Nixon som filmfigur

Richard Nixons ettermæle er for alltid farget av Watergate-skandalen.
Hvordan behandler filmskapere denne forhatte, men komplekse mannen?

Richard Nixon står i en særposisjon blant forrige århundres amerikanske presidenter når det gjelder popkulturell status. Watergate-skandalen, som tvang ham til å gå av som president, har farget hele hans ettermæle og gjort ham til et slags symbol på politisk korrupsjon. Han skiller seg også ut som personlighet; han har verken Kennedys, Reagans eller Clintons sjarm, eller Carters og Fords relative anonymitet. Snarere ligger det en dysterhet og melankoli over Nixon, noe som utvilsomt har blitt forsterket av alt fokuset på Watergate og den ydmykende avgangen fra Det hvite hus.

Watergate-skandalen dreide seg, for ordens skyld, om et innbrudd i det demokratiske partiets hovedkvarter i Washington, et forsøk på å installere avlyttingsutstyr. På grunn av denne skandalen, som følger Nixon så godt som hver eneste gang han refereres til, har han fått en slags rolle som «skurkepresidenten». (På samme måte som Bill Clinton gjerne fremstilles som en uhelbredelig kåtpeis når han karikeres, på grunn av affæren med Monica Lewinsky. Riktignok har ikke denne skandalen påvirket Clintons karriere i like stor grad i ettertid, han tas på alvor som aktiv politiker i dag.)

De tydeligste bevisene på den negative oppfatningen av Nixon ser man gjerne når han blir karikert i filmer eller tv-serier. Slike – som oftest svært spissformulerte – karikaturer finnes i enormt antall, men de mest kjente fra senere tid er nok de fra The Simpsons og Futurama, hvor Nixon gjentatte ganger latterliggjøres som en korrupt og ondskapsfull figur, som truer med sine «mektige venner» eller ønsker å selge barns organer til dyrehager. I Watchmen (Zack Snyder, 2009), som foregår i et alternativt 1985 med Nixon inne i sin femte periode i Det hvite hus, er det inneforstått at filmens dystopiske samfunn er et resultat av presidentens hensynsløse og korrupte styre.

Når Nixon opptrer som en hovedkarakter er fremstillingene imidlertid langt mer sympatiske. Med mer skjermtid til rådighet faller behovet for karikering til dels bort, og tillater mer nyansert behandling av ham. Likevel er det noen klare tendenser som viser seg når Nixon portretteres på film.

Den umoralske Nixon
Anthony Summers’ bok The Arrogance of Power (2000) søker å avdekke mest mulig av Nixons liv, og underveis påpeker Summer Nixons flerfoldige løgner. Det er snakk om alt fra fornekting av innblanding i Watergate-saken og skittent spill under valgkampanjene, til mer ubetydelige ting, som å dikte opp historier om hvordan han møtte sin kone eller å overdrive på jobbsøknader. At Nixon var uærlig er selvsagt en stor del av den generelle oppfatningen av ham, hovedsakelig på grunn av Watergate. Filmene om Nixon dreier seg alle om denne saken i større eller mindre grad, og viser nødvendigvis presidenten i forsøk på å fornekte, forvrenge og avlede fra sannheten.

Secret Honor (Robert Altman, 1984) består nesten utelukkende av at Nixon (i Philip Baker Halls skikkelse) leverer en lang monolog. Med en båndopptaker som sin stumme samtalepartner fremfører han en forsvarstale hvor usannheter og selvrettferdige bortforklaringer kommer på løpende bånd. Han tar ikke løgner i bruk kun for å holde hodet over vannet, men alltid med et mål for øyet: Et mål som gjerne går på bekostning av andre, og som bidrar til å underbygge bildet av Nixon som hensynsløs og egoistisk. I Nixon (Oliver Stone, 1995 – her spilt av Anthony Hopkins) lover han sin kone å ikke stille til valg på nytt, etter tapet mot John F. Kennedy i 1960. Etter å ha forklart at hun ikke orker mer av det politiske livet og forsøker å få ham til å fokusere på familien, trekker hun tilbake truslene om skilsmisse, men Nixon fortsetter kampanjene og blir president åtte år senere.

Nixon dukker bare opp i noen få scener i The Butler (Lee Daniels, 2013). Filmen raser gjennom forrige århundre og gir stort sett ikke annet enn korte, karikerte glimt av de forskjellige presidentene. Det er imidlertid betegnende at Nixon (John Cusack i denne filmen) er den eneste som blir nesten utelukkende negativt fremstilt. Løgnen kommer her under en samtale med noen svarte butlere i Det hvite hus hvor han garanterer, i et forsøk på å sanke stemmer, å gi dem like høy lønn som det hvite tjenerskapet. Dette blir først en realitet mange år etter at Nixon er borte. I en annen scene omtaler han svarte som «niggers» – mens den svarte hovedpersonen befinner seg i rommet – og foreslår ulike tyranniske løsninger for å kneble de svarte aktivistene som kjemper for likestilling. En nådeløs karakterisering når den settes opp mot en feiring av likestillingsforkjemperne.

Det legges altså gjerne til grunn at Nixon-figuren er en uhederlig og utrivelig type (som således enkelt kan oppleves som en med kriminelle/ondskapsfulle hensikter). Det klareste eksempelet er kanskje komedien Dick (Andrew Fleming, 1999). Her spilles Nixon av Dan Hedaya, som faktisk også hadde en liten rolle i Oliver Stones film. Fra starten presenteres Nixon som en elskverdig tufs, men når han utfordres viser han seg å være truende og ondsinnet. Utbruddet til en av de tenårige hovedpersonene sammenfatter da essensen av de fleste filmfremstillinger av Nixon: «Du er en slem mann!»

Den machiavelliske Nixon
Et gjennomgående trekk ved filmenes Nixon – og den virkelige, ifølge mange av Summers kilder – er en hunger etter makt, noe som utvikler seg til en paranoid besettelse etter at han blir president. Ut fra dette springer Nixons machiavelliske tendenser. Jeg bruker her begrepet machiavellisk i en veldig forenklet forstand: som en beskrivelse av en herskerstil som ignorerer spørsmålet om moral, men gjerne tar i bruk skitne triks og manipulasjon ettersom selve makten er det ultimate målet.

Når Hopkins-versjonen av Nixon diskuterer invasjonen av Kambodsja, skildres det ved at Oliver Stone, ved hjelp av sin sedvanlig aggressive registil, fordømmer Nixon gjennom filmspråket. De mer dramatiske replikkene understrekes når de mykt lyssatte fargebildene erstattes av kontrastfylte svart/hvitt-bilder, som umiddelbart vekker assosiasjoner til skrekkfilm. Fra Nixons innbitte ansikt klippes det til hans rådgivere, som til dels reagerer med vantro og avsky. Scenen avsluttes med at Nixon erklærer sin strategi – «We bomb the hell out of these people!» – som i like stor grad som en krigsstrategi oppfattes som en PR-strategi, ment å skape et image av ham som statsoverhode. Stone viser oss umiddelbart resultatene av stormannsgalskapen, med arkivklipp av bombefly som forårsaker ufattelige ødeleggelser over den kambodsjanske jungelen.

Stones film viser Nixon gjennomgående som en skruppelløs og hensynsløs politiker, men Frost/Nixon (Ron Howard, 2008 – Frank Langella som Nixon) vrir dette bildet for å forsterke Nixons slu og manipulative egenskaper. Her tar Nixon rollen som antagonist, en skremmende motstander som intervjueren David Frost (Michael Sheen) må forsøke å overliste for å få frem sannheten om Watergate. Premisset lover oss en verbal duell, noe som krever at Nixons intelligens og strategiske evner fremheves. Dette bidrar til å gjøre figuren enda kaldere og mer kynisk, selv om Langellas tolkning er langt mer sjarmerende enn Nixon fremstår i de virkelige Frost-intervjuene. I denne filmen blir Nixon konfrontert med nyhetsbilder av krigsherjingene, og han ser ikke ut til å være uberørt, men Langellas fakter uttrykker én tanke tydeligere enn noe annet: «Hva skal jeg si for å vri meg ut av dette?»

All the President’s Men (Alan Pakula, 1976) er et eksempel på en annen type tilnærming til Nixon, men også denne er en slags fremstilling – eller rettere sagt en påstand – om at vi har å gjøre med en tyrannisk president. Mens handlingen dreier seg om Watergate, fremstilles Nixon som en fjern, antagonistisk kraft som manifesterer seg i alle hindre og trusler som journalistene Woodgate og Bernstein (Robert Redford og Dustin Hoffmann) møter i sin sannhetssøken.

Den svake/patetiske Nixon
Nixon er på mange måter en trist og tragisk figur – den store tragedien inntreffer selvsagt når han forlater Det hvite hus i evig skam. Det vedvarende raseriet over hans maktmisbruk som president farger fremstillingene av ham, enten det er snakk om ren latterliggjøring (Dick) eller bitter fordømmelse (The Butler). Men Nixons egenskaper – han defineres gjerne som kjølig, innadvendt og paranoid – og livshistorie bidrar også til dette, og er kanskje hovedårsaken til at han er en såpass kompleks og interessant karakter. Blant Summers (noen ganger nærmest skadefro) utgreiinger om Nixons feil og mangler i The Arrogance of Power, var det spesielt én ting som slo meg som nesten hjerteskjærende patetisk – at han som ung mann, etter å ha blitt avvist gang på gang av sin fremtidige kone, tok til takke med å stille som sjåfør for henne og hennes ulike beilere når de skulle på stevnemøte i byen. Han skal dessuten ha hatt en usunn fiksering på sin mor. Han omtalte henne hele sitt liv som en helgen, men flere kilder har beskrevet henne som kald og avvisende, og muligens både fysisk og emosjonelt voldelig. En av Nixons rådgivere, Henry Kissinger, skal ha sagt følgende om ham: «Kan du tenke deg hva denne mannen kunne ha blitt hvis noen hadde elsket ham?»

Alt dette, inkludert Kissinger-sitatet, refererer Stone til i Nixon. Han går faktisk så langt som til å la en visjon av moren dukke opp hver gang Nixons romantiske/seksuelle interesse for det motsatte kjønn antydes. Stone mer enn antyder dessuten at Nixons maktkåthet stammer fra et slags kompensasjonsbehov, noe som på ingen måte gir inntrykk av ham som en sterk leder. Det samme gjelder alkohol- og pillemisbruket hans, som det virker å være et vedtatt faktum at han slet lenge med. I Nixon stenger han seg inne på sitt kontor og drikker mens han hører på de beryktede Hvite hus-båndene (Nixon hadde installert opptaksutstyr i flere rom for å dokumentere hva som ble sagt, og avslørte dermed gjentatte ganger sin skyld på opptakene), før han mister et pilleglass og huker seg tafatt ned for å plukke opp innholdet fra gulvet. I Frost/Nixon ringer han Frost midt på natten, men når rusen gir seg husker han ikke samtalen i det hele tatt.

Secret Honor fremstiller Nixon som intet annet enn en nedbrutt mann. Også her låser han seg alene inne på kontoret og drikker tett. Men fokuset her er ikke de enkelte kompleksene og svakhetene, men den enorme bitterheten, som er gjennomgående i alle filmer hvor Nixon-figuren overvinnes av Watergate-skandalen. Secret Honor er i all hovedsak viet til Nixons bitre og paranoide tirade; gjennom halvannen time konfronterer han imaginære fiender, klager over den enorme urett som han har blitt utsatt for, og forfekter sin versjon av historien. Underveis distraheres han av nostalgiske minner fra sin ungdom, sin storhetstid, før han når randen av sammenbrudd og selvmord.

Både Nixon og Frost/Nixon forsøker , i alle fall til en viss grad, å ha en sympatisk tilnærming til Nixon, ved å anerkjenne hans positive egenskaper og skape forståelse for noen av handlingene hans. Secret Honor viser derimot essensen av hvordan Nixon generelt blir fremstilt, og hvordan vi trolig ønsker å se denne nå mytiske figuren: som et offer for rettferdigheten, en nedkjempet trussel, en slagen antagonist.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon