Blå er den varmeste fargen

hovedbilde

En sterk og vakker film om den første store kjærligheten. Anbefales alle som noensinne har vært forelsket.

17-årige Adèle oppdager kjærligheten når hun blir stormforelsket i den litt eldre kunststudenten/kunstneren Emma. Og når Emma gjengjelder hennes interesse starter en av de vakreste og sterkeste skildringene av ung kjærlighet jeg har sett på kino på lang lang tid.

Filmen, regissert av Abdellatif Kechich, er basert på tegneserieromanen av Julie Maroh, med samme navn (engelsk tittel Blue Angel). I anslaget i filmen er vi i en fransktime i videregående, sammen med hovedperson Adèle, der Marivauxs uferdige roman La Vie De Marianne (skrevet som episoder, fra ca 1731 til 1742) diskuteres. Eller nærmere bestemt en passasje fra boka, der Marianne går forbi en fremmed og gjennom et blikk mellom dem blir truffet av den store kjærligheten. Etter møtet kjenner hun en «mangel». Kan en slik forelskelse finne sted? Litt senere går Adèle forbi Emma på gata, og opplever det samme.

Blå er den varmeste fargen er en besettende og vakker film om den første store forelskelsen.  Den som vil sitte igjen som en av de sterkeste gjennom livet, men som også nærmest er dømt til å gå i stykker fordi man er for ung og uerfaren. Og filmen drar deg (i hvert fall meg) tilbake – og inn igjen – i den besettende beruselsen og alt som hører med. Og i utviklingen i forholdet. Fra den tidlige tiden i forholdet der man er så besatt av hverandre at søvn ikke trengs, til man går til sengs småkranglende i stedet.

Hovedpersonene sine rolleprestasjoner er utrolige (selv om jeg kanskje synes det ikke nødvendigvis gjør at man skal dele Gullpalmen med regissøren for beste film, men det er en annen sak).  Adèle Exarchopolis sin Adèle er fantastisk som den sårbare 17-åringen som oppdager både kjærlighet og egen seksualitet. Og Lea Seydouxs er like bra, som den mye tryggere og hakket modnere Emma.

de to

Originaltittelen på selve filmen er La Vie d’Adele, Chapitres 1 & 2, og min opplevelse av filmen hadde blitt styrket av en tilsvarende norsk tittel. Den henspiller nettopp på romanen La Vie de Marianne og anslaget i filmen, der skildring av følelser skal være i fokus. Den henspiller samtidig på at det er Adeles perspektiv vi får gjennom filmen (som tilskuer kan man for eksempel ane andre vinklinger på ting som går galt i forholdet , men primært får vi Adèles forståelse av det). Med tittelen Blå er den varmeste fargen ble den gjennomgående bruken av blått i filmen en estetisk nytelse, men også av og til litt distanserende for min opplevelse. I stedet for å gi meg inntrykk av at blå er den varmeste fargen (som for meg henspiller på Emmas blå hår og kjærligheten dem imellom) ble jeg av og til rykket ut av den store filmopplevelsen jeg synes denne filmen gir, og over i min generiske disposisjon for trainspotting: Aj, for en sterk og vakker scene! Men vent, der er det jammen meg enda en blå genser gitt …

Men det er subjektivt småpirk til en ellers utrolig godt fortalt, estetisk gjennomkomponert og sterk film.

Spenningen mellom litterære forelegg (tegneserieroman og fransk klassiker fra 1700-tallet) er også spennende. men det blir i tilfeller en annen liten blogg.

En av høstens store filmopplevelser.

ps. Og faktisk, en liten takk til Arthaus for å ha gitt oss så mange spennende kvinneskikkelser i filmene de har tatt inn til Norge de siste årene

 



Din kommentar


Relatert

Dokumentarfilmskaperen Chris Marker er død

Blogg: En av verdens mest nyskapende og respekterte dokumentarfilmskapere døde den 30. juli, 91 år gammel. Marker har siden 1950-årene vært en sentral skikkelse i fransk kulturliv og i det internasjonale dokumentarfilmmiljøet.

HOLY SHIT! LEOS CARAX OG HOLY MOTORS

Blogg: Leos Carax sitt comeback er en formidabel hyllest til fantasien, og filmens mulighet til å gi nye bilder – og forestillingsmuligheter – til våre reality tv-slitte hoder.

Renoir og Romero speiler hverandre

Blogg: I ukens blogg ser vi på to filmøyeblikk som speiler hverandre.


Fra siste Z

Frå motviljens kompendium. Om Speil av Andrej Tarkovskij

Finst det ei øvre grense for kor mange gonger ein kan sjå Andrej Tarkovskijs Speil? Ei grense som, om ein kryssar den, vil manifestere seg som ein slags høg tutande alarm, til dømes? I tilfelle har eg ikkje nådd den enno.

Ord i bildet. Om ordet og litteraturens plass i filmen

Kjærligheten til det skrevne ord, er noe alle store regissører har til felles, selv de som avsverger det, og bekjenner seg til ideen om «kamera som penn». | kun utdrag

Fra brev via roman til film. Nedslag i Orlandos liv gjennom fire hundre år

Om Virginia Woolfs Orlando, og Sally Potters filmatisering av den. | kun utdrag


Fra arkivet

Because They’re Young – Hollywood og ungdomsfilmens fødsel

Z #2 2008: Den amerikanske ungdomsfilmen har de siste 50 årene blitt til og mutert gjennom Hollywoods [...]

Kommunale kinoer – et redskap mot voldsfilmen?

Z #1 1998: Det kommunale kinosystemet i Norge har i løpet av dette århundret endret rolle fra en moralens [...] | kun utdrag

Spillefilm – en pedagogisk ressurs

Z #2 1994: Det blir ofte fokusert på «videovold» og negative konsekvenser når film blir nevnt i [...] | kun utdrag