Blå er den varmeste fargen

hovedbilde

En sterk og vakker film om den første store kjærligheten. Anbefales alle som noensinne har vært forelsket.

17-årige Adèle oppdager kjærligheten når hun blir stormforelsket i den litt eldre kunststudenten/kunstneren Emma. Og når Emma gjengjelder hennes interesse starter en av de vakreste og sterkeste skildringene av ung kjærlighet jeg har sett på kino på lang lang tid.

Filmen, regissert av Abdellatif Kechich, er basert på tegneserieromanen av Julie Maroh, med samme navn (engelsk tittel Blue Angel). I anslaget i filmen er vi i en fransktime i videregående, sammen med hovedperson Adèle, der Marivauxs uferdige roman La Vie De Marianne (skrevet som episoder, fra ca 1731 til 1742) diskuteres. Eller nærmere bestemt en passasje fra boka, der Marianne går forbi en fremmed og gjennom et blikk mellom dem blir truffet av den store kjærligheten. Etter møtet kjenner hun en «mangel». Kan en slik forelskelse finne sted? Litt senere går Adèle forbi Emma på gata, og opplever det samme.

Blå er den varmeste fargen er en besettende og vakker film om den første store forelskelsen.  Den som vil sitte igjen som en av de sterkeste gjennom livet, men som også nærmest er dømt til å gå i stykker fordi man er for ung og uerfaren. Og filmen drar deg (i hvert fall meg) tilbake – og inn igjen – i den besettende beruselsen og alt som hører med. Og i utviklingen i forholdet. Fra den tidlige tiden i forholdet der man er så besatt av hverandre at søvn ikke trengs, til man går til sengs småkranglende i stedet.

Hovedpersonene sine rolleprestasjoner er utrolige (selv om jeg kanskje synes det ikke nødvendigvis gjør at man skal dele Gullpalmen med regissøren for beste film, men det er en annen sak).  Adèle Exarchopolis sin Adèle er fantastisk som den sårbare 17-åringen som oppdager både kjærlighet og egen seksualitet. Og Lea Seydouxs er like bra, som den mye tryggere og hakket modnere Emma.

de to

Originaltittelen på selve filmen er La Vie d’Adele, Chapitres 1 & 2, og min opplevelse av filmen hadde blitt styrket av en tilsvarende norsk tittel. Den henspiller nettopp på romanen La Vie de Marianne og anslaget i filmen, der skildring av følelser skal være i fokus. Den henspiller samtidig på at det er Adeles perspektiv vi får gjennom filmen (som tilskuer kan man for eksempel ane andre vinklinger på ting som går galt i forholdet , men primært får vi Adèles forståelse av det). Med tittelen Blå er den varmeste fargen ble den gjennomgående bruken av blått i filmen en estetisk nytelse, men også av og til litt distanserende for min opplevelse. I stedet for å gi meg inntrykk av at blå er den varmeste fargen (som for meg henspiller på Emmas blå hår og kjærligheten dem imellom) ble jeg av og til rykket ut av den store filmopplevelsen jeg synes denne filmen gir, og over i min generiske disposisjon for trainspotting: Aj, for en sterk og vakker scene! Men vent, der er det jammen meg enda en blå genser gitt …

Men det er subjektivt småpirk til en ellers utrolig godt fortalt, estetisk gjennomkomponert og sterk film.

Spenningen mellom litterære forelegg (tegneserieroman og fransk klassiker fra 1700-tallet) er også spennende. men det blir i tilfeller en annen liten blogg.

En av høstens store filmopplevelser.

ps. Og faktisk, en liten takk til Arthaus for å ha gitt oss så mange spennende kvinneskikkelser i filmene de har tatt inn til Norge de siste årene

 



Din kommentar


Relatert

Dokumentarfilmskaperen Chris Marker er død

Blogg: En av verdens mest nyskapende og respekterte dokumentarfilmskapere døde den 30. juli, 91 år gammel. Marker har siden 1950-årene vært en sentral skikkelse i fransk kulturliv og i det internasjonale dokumentarfilmmiljøet.

HOLY SHIT! LEOS CARAX OG HOLY MOTORS

Blogg: Leos Carax sitt comeback er en formidabel hyllest til fantasien, og filmens mulighet til å gi nye bilder – og forestillingsmuligheter – til våre reality tv-slitte hoder.

Renoir og Romero speiler hverandre

Blogg: I ukens blogg ser vi på to filmøyeblikk som speiler hverandre.


Fra siste Z

Z-enquete – fire kortfilmskapere om norsk film

Kortfilmskapere Rikke Gregersen, Bendik Kaltenborn, Johanna Pyykkö og Pjotr Sapegin om norsk film og kortfilm og refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Film er en empatimaskin, sier Amanda Kernell

Fem omfavnelser og en desperat bortføring i Amanda Kernells kortfilmer. | kun utdrag

Akkurat det vi trengte: Mer bling og fengende musikk

Årets musikkvideoprogram var sterkere enn fjorårets, med høyere underholdningsverdi og en spennende hybridfilm som viser en ny måte å tenke musikkvideo. | kun utdrag


Fra arkivet

Om kyss og utelatelser – den amerikanske filmens lange ungdomstid

Z #2 2013: Noen av filmhistoriens mest glamorøse, uforglemmelige filmkyss finner vi i Hollywood-filmer laget i perioden mellom 1934 og 1966, en tid da Hollywoods selvsensur gav strikse instrukser om hva man kunne vise - og ikke vise på film. Her er et kyss definitivt ikke bare et kyss. | kun utdrag

Latterleggjering der alle smiler? NRK-serien Svart Humor

Z #2 2017: Programleiar Yousef Hadaoui går rundt på Grønland og stiller folk spørsmål. Spørsmål som «Det er mange som sier vi burde trekke oss ut av Afghanistan. Men hva med okkupasjonen av Finland, burde vi ikke trekke oss ut derfra først?» Dei fleste han intervjuer har innvandrarbakgrunn, og dei svarer med alvorleg mine: «ja, jo, det bør vi. Finland, er det mange problem der?»

Exit – et skjellsettende verk i norsk filmhistorie

Z #4 2014: Norsk filmkritikks mest markante utøver Harald Kolstad døde i 2011, etter i praksis å ha trukket seg tilbake ti år tidligere. Nylig har både Vagant og Montages trukket ham fram i lyset igjen. Kolstad var aviskritiker og mest kjent for en opplevelsesbasert tilnærming. Men i sine aller yngste kritikerår skrev han flere tekster med en mer analytisk tilnærming. Dette er hans anmeldelse som 24-åring av Pål Løkkebergs Exit fra filmtidsskriftet Fant i 1970.