Akira – 25 år gammel obligatorisk klassiker

hovedbilde-(3)

Katsuhiro Otomos dystopiske Akira fra 1988 er blitt en klassiker innenfor anime og sci-fi film og er en gigantisk inspirasjonskilde for sjangerfilmer i øst og vest. Er du en nyfrelst anime-tilhenger eller science-fiction entusiast er filmen obligatorisk.

Tiår før sin tid viste Akira seg å være en nyskapende anime-bauta som skulle komme til å inspirere science fiction-miljøer verden over. Slik Rashomon åpnet omverdenens øyne for japansk film i 1951, beviste Akira i 1988 at japansk anime var en undervurdert sjanger med enormt potensiale.

Fra re-utgivelsen av Akira runger slagordet: “Without Akira, there would be no Matrix”. Riktignok er dette en dristig påstand, men helt grunnløs er den heller ikke. Med sin teknologiske paranoia var Akira toneangivende for mengdene av ”cyberspace-thrillere” som dukket opp i kjølvannet av internettgenerasjonens fremvekst.

Etter 2000-tallets bølge av internett-thrillere kom horder med postapokalyptiske visjoner. Det siste tiåret har fostret høybudsjetts zombiefilmer, epidemiske profetier og apokalyptiske forutsigelser i utallige varianter. Alt dette, og mer til, leflet Akira med for 25 år siden (minus zombier). Men, filmens fremsynte særtrekk var like mye basert på Japans egen krigshistorie som på teknologisk paranoia, og deri lå noe av kjernen til det som gjorde Akira så unik. Med sin sterke tilknytning til japansk kultur – den fremstår teknologisk nysgjerrig og hedrer samtidig landets fortid – reflekterte Akira urgamle japanske tradisjoner og utvidet på en og samme gang anime-sjangerens horisont. Dens umiddelbare effekt var en eksplosiv eksport av japansk anime. I tillegg var den et perfekt eksempel på hvor seriøs, intrikat og moden animerte filmer kunne være.

Før Akiras rammeverk beskrives i detalj bør filmens historiske paralleller understrekes. Filmens handling er nemlig mettet med referanser til andre verdenskrig. Allerede i åpningsscenen kommer dette tydelig frem da en atombombelignende eksplosjon rammer Tokyo sentrum. Deretter hopper fortellingen tretti år frem i tid og historien fortsetter i det postapokalyptiske landskapet som av sine innbyggere kalles Neo-Tokyo. 40 år etter at Japan ble offer for atombombing, avbilder altså denne futuristiske thrilleren et lignende scenario, lagt til 2019 i ruinlandskapet etter tredje verdenskrig. Dette var kun én av Akiras referanser til andre verdenskrig. En annen er da Neo-Tokyos befolkning blir oppgitt over politikernes rådvillhet, noe som resulterer i at militæret styrter regjeringen i forsøk på å fikse landets problemer med militant autoritet. Akiras tydelige referanser til andre verdenskrig ga filmen en politisk undertone som nok vekket empati og interesse hos dens tilskuere, så vel i Japan som internasjonalt. Lignende referanser har dog forekommet hyppig i japansk anime både før og etter Akira. Det var da heller ikke referansene som gjorde filmen så fantastisk, men alt det andre.

 Akira02

Først og fremst må det visuelle uttrykket nevnes. Tegnestilen i Akira er det perfekte eksempel på hvordan old school anime-teknikker ser ut på sitt beste. Detaljrikdommen og nedtonede farger preger streken, og gir Neo-Tokyo et liv som strekker seg utenfor bildets rekkevidde. Metropolen som utgjør det futuristiske landskapet fanger sjelen av Tokyo og legger en unik atmosfære til grunn for filmens fremdrift. I tillegg er karakterene og de særegne motorsyklene tegnet med karakteristiske linjer som komplimenterer den intrikate fortellingens dybde. I forhold til Akiras visuelle uttrykk er det verdt og merke seg at bildetettheten er to til tre ganger høyere enn normale standarder for anime-filmer (160.000 individuelle tegninger). I tillegg ble fargepaletten utvidet til 327 forskjellige farger, der 50 av disse ble spesialdesignet for denne filmen. Både bildetettheten og fargepaletten satt rekorder i anime-kretser da Akira kom på markedet.

Som fortelling kan Akira fremstå som noe forvirrende ved første møte, men etter gjentatte visninger avslører det seg en detaljert sammenhengende historie. Handlingen spinnes i gang via et oppgjør mellom rivaliserende motorsykkelgjenger i Tokyos mørklagte gater. (Oppgjør mellom motorsykkelgjenger var et vanlig problem i Tokyo på slutten av 80-tallet.) Midt i dette oppgjøret krasjer gjengmedlemmet Tetsuo med ett barn som viser seg å være en rømt ”esper”. (Esper refererer til personer med ”ekstrasensorisk persepsjon”, også kjent som ESP). Esperne i denne historien er tre personer som regjeringen har utført eksperimenter på i forsøk på å utvikle psykisk overnaturlige evner, og de tre ”forsøkskaninene” har i dette tilfellet utviklet telepatiske og telekinetiske krefter. (Disse tre karakterene understreker ettertrykkelig Akiras innovative natur. Tre voksne mennesker med psykiske evner, og utseende som barn med progeria – altså akselerende aldringssymptom – er så langt fra klisjé som man kan komme.)

Når Tetsuo krasjer med et av disse «barna» absorberer han samtidig noen av esperens krefter. Det tar ikke lang tid før kreftene tar over Tetsuo og vi ser han utvikle seg til en ubarmhjertig og maktsyk superskurk. Hans tidligere gjengmedlemmer, ledet an av Kaneda, gir seg i kast med å redde sin fortapte ”broder”. Deres farefulle plan blir så flettet sammen med en annen tråd i fortellingen, der en gruppe politiske aktivister forsøker å infiltrere de militære styresmaktene.

 Akira04

Det visuelle uttrykket og den komplekse fortellingen gjorde Akira til en langt mer seriøs film enn noen anime som hadde luktet på internasjonale salgsmarkeder før den. Premisset for filmens realisme tatt i betraktning, var sluttresultatet troverdig og sammenhengende selv med et høyst futuristisk scenario og historie. Det forklarer delvis hvorfor Akira lå et hode foran hordene med animefilmer som ble produsert i Japan på samme tid. Men det som virkelig skiller filmen fra animemassene er de gufne stemningene som fremkalles igjennom Tetsuos surreale hallusinasjoner. Da han begynner å oppdage sine nye krefter blir han samtidig offer for espernes forsøk på å infiltrere sinnet hans, noe som resulterer i en serie av bisarre mareritt. Akkompagnert av nervepirrende musikk er disse sekvensene ulikt noe som har blitt fremvist av anime, hverken før eller siden.  Som animeverdenens motstykke til David Lynch, David Cronenberg og Terry Gilliam er det disse surrealistiske, marerittlignende visjonene som er kjernen i Akiras unike fremtoning. Som filmens tittel refererer til, er Akira selv en esper hvis legeme ble redusert til DNA-prøver og låst bort i et militært hvelv etter tredje verdenskrig. Denne fjerde esperen utviklet krefter utover sine skaperes fatteevne, og har fortsatt å påvirke sine esper-søsken selv etter sin død … eller dvale … eller …?

Til tross for alle lovord, inkludert denne artikkelens, er ikke Akira å anbefale som en introduksjon til anime. Er du nysgjerrig på japansk tegnefilm, og har fått med deg at dette er klassikeren over alle klassikere, kan en mindre kompleks film være å foretrekke som døråpner til anime-universets rikholdige fauna. Er du på den annen side en nyfrelst anime-tilhenger, eller science fiction-entusiast, er Akira obligatorisk. Dette er en film som har influert anime- og science fiction-miljøene tungt i et kvart århundre. Filmer som Ghost in the Shell (1995) og Neon Genesis Evangelion: Death & Rebirth (1997) har Akira å takke for alt de har oppnådd. Det er også vanskelig å se for seg Final Fantasy VII (spillet, 1997), Dark City (1998), The Matrix (1999), A.I. (2001), Heroes (2006-2010) eller Chronicle (2012) uten å ta Akiras stilistiske uttrykk og grensesprengende tilnærming til lignende tematikk med i beregningen. Det samme kan argumenteres når det gjelder mer moderne, postapokalyptiske visjoner ala Children of Men (2006), The Road (2009) og Elysium (2013).

Akira åpnet dører og satt i gang kjedereaksjoner som fremdeles runger i anime- og science fiction-miljøer verden over. Anime-tilhengere har siden filmens premiere insistert på Akiras innflytelse, men i dag virker dens betydning til en viss grad glemt. Akira var en umiddelbar hit i 1988 og ble raskt stemplet som en kult-klassiker utover 90-tallet. Med så kort levetid gjorde filmen seg knapt klassikerstempelet fortjent, men i dag, 25 år etter sin første suksess står Akira like sterkt som den gjorde på slutten av 80-tallet. Den kan trygt sies å ha tålt tidens tann, ikke bare i forhold til animesjangeren, men i forhold til science fiction generelt sett. Akira ble fra dag én hedret som en animeklassiker. For lang og tro tjeneste har den nå gjort seg fortjent stemplet som en udødelig science fiction- og filmklassiker.



Din kommentar


Relatert

Sluttspill – om «Ran», Akira Kurosawas «Kong Lear»

Z #3 1986: Joda, de gamle er fortsatt eldst. I de siste par årene har vi sett at filmverdenens veteraner har [...] | kun utdrag

Japansk animasjon: Nye visjoner med tradisjoner

Z #4 1995: Visste du at fjernsynsserien og filmen om Mummitrollet var laget i Japan? Landet har en stor [...] | kun utdrag

Hvordan jeg traff Hayao Miyazaki

Z #1 2009: Pjotr Sapegins nydelige tekst om sitt møte med Hayao Miyazaki.


Fra siste Z

Portugisisk film, sa du?

Tretten innganger til en ukjent cinematisk gullalder. | kun utdrag

Det satt to jenter i et rom

Pedro Costas filmserie fra slumstrøket Fontainhas i Lisboa er en oppvisning i «virkelighetsfiksjon», og en bauta i moderne europeisk filmskaping.

«Vakker er et annet ord for rettferdig» – et intervju med Pedro Costa

Filmskaper Pedro Costa om pønk, om kaos som metode, om sitt forhold til Fontainhas gjennom 20 år, og om å yte rettferdighet til mennesker i prekære livssituasjoner. | kun utdrag


Fra arkivet

Internasjonale kortfilmfavoritter

Z #3 2017: Jubileumsåret 2017 bød på et spesielt sterkt internasjonalt program på Kortfilmfestivalen. Vi løfter frem et knippe filmer som gjorde særlig inntrykk. | kun utdrag

En popsang i en film

Z #1 2015: «If I ever» av Frode Johannessen feat Eili Harboe, i Kyss meg for faen i helvete (Kristiansen, 2013) | kun utdrag

Giftige løgner med lunken ettersmak

Z #2 1992: Giftige løgner er blitt en suksess hos sitt publikum. Den treffer noen yngre mennesker enn [...] | kun utdrag