Blå er den varmeste fargen
En sterk og vakker film om den første store kjærligheten. Anbefales alle som noensinne har vært forelsket.
17-årige Adèle oppdager kjærligheten når hun blir stormforelsket i den litt eldre kunststudenten/kunstneren Emma. Og når Emma gjengjelder hennes interesse starter en av de vakreste og sterkeste skildringene av ung kjærlighet jeg har sett på kino på lang lang tid.
Filmen, regissert av Abdellatif Kechich, er basert på tegneserieromanen av Julie Maroh, med samme navn (engelsk tittel Blue Angel). I anslaget i filmen er vi i en fransktime i videregående, sammen med hovedperson Adèle, der Marivauxs uferdige roman La Vie De Marianne (skrevet som episoder, fra ca 1731 til 1742) diskuteres. Eller nærmere bestemt en passasje fra boka, der Marianne går forbi en fremmed og gjennom et blikk mellom dem blir truffet av den store kjærligheten. Etter møtet kjenner hun en «mangel». Kan en slik forelskelse finne sted? Litt senere går Adèle forbi Emma på gata, og opplever det samme.
Blå er den varmeste fargen er en besettende og vakker film om den første store forelskelsen. Den som vil sitte igjen som en av de sterkeste gjennom livet, men som også nærmest er dømt til å gå i stykker fordi man er for ung og uerfaren. Og filmen drar deg (i hvert fall meg) tilbake – og inn igjen – i den besettende beruselsen og alt som hører med. Og i utviklingen i forholdet. Fra den tidlige tiden i forholdet der man er så besatt av hverandre at søvn ikke trengs, til man går til sengs småkranglende i stedet.
Hovedpersonene sine rolleprestasjoner er utrolige (selv om jeg kanskje synes det ikke nødvendigvis gjør at man skal dele Gullpalmen med regissøren for beste film, men det er en annen sak). Adèle Exarchopolis sin Adèle er fantastisk som den sårbare 17-åringen som oppdager både kjærlighet og egen seksualitet. Og Lea Seydouxs er like bra, som den mye tryggere og hakket modnere Emma.
Originaltittelen på selve filmen er La Vie d’Adele, Chapitres 1 & 2, og min opplevelse av filmen hadde blitt styrket av en tilsvarende norsk tittel. Den henspiller nettopp på romanen La Vie de Marianne og anslaget i filmen, der skildring av følelser skal være i fokus. Den henspiller samtidig på at det er Adeles perspektiv vi får gjennom filmen (som tilskuer kan man for eksempel ane andre vinklinger på ting som går galt i forholdet , men primært får vi Adèles forståelse av det). Med tittelen Blå er den varmeste fargen ble den gjennomgående bruken av blått i filmen en estetisk nytelse, men også av og til litt distanserende for min opplevelse. I stedet for å gi meg inntrykk av at blå er den varmeste fargen (som for meg henspiller på Emmas blå hår og kjærligheten dem imellom) ble jeg av og til rykket ut av den store filmopplevelsen jeg synes denne filmen gir, og over i min generiske disposisjon for trainspotting: Aj, for en sterk og vakker scene! Men vent, der er det jammen meg enda en blå genser gitt …
Men det er subjektivt småpirk til en ellers utrolig godt fortalt, estetisk gjennomkomponert og sterk film.
Spenningen mellom litterære forelegg (tegneserieroman og fransk klassiker fra 1700-tallet) er også spennende. men det blir i tilfeller en annen liten blogg.
En av høstens store filmopplevelser.
ps. Og faktisk, en liten takk til Arthaus for å ha gitt oss så mange spennende kvinneskikkelser i filmene de har tatt inn til Norge de siste årene
Tweet
Relatert
Renoir og Romero speiler hverandre
Blogg: I ukens blogg ser vi på to filmøyeblikk som speiler hverandre.
James Bond er en uoffisiell Lemmy Caution
Blogg: Så er det på’n med Bond igjen. Men, hvor hadde Bond røttene sine? Er den franske Giftblomsten (1953) med Eddie Constantine den første «uoffisielle» Bond-filmen eller er Bond en uoffisiell Lemmy Caution?
Når hvert hjerteslag teller
Blogg: 120 slag i minuttet (Robin Campillo, 2017) skildrer både en varm kjærlighetshistorie og en kamp mot stigmatisering av HIV-positive og AIDS-syke.
Fra siste Z
Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie
Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag
Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu
Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag
Fra arkivet
Om brødrene Aki og Mika Kaurismakis filmer – Nordens fremste filmhåp
Z #1 1989: De finske brødrene Aki og Mika Kaurismäki er utvilsomt den nordiske filmens fremste filmhåp for [...] | kun utdrag
Strøtanker om kvinnefilm
Z #4 1988: Artikkelforfatteren diskuterer begrepet «kvinnefilm». Hun finner kvinners filmer så [...] | kun utdrag
Kvinnene som ser rødt
Z #1 1999: Hvordan kan man påstå at det finnes noe positivt i amerikanske lavbudsjettsfilmer, hvor handlingen er fokusert på kvinner som blir voldtatt og hevner seg? Faktisk gir rape-revenge-filmer oss heltinner som er så tøffe og benhårde at vi bare må like dem, mener Tonje Hardersen.