Free Cinema og the British New Wave

 

hovedbilde

Også britisk film fikk en ny giv rundt 1960. Sosiale og kulturelle forhold gjorde den britiske nybølgen annerledes enn sitt mer berømte franske motstykke. Denne bloggen gir oss en liten smakebit av  Free Cinema bevegelsen og den såkalte kjøkkenbenkrealismen i britisk film.

Jeg har alltid elsket britisk film. Nesten uansett sjanger, har filmene fra denne øya sin helt spesielle humor, miljøskildringer, karakterer og varme. Særlig begynte jeg i tenårene å legge merke til filmretningen som på folkemunne ofte kalles Kitchen Sink Realism, og som har sitt utspring i den britiske nybølgen fra årene rundt 1960. Filmene til regissører som Mike Leigh og Ken Loach traff meg hardt i magen og ga uutslettelige inntrykk. Menneskene i disse filmene var så utrolig ekte! Situasjonene de opplevde så utrolig ordinære og gjenkjennelige. Følelsesmessig har jeg sjelden vært så involvert i en filmretning. Gjennom årene gravde jeg meg dypere inn i sjangeren, og ble mer og mer bevisst på hvor sentral kjøkkenbenkrealismen har vært i Storbritannia.

Free Cinema-bevegelsen
Den britiske nybølgen, eller the British New Wave, har blant andre en særlig tydelig forgjenger i britisk film – Free Cinema-bevegelsen. Det er i denne bevegelsen flere av de viktige nybølgeregissørene startet sine realistiske prosjekt.

Free Cinema er egentlig navnet på en samling kortfilmer, i hovedsak dokumentariske, samlet sammen av et knippe unge filmskapere som hadde slitt med å få vist filmene sine offentlig: Tony Richardson, Lindsay Anderson, Karel Reisz og Lorenza Mazzetti. Filmene ble laget uavhengig av hverandre, men regissørene fant ut at filmene hadde en så sterk stil til felles at de valgte å sette dem sammen i et program for å vise dem samlet. Dette skjedde i 1956 på The National Film Theatre (NFT) i London. Visningene ble en suksess, noe som oppmuntret til videre filmskaping, også blant andre ferske filmskapere. Innen 1959 ble det satt opp i alt seks Free Cinema-programmer på NFT, tre av dem involverte de originale bidragsyterne. Til hvert program ble det skrevet manifester som forklarte tankene filmskaperne hadde gjort seg, både om filmene og britisk filmbransje generelt.

Mye av grunnlaget for disse dokumentarfilmene (med ett unntak var alle dokumentarer eller halvdokumentarer) var ønsket om å skildre noe annerledes enn den typisk britiske filmen. Slik det kommer fram av manifestene, hadde filmskaperne sett seg lei på sør-engelsk kulturarroganse og overklassementalitet. Karel Reisz påpekte at britiske filmer hadde vært svært trege med å plukke opp de sosiale forandringene som hadde skjedd i Storbritannia etter andre verdenskrig. Filmskaperne ville derfor å skildre et bredere spekter av det britiske samfunnet, med en sterkt personlig og poetisk tone i filmene.

anderson

Folk fra arbeiderklassen hadde i altfor stor grad vært karikerte og framstilt som dumme. Lindsay Anderson forklarte:”I want to make people – ordinary people, not just top people – feel their dignity and importance. (…) I want a Britain in which the cinema can be respected and understood by everybody, as an essential part of the creative life community”. Filmene inneholdt også i stor grad poetiske skildringer av folks dagligliv, gatebilder og mennesker. Filmene var altså ikke nødvendigvis direkte politiske, men hadde i seg en sterk humanistisk filosofi: å skildre vanlige mennesker der de levde, i deres egne omgivelser.

Teknisk sett er Free Cinema-filmene delvis preget av å være amatørfilm og lavbudsjettproduksjoner. Filmskaperne fikk minimal produksjonsstøtte. Alle som bidro til filmproduksjonene jobbet derfor gratis og måtte betale for størsteparten av utstyret selv. Utstyret vanskeliggjorde simultanopptak av lyd og bilde, noe som ga et hovedfokus på bildene i filmene. Lyden, som ofte måtte tas opp utenom, ble dermed i hovedsak kommentarer til filmen. Det positive med den minimale økonomiske støtten var at filmskaperne sto friere til valg av temaer. Dette viste seg å være vesentlig for å kunne lage så personlige filmer som de ønsket. Det var ingen føringer på hva filmene skulle omhandle. Karel Reisz så tilbake på denne tiden med ordene: ”We were not interested in treating social problems so much as we were in becoming the first generation of British directors who as a group were allowed to work freely on material of their own choosing” Denne friheten var det som fikk Lindsay Anderson til å gi programmet navnet Free Cinema. 

I 1959 følte skaperne av Free Cinema-filmene at det meste var blitt sagt i filmene, og begynte derfor å legge dette bak seg. I det siste Free Cinema-manifestet forklarer filmskaperne at enda et år med dette ville sette filmene i bås. Dessuten var det nå blitt mer åpenhet rundt en ny type spillefilm i Storbritannia som var mer i tråd med det Free Cinema-filmene hadde forsøkt å formidle. Blant annet trekkes filmene A Kind of Loving og Look Back in Anger fram i manifestet, den sistnevnte var også regissert av Tony Richardson. Free Cinema hadde banet vei for den nye fiksjonsfilmen som filmskaperne hadde savnet. Det poetiske og humanistiske uttrykket som var så tydelig i Free Cinema-dokumentarene ble i stor grad overført til disse filmene, også til en viss grad hos filmskapere som ikke var tilknyttet bevegelsen.

The British New Wave
Etter vanskeligheter under annen verdenskrig, fikk Storbritannia utover 50-tallet et økonomisk oppsving. Velferdsstaten ble bedre utviklet. Selv arbeiderklassen, som tradisjonelt var fattige, hadde nå mer å rutte med. Særlig ungdommen fikk mulighet til å utvikle sin egen kultur som kontrast til foreldrenes. Dette kom særlig til uttrykk gjennom musikk og såkalt konsumermentalitet som den eldre generasjonen ikke hadde. Likevel var Storbritannia fremdeles et klassesamfunn. Arbeiderklassens ungdom sluttet tidligere på skolen i mye større grad enn annen ungdom for å begynne i jobb. Mange bodde i trange og dårlige hjem. Flere steder var det boligmangel som gjorde det vanskelig for unge å finne egne steder å bo. De sosiale omveltningene som skjedde i disse etterkrigsårene, har med stor sannsynlighet inspirert og preget de nye filmene som ble laget.

Angry Young Men
Parallelt med Free Cinema vokste det fram i litteraturen og på teateret en ny type karakterskildringer og beskrivelse av samfunnet. Tematikken passet perfekt inn i det Free Cinema-bevegelsen ønsket seg i filmmediet, og ble naturlig å adaptere. Resultatet ble en ny bølge av hardtslående, ærlige filmer om britiske hverdagsmennesker som kom i årene før og etter 1960.

John Osbornes teaterstykker (særlig Look Back in Anger) og bøker av forfattere som John Braine og Alan Sillitoe hadde skapt en viss oppmerksomhet for sine ærlige skildringer av arbeiderklassens liv og sine røffe hovedpersoner. Det ekte i mennesker og situasjoner ble vesentlig å skildre. Psykologisk definerte karakterer ble mer vesentlig, for å definere persongalleriet som «levende» framfor parodier på arbeiderklassen. The angry young man, et begrep som lett kan ses i sammenheng med Osbornes stykke, ble et kjennetegn på filmretningen. Dette var frustrerte unge menn fra arbeiderklassen eller lavere middelklasse som på mange måter langet ut mot klassesystem, samfunnets hykleri og feilslåtte forventninger. At karakterene også snakket en troverdig dialekt ble sentralt, og bidro til å øke den realistiske følelsen i filmene. Fram til da hadde den språklige standarden, som i Norge, hovedsakelig bestått i at skuespillerne snakket et forfinet og korrekt språk. Dialekter var forbeholdt bi-karakterer for en humoristisk effekt.

richardson

Free Cinema fikk tilknytning til retningen gjennom Osbornes samarbeid med Tony Richardson, ikke bare gjennom Richardsons filmatisering av Look Back in Anger, men også fordi de to sammen opprettet det uavhengige produksjonsselskapet Woodfall Film Productions. Selskapet var inspirert av Free Cinemas filosofi om ærlig, poetisk og personlig filmskaping, og hadde som formål å gi full kunstnerisk kontroll til nye typer filmprosjekter. Flere av de tidlige nybølge-filmene ble også produsert her. Historier av både Braine og Silitoe (Room at the Top, Saturday Night and Sunday Morning og The Loneliness of the Long Distance Runner) ble adaptert i årene rundt 1960, de to sistnevnte henholdsvis av Tony Richardson og Karel Reisz.

Miljøskildringer og sosial tematikk
I tillegg til disse nye karaktertypene var et av de tydeligste elementene i filmretningen hvordan hjemmene til arbeiderklassen ble vist fram. Selv om de stort sett bare var en del av kulissene, hadde de ikke vært så framtredende som nå. Britiske hjem hadde stort sett blitt skildret gjennom borgerskapets dagligstuer, skapt i studioer. Men nå ble scener like gjerne spilt inn i husets kjøkken. Måltider ble ikke lenger laget av usynlige tjenere, men av familien selv. Dette gjorde at filmretningen raskt fikk tilnavnet Kitchen Sink (på norsk gjerne kalt kjøkkenbenkrealisme).

Klassebevisstheten ble tydeligere gjennom disse filmene. En stor del av nybølgefilmene ble lagt til nord-engelske industrisamfunn og skildret gjerne arbeiderklassen med tilknytning til denne industrien. Arthur, hovedpersonen i Saturday Night and Sunday Morning, viser en tydelig stolthet i å jobbe på gulvet i Nottinghams store sykkelfabrikk Raleigh – og i filmen ser vi ham også flere ganger på jobb i fabrikklokalet. I tillegg ble byområdene en svært integrert del av filmene. Regissørene skildret gjerne karakterene på vandring gjennom nærområdene. Her var ikke lenger handlingen det sentrale i filmen, men miljøskildringene. Opptak on location, i stedet for i studioer, ble derfor vesentlig. Nå skulle man skildre det ekte og troverdige i hvordan vanlige mennesker bodde. Beskrivelsene var hverken forherligende eller deprimerende. I stedet sto det helt ordinære dagliglivet sentralt. Dette ble forsterket gjennom at filmene i all hovedsak ble filmet i svart/hvitt. Et uvanlig valg i årene rundt 1960 – fargefilmen hadde forlengst gjort seg gjeldende. Men likheten til tv-dokumentarer, som sjelden var laget i farger, har nok også preget den realistiske følelsen i filmene.

Som følge av dette forsøket på ærlig framstilling av karakterer og miljøer, ble det også naturlig å ta opp sosiale temaer. Temaene dekket ofte områder som tenåringsgraviditet, utenomekteskapelig sex og abort.  Dette var riktignok ikke noe nytt for britiske filmer. Lignende elementer ble også tatt opp tidligere, gjerne i filmer som har havnet under samlebetegnelsen social problem-filmer. Men disse var gjerne mer konservative i formen, og moraliserende i forhold til karakterenes «dårlige» handlinger. Nybølge-filmene var mindre interesserte i dette. De sosiale temaene ble i stedet tatt opp som en del av folks hverdagsliv. Likevel skal man huske at filmskaperne ikke nødvendigvis hadde noen politisk agenda med filmene. Det var ikke politisk endring som var målet med filmene, målet var heller å skildre hverdagsmennesker på en ekte og sannferdig måte – på godt og vondt.

På midten av 60-tallet regnes den britiske nybølgen for å være over. Regissørene som i hovedsak er knyttet til den og Free Cinema-bevegelsen gikk etter hvert over til andre type filmer. Likevel satte disse filmene igang en trend som har blitt en sterk tradisjon i britisk film. Dagligdagse skildringer av arbeiderklassen er fremdeles noe disse filmene er mest kjent for. Selv om man ikke lenger lager nybølge-filmer, er kitchen sink fremdeles et begrep som brukes om filmer i dag. Elementer fra retningen kan sees i flere typer sjangre, som komedier, såpeoperaer og barnefilmer. For min del håper jeg det fortsetter.



Din kommentar


Relatert

Cinema direct i Quebec

Z #2 1989: Den franskspråklige delen Québec i Cananda opplevde i 1960-årene en sterk oppblomstring av den [...] | kun utdrag

Grimstadblogg juni 2012: Indisk kvinnesak og boliviansk kokain

Blogg: Den norske kortfilmfestivalen ser ikke ut til å avstedkomme de helt store overskriftene i norske riksmedier i år og de lokale var mest opptatt av den filminteresserte kronprinsens nærvær under festivalåpningen. For meg er indisk kvinnesak og film om de norske kokainsmuglerne i Bolivia mest interessant så langt.

Searching for Sugar Man

Blogg: Detroit-baserte Sixto Rodriguez utga en singel og to LP-er i tidsspennet 1967 - 1973. De floppet fullstendig. Ja, bortsett fra at de etter hvert solgte til platinum i Sør-Afrika - og Australia … Musikkdokumentaren Searching for Sugar Man (Malik Bendjelloul, 2012) forteller historien om to sørafrikanske fans’ jakt etter Rodriguez, en underholdende historie mer fantastisk enn de fleste fiksjonsfilmer.


Fra siste Z

Z-enquete – 4 kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne, Izer Aliu, Det sporadiske filmkollektivet, Mona Hoel og Kolbjørn Haugen/Jon Sindre Fjellvang Klonteig om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Verdenskort

Utvalgte favoritter fra årets internasjonale kortfilmprogram. | kun utdrag

Norsk kort 2018

Alle kortfilmene fra det norske kortfilmprogrammet i Grimstad anmeldt. | kun utdrag


Fra arkivet

Allerede en film! – Gjenfortelling i synet av en sang

Z #1 2012: I noen musikkvideoer er det videoen selv som er budskapet. Musikkvideoen  har siden sin [...]

Derfor er vi hekta på Lynch – norske filmfolks bekjennelser

Z #2 2011: David Lynch er kanskje den regissøren i dag som vekker den sterkeste hengivenheten hos filmelskere. Samtidig er det få filmkunstnere som rommer så mange forskjellige opplevelser og innfallsvinkler. For å få belyst fenomenet Lynch fra mange forskjellige kanter, har Z stilt fire spørsmål til et knippe norske filmpersonligheter for å fravriste dem deres egne personlige erfaringer.

Digitale gladiatorer

Z #2 2001: Trender. Hollywood elsker dem. Trender er klesknagger produsentslipsene kan henge konseptfilmer [...] | kun utdrag