Helsinki- Reykjavik

hovedbilde

Det blir stadig flere filmfestivaler her i Norge, og våre nordiske naboland har også mye fint å by på. I høst har jeg besøkt de internasjonale festivalene i både Helsinki og Reykjavik som anmelder.

Anarki og kjærlighet

Helsinki internasjonale filmfestival ble i år arrangert for 26. gang, og er bedre kjent under navnet Love & Anarchy, eller Rakkautta & Anarkiaa som den heter på finsk. Festivalen er kreativ med sin inndeling av programmet i temaserier, eller underprogrammer. Der mange festivaler har temaer som enkeltregissører, et bestemt land eller region, og så videre, har Love & Anarchy også temaer som Tainted Love, Outsiders, Living Art med mer. I tillegg har de naturlig nok et utvalg finske filmer (som jeg dessverre ikke klarte å få med meg en eneste av). Dette bidrar til et veldig variert og rikholdig program, og å velge ut hvilke filmer man skal prioritere kan bli litt av en utfordring. Undertegnede hadde kun tre dager i Helsinki, mens festivalen varte i ti dager. Det var definitivt nok av fristelser på programmet til ti dager, men når man drar ut på tur er det jo en del andre hensyn å ta enn når man er på festival der man selv bor.

1235382_574255215971472_2074139429_n

Helsinki er en fin by for en filmfestival, med mange visningssteder med veldig forskjellige profiler. Som filmklubbaktiv følte jeg meg veldig hjemme i kjellerlokalet Dubrovnik, hvor det var satt ut klappstoler i tillegg til sofaene langs veggene, og det var en egen bar bakerst i lokalet. I den andre enden av skalaen er Kinopalatsi (kinopalasset), Finnkinos storstue i den finske hovedstaden. Kinopalatsi er et digert anlegg med 10 saler og en hel etasje som nesten bare er kiosk. Kanskje ikke like sjarmerende, men kommersiell film krever kommersielle arenaer. Bio Rex ligger vegg i vegg med festivalkontoret, og både den og Maxim like ved er mer gammeldagse kinoer. Med så forskjellige visningssteder blir det også veldig forskjellige filmopplevelser, noe som kan være greit når man skal bruke hele dagen i kinosaler rundt i byen.

Helsinki er omtrent like stor som Oslo målt i innbyggere, og byene føles også ganske like. Samme blanding av gamle bygg, bygårder, etterkrigsarkitektur (dog en liten bit mer østblokk-aktig her og der, av naturlige årsaker) og nye, kommersielle bygg, samme gåavstander, ganske lik atmosfære generelt. Trikker har de også, selv om de er veldig små! Allikevel er både Helsinki og Oslo akkurat store nok til at en festival som er spredd over hele byen, uten noe naturlig samlingssted hvor man for eksempel kan slå i hjel tid mellom visninger, hvor tilreisende presse og andre gjester kan sitte og jobbe og folk møtes, fort føles litt retningsløst. Alle andre tenkte kanskje ikke like mye over det, men jeg som kom reisende alene savnet veldig å ha et slikt sted.

Filmfestival i sjøpapegøyenes land

Fra Helsinki gikk turen vestover og tre timer tilbake i tid, til Reykjavik. Reykjavik er bare halvparten så stor som Helsinki, men har den ordentlige byfølelsen i sentrum allikevel. Og overalt hvor du går, ikke minst når du er på Reykjavik internasjonale filmfestival (RIFF), ser du bilder av lundefuglen, eller sjøpapegøyen. Den lille fuglen med det store, fargerike nebbet er en turistfavoritt, og preger også logoen og artworket til RIFF.

Med sine 306.000 innbyggere, bare snaut 120.000 bor i det sentrale byområdet, erReykjavik ikke noen storby, men har et sentrum så tettpakket med forskjellige butikker, restauranter, puber, gallerier og så videre at man ikke plages av det. For filmfestivalens del er den kompakte bykjernen på mange måter en fordel – soloreisende norske anmeldere føler for eksempel ikke det samme savnet etter et naturlig sentrum for selve festivalen. Det er dessuten bare tre visningssteder, så man trenger ikke nødvendigvis vandre så mye fra kino til kino, hvis man er litt lur med programmet sitt. Hjertet av festivalen ligger rett over veien for byens rådhus, på Tjarnarbíó. Her ligger festivalkontoret, og alle besøkende kan kjøpe eller hente ut billetter her. Selve kinosalen på Tjarnarbíó var relativt moderat, men den brukes nok også mye til andre typer arrangementer, som konserter og forestillinger (sånn sett ikke veldig ulikt mitt eget filmklubbhjem i Lillesalen på Chateau Neuf). De andre visningsstedene er på Norræna húsið (det nordiske huset) og Háskólabíó (det proffeste anlegget). Begge disse så ut som om de var veldig langt borte og ute i ødemarken da jeg skulle navigere meg fram med Google Maps, men det er bare fordi sentrum er så lite – det var maks ti minutter å gå fra Tjarnarbíó.

riff_header-620x311

RIFF-programmet er voldsomt rikholdig, og festivalen varer i 11 dager. I år hadde de valgt seg ut Hellas som et land de ville fokusere ekstra på, og jeg fikk dermed se den første greske spillefilmen i mitt liv. I tillegg hadde de tre æresgjester, inkludert svenske Lukas Moodysson. Han fikk vist fram tre av sine filmer (inkludert splitter nye Vi är bäst!, som kommer til norske kinoer om ikke alt for lenge), og hadde en master class og en Q&A etter en av filmene. For en mann! Så allsidig og variert i sitt uttrykk, så gjennomtenkt i alt han gjør, og så forbanna bra filmer han lager. Programmet byr også på en imponerende stor del dokumentarer, om alt fra Marilyn Monroe til krigshistorier til en 15-åring som ble drept for å være homofil. Det mest spektakulære arrangementet må nesten ha vært visningen av 80-tallsklassikeren Airplane! Inne i en svømmehall (som jeg gikk glipp av, selvfølgelig). Noen islandske filmer var det også, deriblant tre forskjellige kortfilmprogrammer.

Reykjavik er en god by å være på festival i, og ikke bare grunnet de korte avstandene. Islenderne er for eksempel like avhengige av wi-fi og bankterminaler som vi er her hjemme… Det føltes litt rart i begynnelsen å betale rundt 3000 islandske kroner for ting som en bussbillett eller et måltid, men med en gang man venner seg til at 1000 islandske er 50 norske kroner så går det seg til. Alle snakker engelsk, og på grunn av Islands popularitet som turistmål hørte jeg langt flere språk rundt meg der enn i Helsinki (som slett ikke føltes særlig tospråklig, for øvrig – det gikk nesten utelukkende i finsk).

Begge festivalene virket oppriktig entusiastiske for å få besøk ”langveis fra”, som de sa til meg i Helsinki, så vi utlendinger blir tatt godt imot og føler oss veldig velkomne begge steder. For min del var det spennende å se hvordan forskjellige byer og land organiserer filmkulturen, for eksempel ved å se på de forskjellige kinoanleggene, og til hvilken grad festivalene var synlige i bybildet generelt (mye mer i Reykjavik enn Helsinki). Dermed slo det meg også at vi er ganske godt utstyrte med kinoer her i Oslo, men samtidig er de fleste kommersielle kinoene våre veldig like hverandre. Og vi har jaggu meg et fint samlingssted i Filmens Hus! Når det er sagt så vil jeg på det varmeste anbefale både Love & Anarchy og RIFF til alle festivalglade filmelskere. Reise og opphold kostet dessuten langt mindre enn jeg fryktet. Så hvis du leter etter en unnskyldning for å bli kjent med Helsinki og/eller Reykjavik som filmbyer er det bare å sette av tid i kalenderen neste høst!

For mer fra festivalene, se Filmamasoner sitt nettsted om festivalen i Helsinki

og Reykjavik internasjonale filmfestival

HelsinkiFF_2013



Ingen kommentarer

Din kommentar


Relatert

I bakrus etter Sør-suksess

Blogg: Filmfestivalene lykkes med visning av kvalitetsfilm, mens kinoene sliter. Hvorfor det da?

Uavhengige piksler i Århus

Blogg: Norden får i år en ny film- og fotofestival for den virkelig uavhengige kortfilmen. 17. – 19. oktober utspiller Aarhus Independent Pixels seg i den danske byen som alltid har hatt et sterkt kunst- og filmmiljø.

INNTRYKK FRA LONDON FILM FESTIVAL 2015

Blogg: Z har vært på filmfestival i London og valgt blant kremen av filmer i det gedigne og varierte filmprogrammet. Her følger våre inntrykk fra festivalens første dager.


Fra siste Z

Z-enquete – fire kortfilmskapere om norsk film

Kortfilmskapere Rikke Gregersen, Bendik Kaltenborn, Johanna Pyykkö og Pjotr Sapegin om norsk film og kortfilm og refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Film er en empatimaskin, sier Amanda Kernell

Fem omfavnelser og en desperat bortføring i Amanda Kernells kortfilmer. | kun utdrag

Akkurat det vi trengte: Mer bling og fengende musikk

Årets musikkvideoprogram var sterkere enn fjorårets, med høyere underholdningsverdi og en spennende hybridfilm som viser en ny måte å tenke musikkvideo. | kun utdrag


Fra arkivet

Å holde seg levende

Z #1 2015: Bee Gees’ «Stayin’ Alive» i Staying Alive (Blom, 2015). | kun utdrag

Fritz Lang og spionene

Z #3 2000: Fritz Lang er sentral i filmhistorien, og spesielt innen stumfilmen. Men hvor mange har egentlig sett hans kanskje mest vellykkede verk innen denne særegnede kunstformen? | kun utdrag

Fra dunkle lamper til glitrende stjerner: personlige betraktninger rundt kvinneskikkelser og samfunnsyn i Zhang Yimous episke filmer

Z #4 2006: [byline: INGRID DOKKA er rådgiver ved Norsk filminstitutt og nestleder i Norsk [...]