?

Tretten innganger til en ukjent cinematisk gullalder. | kun utdrag

Det satt to jenter i et rom

Pedro Costas filmserie fra slumstrøket Fontainhas i Lisboa er en oppvisning i «virkelighetsfiksjon», og en bauta i moderne europeisk filmskaping.

«Vakker er et annet ord for rettferdig» – et intervju med Pedro Costa

Filmskaper Pedro Costa om pønk, om kaos som metode, om sitt forhold til Fontainhas gjennom 20 år, og om å yte rettferdighet til mennesker i prekære livssituasjoner. | kun utdrag


Fra arkivet

Blandt økokrigere og cyberpunkere

Z #1 2000: Det går egentlig ut på ett. | kun utdrag

Å fortelle virkeligheten – et forsvar for fiksjonselementer i dokumentarfilmen

Z #2 2010: Det gäller att synliggöra det man inte ser i vardagen. En avfilmad verklighet förblir osynlig. Ibland måste jag «arrangera» verkligheten för att den ska bli «verklig». - Stefan Jarl | kun utdrag

Norsk kortfilm sett med polske øyne – Grzegorz Krolikiewicz kommenterer årets norske kortfilmer

Z #3 1991: For tredje år på rad inviterte kortfilmfestivalen en utenlandsk filmekspert til å vurdere de nye [...] | kun utdrag