Grunnen til at jeg elsker Doctor Who

Den fjerde doktoren, Tom Baker, med sitt ikoniske lange skjerfDoctor Who er en essensiell del av britisk populærkultur, den lengstlevende sci-fi-serien i verden, og feirer i år sitt femtiårsjubileum. Hvem er bedre til å forklare det forunderlige fenomenet enn en vaskekte brite? 

Til de stakkars, arme sjelene som aldri har vært borti dette fantastiske fenomenet: Doctor Who er en ukentlig britisk sci-fi- (eller mer presist, fantasy-) tv-serie produsert av BBC. Serien gikk kontinuerlig på tv fra noen måneder før jeg ble født, i november 1963, og fram til 1989. Så lå den brakk, med unntak av et kortlevd gjenopplivingsforsøk i 1996, til den ble vekket til live igjen med en gedigen relansering i 2005. Etter dette er den blitt mer populær enn noensinne, noe som er genuint overraskende i en tid der tv-underholdningen preges av å skulle appellere til en lavest mulig og fordummet fellesnevner.

Serien bygger på en enkel, men genial idé: En mystisk mann på rømmen – The Doctor – kan reise overalt i tid og rom, gjennom å bruke en maskin forkledd som en 1960-talls polititelefonboks (som da er større på innsiden). Med seg på reisen har han en eller flere kompanjonger som fungerer som seerens blikk på hans uendelige eventyr.

Doctor Who var en serie som, forholdsvis uvanlig, ikke var laget bare for barn eller bare for voksne. Siden serien skulle appellere til hele familien ble den også sendt tidlig på kvelden – når familien formodentlig ville være samlet, noe som passet perfekt i mitt hjem. Jeg kan fortsatt kjenne hvordan de blafrende, skinnende sort/hvitt bildene av Patrick Troughtons doktor har satt sine spor i meg, der han slåss med Yetier på Londons undergrunnsbane og med onde Daleker som virvlet rundt i Victoriatidens London mens foreldrene og besteforeldrene mine satt i nærheten – aldri lenger unna enn at det var mulig å søke trøst på et trygt fang. Unge og fantasifulle sinn som mitt la heldigvis ikke merke til hvordan serien var preget av et lavt budsjett de første 26 årene den gikk. Vi storkoste oss i stedet med seriens fantastiske virkelighetsflukt.

Den forste doktoren William Hartnell Doctor Who Den første doktoren William Hartnell

 

Serien tok et dristig valg da det kom til casting. I 1966, etter tre suksessfulle sesonger, kunne hovedrolleinnehaver William Hartnells sviktende helse ha betydd slutten på serien. I stedet tok serieskaperne sjansen på å besette rollen med en ny skuespiller, og inn kom Patrick Troughton med sin rolletolkning, full av lunefulle humørsvingninger. Ved å benytte et fortellergrep som lar doktorens folk, Time Lordene, fysisk kunne regenerere til nye kropper inntil tolv ganger, kan de nå og da gi hovedpersonen en helt ny personlighet, og har slik sikret seg at det populære tv-programmet potensielt faktisk kan gå til evig tid. Dette var et modig valg av serieskaperne, men det er også et valg som fortsatt skaffer serien veldig mye publisitet: Sist sett da de castet doktor nummer tolv Peter Capaldi, allerede kjent fra rollen som politisk spin doctor Malcolm Tucker i den bitende satiriske serien The Thick of It.

Fans av serien blir ofte spurt hvem favoritt-doktoren deres er, og svaret er som oftest den av dem de kjenner fra egen oppvekst med serien. For meg er dette imidlertid vanskelig å svare på. Jeg har et vagt minne av den temperamentsfulle førstedoktoren, William Hartnell. Jeg husker bedre den mer lekne Patrick Troughton. Jon Pertwees eksentriske, men kule onkelaktige tredjedoktor var perioden jeg begynte å bli hekta for alvor (sannsynligvis fordi jeg hadde en eksentrisk, men kul onkel på ordentlig). Men det var den hinsides absurde Tom Baker som sørget for at jeg ble blodfan. Han overskygget totalt rivaliserende tv-kanalers forsøk på å lure meg over til serier som The Man from Atlantis og Buck Rogers in the 25th Century – serier som uten tvil hadde høyere produksjonsverdi, men med langt mindre substans.

Doctor Who motorsykkel

EN SERIE SOM FORTSETTER Å GI
I Doctor Who får vi jevnlig servert story lines om formskiftende roboter – drevet og styrt av miniatyrmennesker, om religiøse ordener som forsøker å drepe hovedpersonen, og parallelle tidsløp. Vi får Winston Churchill som regjerer over Romerriket fra en steampunk-versjon av London overfylt av Pteranodoner, sjakkspill på liv og død og hjerteskjærende vink til karakterer som har vært med tidligere. Vi får finurlige forklaringer på hvordan karakterer kjenner hverandre, irriterende løsninger på spørsmål som har fulgt serien i årevis … Og en evig strøm av nye spørsmål som først vil bli besvart i fremtidige episoder.

Serien klarer fortsatt å frydefullt skremme tilskuerne. En av de nyere skapningene for eksempel, Weeping Angels, er en fryktinngytende utenomjordisk rase som forkler seg som steinstatuer: Ute av stand til å bevege seg så lenge du ser på dem, men klare til å angripe deg hvis du blunker eller ser vekk. Babyleken «borte-titt-titt» er mesterfullt snudd på hodet av showrunner Steven Moffat, og garanterer at både barn og voksne vil pile bak sofaen i frykt, og fortsette å se på derfra.

Siden relanseringen har også holdningen til sex og forhold som preger serien vært en av tilskuergledene. Serien forfekter ikke bare en selvsikker og fordomsfri holdning til hetero- og homoseksualitet, men også til omniseksualitet. Nok et eksempel på hvordan serieskaperne nekter å snakke ned til sitt publikum, og enda en grunn til å respektere BBC for å konsekvent støtte en så moden holdning i et program som skal appellere til hele familien.

Dr Who Foto BBC

Men viktigst av alt. Doctor Who fortsetter å lykkes med det de visjonære serieskaperne satte seg fore å oppnå på et fjernt forgangent tidlig 60-tall, å lage et tv-drama for hele familien som både opplyser og underholder. For det fortsetter den å gjøre, selv femti år senere, og det med en teft, kreativitet og evne til å stimulere fantasien som blender meg, og gjør meg stum av både ærefrykt og sjalusi.

Doctor Whos tilnærming til kreativt drama er en av grunnene til at jeg har villet gå inn i – og til at jeg har lykkes med – en kreativ karriere. Serien fortsetter å inspirere meg like mye som da jeg var liten. Den utrolige bredden i det fantasifulle materialet pirrer og begeistrer meg, og fortsetter stadig å nære interessen min for å lage egne historier, en tråd som går gjennom hele min karriere, fra årene som tegneserieforfatter og -tegner, til senere år som manusforfatter og regissør for animasjon.

Doctor Who er en serie som belønner både den sporadiske og den dedikerte seeren. I et tv-landskap fullt av seiglivede realityshow og trøtte sjangerformat, klarer Doctor Who å heve seg høyt over sine egne mangler (som nå tenderer mer mot å være en overflod av ideer, enn mangelen på penger som var problemet i den originale serien). Doctor Who er like unik som den er sjarmerende, spennende, skummel og tankevekkende, og jeg vil alltid forgude denne fantastiske og eksentriske serien.

IMG_0502



Relatert

Nerdkontakt av tredje grad – nerdekulturens utvikling

Z #4 2013: The Bing Bang Theory og Game of Thrones er størst på TV, Star Trek og Iron Man er størst på kino, og manga og tegneserier selger snart på høyde med litteraturens største biografi- og krimsuksesser. For ikke å snakke om data- og TV-spill, som er på nippet til å dominere utsalget hos Norges største underholdningskjeder. Akkurat nå virker det som nerdene er det populærkulturelle markedets største målgruppe. | kun utdrag

Akademikernerden – intervju med Iver B. Neumann

Z #4 2013: Mange av oss fikk våre nerdeeinteresser i formative år, og falt pladask for noe vi har fortsatt å dyrke resten av livet. Men for noen kommer interessen i voksen alder. Som når en kollega kommer trekkende med en VHS med Star Trek. - Ingen kan komme noen vei med en kunnskapsasse uten å være litt nerdete, mener Iver B. Neumann. | kun utdrag

Å studere sin interesse: Mitt liv som Whedonite

Z #4 2013: Å være fan av noe betyr ikke at man mister sin kritiske sans. Å studere sin TV-interesse i faglig sammenheng kan gjøre at man liker noe enda bedre - og til og med legge grunnlag for en hel akademisk karriere. | kun utdrag


Fra siste Z

Rockumentar: Musikk, filmstil og identitetspolitikk

En introduksjon til rockumentaren og dens historie. | kun utdrag

Fra punk til a-ha

Filmregissør og -produsent Thomas Robsahm hadde en drøm om å bli musiker og med pønk'en kom mulighetene. Med TV-serien Punx betalte Robsahm sin gjeld til pønken. Neste prosjekt blir en dokumentar om Aha, tidenes største norske pop-suksess.

Sumé, Grønland og den sosialhistoriske rockumentaren

Rockumentaren kan være noe mer enn bare en film om rock. Det kan også være et redskap til politisk forandring. | kun utdrag


Fra arkivet

Måker – Tsjekhov-inspirerte skjebner

Z #2 1991: Hjemløshet og død er hovedtemaer i Vibeke Løkkebergs siste film, mener artikkelforfatteren. [...] | kun utdrag

INDISK FILM i VINDEN – fra Satyajit Ray til Slumdog Millionaire

Z #2 2009: Zs startpakke for de som er nysgjerrige på indisk film.

Et ikon på celluloid

Z #2 1998: Carl Th. Dreyers Jeanne d’Arc er trolig den mest omdiskuterte stumfilmen i historien. Anders [...] | kun utdrag